En liten rådslagning i hjørnet.

De var jo bare herlige...

Ja, ikke sant? De nesene her bare utrolig nusselige!

Jeg har forsøkt å fôre litt med discusgranulat i dag, for å se om de nye fiskene spiser. Men, jeg får meg bare en god latter av det hele. For, som vanlig, den utrolig feite sjokolademalla er utrolig ivrig i matfatet. Den kommer sigende, og bryr seg overhodet ikke om at tre av nesehornmallene ligger i veien (den fjerde har lagt seg et litt mer beskyttet sted). For å være ærlig, tror jeg ikke sjokolademalla greier å forstå at nesehornmallene er fisk. Den valser over dem, og beføler dem også ganske grundig med følehorna. De svært så dorske nesehornmallene synes det er litt ekkelt, så de forflytter seg, men svært lite av gangen. Dermed blir de overkjørt og befølt på nytt, så de flytter seg en 2-3 cm til. Og sånn holder de på... Og jeg står på utsiden av glasset og ler av dem!

Jeg elsker å ligge i senga og se på eigenmanniene mine. De synes det er stor stas å bo i et kar med massevis av javamose. Det er tydeligvis massevis av snadder i mosen, for de herjer og spiser inni der hele tiden. De er liksom aldri i ro når de er der. De tar noen hvilepauser innimellom, før de setter i gang igjen.

Tro det eller ei: nå finner jeg ikke Halvdan Svarte heller. Jeg har hatt han i 3 dager! Jeg håper jo bare at han sitter og skjelver inni javamosen et sted (for damen hans er ganske tøff av seg), men jeg har ikke sett han siden jeg slapp han ut. Denne gangen puttet jeg fisken i karet hos superarcuatusene, i tilfelle det skulle være noe galt i karet der det har forsvunnet to stykker i løpet av kort tid. Jeg tror det må finnes et sort kampfiskhull her i huset et sted... Heldigvis går det fint med de kampfiskene som har bodd her en stund. Eirik Raude er nå eldst, og er like ilter som han alltid har vært. Jeg skjønner ikke hvorfor han aldri har bygget skumrede, for forholdene i det karet er perfekt for kampfisker. Kona hans får stadig juling, men hun er vant med det, og har seg fort unna når han kommer. Hun er ei ganske tøff dame, så det virker som hun tåler behandlingen. De har vært et par veldig lenge nå.

Kampfisken som har en 128-liter for seg selv (deler den muligens med en dame - men henne har jeg ikke sett siden han flyttet inn), er heldigvis på plass, selv om jeg får hetta hver gang det går litt tid før jeg finner han. Han har overtatt navnet Kong Sverre, da hans forgjenger omsider avgikk med døden av alderdom. I hvert fall forsvant han. Også han har gode kampfiskforhold, med unntak av at det er litt mye strøm i overflaten til at forholdene er gode for skumrede. Men det er massevis av planter som han kan boltre seg imellom, og han patruljerer sitt kongerike med stor iver.

De to kampfiskhannene som er etterkommere av Eirik Blodøks, og som ble skilt til hvert sitt kar i forbindelse med juleferien, vokser og trives. Begge har hver sin dame som er etterkommere etter Kong Magnus. Disse damene er noen digre dundrer, men de er ganske så pene. En miks av vanlig VT og HM. Hannene er derimot reine CT. Jeg får mer og mer sansen for CT kampfisker. De er utrolig staselige når de flasher.

Jeg fikk meg en liten overraskelse her i sted. Jeg har noen få c. leopardus - jeg har hatt dem en del år nå. De ligger alltid og gjemmer seg under javamosen, og jeg ser dem kun når de får mat. Nå plutselig så jeg tre av dem vrimle opp langs glasset. Det har jeg ikke sett på flere år! Jeg mistenker Esha-påvirkning.

Esha har faktisk en dosekalkulatur. Skulle bare ønske at de også kunne oppgi dosen i ml, og ikke bare i dråper. Jeg gidder bare ikke å stå og dryppe 65 dråper i 325-literen. Er det noen som vet hvor mange dråper man regner ift. ml?

Det var jo meningen at 325-literen skulle bli et biotopsakvarium fra Rio Iriri. Det kan man trygt si har sklidd ut. Det er flere fisker som ikke hører hjemme der, enn de som skulle ha vært der. Akkurat nå er det vel bare scalarene og brochisene som hører hjemme i den biotopen. Jeg mista jo mine L-177 i den berømmelige varmekolbekræsjen. De som ikke hører hjemme der er en liten gjeng med SAE (de er der på penselalgespiseoppdrag), sjokolademalla mi og nesehornmallene. Jeg har fryktelig lyst på L-177 igjen, men jeg mistenker at det er et utrolig dårlig valg ift. nesehornmallene. L-177 er en territoriell malle, og den plager andre sugemaller grundig, uansett art. Den største av de to jeg hadde før, så seg alltid ut et mobbeobjekt, og begynte så å banke opp stakkaren hver kveld. Når den da til slutt tok kvelden, startet den på nestemann. Den endte opp med å se seg ut loricariaen før de begge døde. Jeg hadde ikke ventet at den skulle sette i gang med en så forskjellig malle som loricariaen, men det virker som at sugemunn er sugemunn, og de var visst en trussel mot territoriet uansett. Men, jeg har en 180-liter ledig nå. Den trenger en grundig overhaling før den blir brukbar igjen, men jeg har mulighet til å flytte sjokolademalla dit (hvis det blir et problem med den og nesehornene), og så anskaffe noen flere sugemunner til å bo der.

Fillern heller, lista over fisk jeg har fryktelig lyst på begynner å bli litt for lang. Og egentlig har jeg innkjøpsstopp også. Men noen av dem ser jeg på som nødvendighetskjøp. Jeg trenger litt flere L-46. Gruppen min er bare på skarve 3, og det er for lite. Jeg trenger egentlig to til, for at det skal være en skikkelig gruppe. Jeg aner jo ikke kjønnsfordeling på de jeg har heller. Det kan jo være de er det samme, alle sammen. Jeg ønsker også å få tak i en ny stim med skjønne grønne. Jeg savner dem skrekkelig! Jeg burde også få tak i flere septentrionaliser. Jeg har ikke forhørt meg med Dyrego på Oslo City ennå, rett og slett fordi jeg ikke har penger til noe nytt nå. Man skal jo ha mat på bordet også, og i hundeskåla, og i akvariene... Jeg skulle gjerne også ha utvidet stimen med både loxoer, brochiser og et par scalarer til. Og så har jeg veldig lyst på en stim med gossei eller seussi... For ikke å snakke om at jeg trenger flere sugemaller. Argh!

Det blir litt spamming av meg for tiden. Det blir alltid sånn når jeg får ny og spennende fisk i hus. Da øker motivasjonen litt, og da blir det mer å skravle om. Jeg vurderer nå å kvitte meg med strålerøret i 325-literen. Jeg blir mindre og mindre fan av strålerør. Hvis man har et enslig utblås i karet i stedet, blir det mer vannstrøm, synes jeg. Dessuten er da det mulig å sette på en diffusor. Dessverre har jeg ingen diffusor som passer til slangene på 325-literen, men jeg håper på større strøm ved å skifte. Og større strøm i karet bruker å stimulere maller og coryer (brochiser). Satser på oppdrett av nesehornmaller nå. Jeg tror forresten de er litt frustrerte. Som ventet, er sanda i karet for grov til at de greier å grave seg ned. Jeg har sett dem prøve, men det fungerer altså ikke. Jeg håper det ikke stresser dem for mye. Det er liksom ikke barebare å skifte sand i et såpass stort kar.

Ah! Nå så jeg for første gang at nesehornmallene er interessert i mat. Jeg fôret litt discusgranulat, og da kom de etterhvert spaserende. Ja, nesehornmaller spaserer. De går rundt på bunnen på fire finner! Men de er ufattelig treige i matfatet, så det var ikke noe særlig igjen til dem da de endelig begynte å lete. Jeg øyner et problem her. Det kan jo også ha å gjøre med at det er dagtid, og at de er kjappere i mørket. Men, jeg vet ikke helt hvor mye jeg stoler på det. De er generelt ganske bedagelige. Da er det vanskelig å konkurrere mot en intens sjokolademalle, scalarer og brochiser.

Du kan vel regne ca 20 dråper per milliliter!
Pål

Scalarer er vel ikke akkurat vanskelig å få tak i, har selv gitt bort da de ble for store for mitt kar og ser stadig at det gies bort.
Men du er kanskje på jakt etter en spesiell type?

Følger jo med i tråden din, men husker ikke alle fiskene dine..

Spam er helt greit, er jo bare interesant likevel..

Neida, det er helt vanlige scalarer, og de er ikke vanskelige å få tak i. Handler jeg hos Dahls, koster de ikke mange kronene. Aller helst hadde jeg jo villet ha "ordentlige" scalarer, men denne gangen tar faktisk fornuften over, og jeg bruker minimalt med penger på dem. Scalarer er forresten en undervurdert fisk, synes jeg. De er vakre og morsomme. Masse personlighet i hvert fall. Scalarene jeg har, er for tiden ganske grinete. De krangler og smeller sammen ganske mye. Merkelig nok ser det ut som at det er den minste som er mest aggressiv. Så vidt jeg kan se, er det den som starter flesteparten av sammenstøtene. I kveld har det vært så ille at jeg nesten blir bekymret. Ikke det at jeg tror at de blir skadet i selve sammenstøtet, men over tid kan det bli for mye stress. Kanskje dagens Esha-dose har fått noen i leksstemning, og at denne aggresjonen er for å jage vekk "inntrengere"? Jeg vet ikke kjønnsfordeling på de jeg har, så jeg vet ikke om noen har laget par. Jeg har heller ikke sett noen pussing av evt. sted å legge egg, men jeg har sett rykninger som kan være invitasjon til lek. Tiden får vise hva som skjer.

Nå har jeg fått bekreftet at man kan pusse med sandpapir før en limer PVC. Jeg skriver kan, fordi jeg fikk litt forskjellige svar på Saltvannsforum. Men alle brukte aceton til å tørke av PVC-en. Aceton har jeg i skapet, så det er ikke noe problem. Nå er det bare min egen treghet som holder meg tilbake.

Puh! Sjokolademalla mi skremte vettet av meg akkurat nå. Jeg skulle rense innsuget i 325-literen. Det går tett ganske ofte - det er det svake punktet i dette systemet. Innsuget er selvsagt i et hjørne, bak ei rot. Akkurat det stedet er også ett av to favorittsteder sjokolademalla har. Jeg la ikke merke til at malla lå der nå (hvordan kunne jeg overse det store beistet?), så da jeg skulle sette på plass innsugshodet igjen, kom jeg borti fisken. Det er utrolig at en så stor og feit fisk kan bevege seg så fort! Det er derimot ikke utrolig at det store beistet plasker noe voldsomt når den vaker i panikk. Da det digre plasket kom, holdt hjertet mitt på å stoppe! Nå ligger han fornærmet bak rota på sitt andre favorittsted.

Forøvrig er den store ulempen med å være nødt å strekke armen nedi karet og helt inn i hjørnet på karet, at jeg er proppfull av andemat oppover hele armen. Hmpf! Jeg hater andemat!

Jeg fikk faktisk ånden over meg, og tenkte jeg skulle fikse PVC-liminga allerede i dag. Men, den gang ei. Jeg lette opp limet - jeg fant det faktisk. Og i samme håndvending dukket det opp flere små fôrbokser jeg ikke visste jeg hadde. Kvaliteten på dem kan man jo lure på, for de er ikke akkurat ferske. Men, tilbake til liminga. Jeg skulle samle sammen delene, og da fant jeg ikke en av dem. Jeg har dratt med meg den delen både hit og dit, fordi jeg har etterspurt en lik en (som jeg jo fikk tak i i helga). Den har vært med på flere ferieturer blant annet. Og nå aner jeg ikke hvor jeg har gjort av den. Dermed er jeg like langt, og PVC-prosjektet er utsatt på ubestemt tid - i hvert fall til den siste delen måtte dukke opp. Jeg har lett ganske grundig, og er nå tom for ideer på hvor den måtte befinne seg. Det er ikke alltid lett å være et rotehode.

Nå begynner nesehornmallene heldigvis å bli mer husvarme. Jeg ser dem labbe rundt på bunnen en del nå. En eller annen gang blir jeg nødt til å filme det. Det er så snedig å se på. Men fort går det ikke! De er noen snåle skruer. Jeg har stappet massevis av eikeløv i karet, slik at de har noe å gjemme seg under, i og med at sanda er for grov til at de kan grave seg ned. Eikeløvet har ikke sunket ennå, så jeg har ikke sett om de setter pris på det. Jeg håper de kan få dem til å føle seg tryggere.

Apropos å filme; jeg har hatt en større leteaksjon etter den forsvunnede PVC-delen. Nå har jeg lett på alle mulige og umulige steder, og jeg har ikke funnet den. Det jeg derimot har funnet er fotoapparatet! Så nå er det mulig å få tatt bilder igjen. Det kommer nok noen nesehornbilder etterhvert. Men PVC-delen er bare søkk borte. Jeg er fullstendig tom for ideer på hvor den kan være. Det aner meg at jeg må anskaffe en ny. Sukk! Jeg som var så fornøyd med å endelig ha fått tak i den siste delen. Den forsvunnede kampfisken har heller ikke dukket opp. Ingen av dem, faktisk. Den eneste teorien jeg har nå er at de har fått panikk av vibrasjoner i huset pga. graving på den andre siden av gata (huset rister ganske godt), og at de da har hoppet ut. Deretter må bikkja ha forsynt seg av tørrfisken, for jeg har ikke funnet spor etter fiskene. Eller så er det et sort hull i huset som suger til seg kampfisk og PVC-deler.

Det er trolig hvor mye eikeløv har å si for det visuelle. 325-literen har ikke hatt planter (har endret på det i dag), pga. de store sugemallene jeg hadde som ramponerte det som fantes av grønt. Akvariet har derfor sett ganske tomt og kjedelig ut. Men, eikeløvet gjorde at det nå ser betydelig mer koselig ut. Det ser ut som om fiskene liker det også. Brochisene liker det selvsagt, og jeg tror også at nesehornmallene syntes det var litt godt å få litt rusk og rask som dekker deler av bunnen. Ikke det at de ligger under det, men det hender at de dytter hodet under, som om det er slik at de forsvinner av den grunn. Jeg har forsøkt å filme gåturene deres, men har så langt ikke lyktes. Jeg tror ikke de liker at jeg kommer med fotoapparatet mitt. Men, når jeg ser dem labbe rundt, slår det meg hva de ligner på: krokodiller! De ligner veldig trege krokodiller som går. Jeg er så fascinert av disse skapningene! Jeg må bort og titte på dem hele tiden.

Jeg skulle innom dyrebutikken i dag, for å kjøpe litt flere planter til 325-literen. Men, oops, det ble visst med noen fisker hjem i dag også. De hadde noen flotte kampfiskdamer der i dag, og det ble med en orange en hjem. Den var ordentlig fin! De hadde også vinkeltetra der. Vinkeltetra er en av fiskene som jeg hadde planer om til biotopsakvariet, og disse var store nok til ikke å bli spist av scalarene (tror jeg). Jeg kjøpte 10, og så får jeg fylle på stimen etterhvert. Av planter ble det med hjem en lotus (som strengt tatt ikke hører hjemme i biotopen, men det var et begrenset utvalg av planter), og en sverdplante av noe slag. Jeg begynner å få et lite problem i 325-literen nå: det mangler farge. Alle fiskene er enten hvite (eller blanke) og svarte, eller grå. Jeg må finne noen fisker som hører hjemme i biotopen, og som også er fargerike.

Åh, orange kampfiskdame... Er merkverdig vanskelig å få tak i flotte hunner syns jeg...

Denne damen er en vanlig VT, men fargen var jo flott! De hadde mange flotte VT damer inne nå faktisk. Jeg stod og grublet litt på hvilken jeg ville ha, og så plutselig oppdaget jeg denne, og da var jeg solgt!

Jeg har søkt litt på hvilke fisker som finnes i Rio Iriri igjen, og funnet at den beste fargeklatten jeg kan ha i akvariet, faktisk er den klassiske neontetraen. Jeg foretrekker normalt kardinaltetraen foran neontetraen, men det er greit at i hvert fall noen av fiskene i biotopsakvariet faktisk hører hjemme der. Problemet med neontetra er at de ofte selges ganske små, og da forsvinner de nok i en scalaremage. Løsningen må bli å holde dem i et annet kar, inntil de er store nok til å ikke bli scalaremat. Hvis de noen gang blir store nok til det...

Eigenmanniene vokser fort! Jeg har hatt dem i en drøy måned nå, og jeg kan allerede se forskjell! Det er tydelig at de trives, ja. Herlige fisker. Jeg har tatt noen bilder av dem, og skal se om jeg snart for lagt dem ut. Forresten tok jeg og fotoapparatet et ufrivillig bad i dag, og jeg vet ikke om apparatet har overlevd, før jeg har tørket det skikkelig. Jeg krysser fingrene for at det har greid seg, men sikker er jeg ikke. Det kom noe vann inn i det, dessverre.

I dag ble det med 20 neontetra hjem. De er foreløpig altfor små til å kunne flytte inn i 325-literen. De skal derfor få gå sammen med vinkeltetraene til de er store nok til ikke å bli spist av scalarene - hvis de noensinne blir det. Jeg har faktisk aldri før hatt neontetra. Jeg foretrekker nemlig kardinaltetra. Jeg synes de er mye penere. Men, siden det er neontetra som hører hjemme i den biotopen, måtte det jo bli det.

Jeg har fortsatt fotoapparat! Jeg testet det tidligere i dag, og da trodde jeg det var tapt. Men, med en halv dags tørking til, gikk det visst bra til slutt. Det fungerer ihvertfall igjen i dag. Hipp, hipp hurra! Den eneste ulempen er at jeg nå ikke har en god grunn til å anskaffe speilreflekskamera.

Hadde neontetra en gang, som jeg arvet. De var gigantiske...

Det er godt å høre at de blir store. Men, det er veldig langt fram dit, for disse her er småtasser. Vinkeltetraene stimer forresten fint sammen. Neontetraene er derimot noen surrehoder, og glemmer at de liksom skal være stimfisk.

Det er bare så inn i hampen typisk! I går gikk jeg til innkjøp av en ny PVC-del, siden jeg har rotet bort den ene. Hva annet dukker opp i dag, enn den delen som var borte. Vel, vel. Den kostet bare 20 kroner, så jeg har ikke kastet bort så mye penger. Nå blir det nok liming i kveld, og da er det ikke lenge til jeg kan sette i gang returpumpa jeg kjøpte for godt over et år siden. Innimellom tar ting litt tid...