Jeg trodde ikke jeg skulle finne flere C-121-barn nå, men i dag lå det plutselig 4 stk. i en klynge. Og de er så nusselige! C-121 hører til i det øvre sjiktet når det gjelder søthetsfaktoren hos ungene. Dessverre har jeg ikke sett noe til fotoapparatet mitt siden ferien, så jeg frykter at det kan ligge igjen i Trøndelag. Ellers så skulle jeg selvsagt ha forsøkt å få tatt noen bilder av søtnosene. Ungene har forresten kvittet seg med kamuflasjemønsteret mens jeg var bortreist, så de har voksenfarger.

De er ustyrtelig søte!

Det blir ikke mange oppdateringene i sommervarmen. Heldigvis overlever fiskene varmen bra. Jeg har varmepumpe, og den kan jeg bruke til aircondition. Et must nå i sommervarmen. Uten den hadde det trolig ligget på godt over 30 grader innendørs i hele sommer. Ulevelig for både mennesker, hund og fisker.

Jeg har en ting jeg venter i posten som jeg gleder meg veldig til å få i hus: automatisk vannpåfyller. Til saltvannsakvariet selvsagt. Det fordamper bra med vann nå i varmen, og man må bare følge med. Jeg har grublet litt på hva jeg skal ha vann i som vannpåfylleren kan fylle fra. Jeg har en 25-litersbøtte som jeg kunne ha brukt, men det er også den som jeg bruker til å blande saltvann i, så det utgår. Jeg har igrunnen grublet på dette lenge, og i dag slo den selvfølgelige løsningen ned i hodet mitt: jeg har jo en 60-litersstamp som ikke er i bruk, og som tar altfor mye plass i verktøyskapet mitt (hvor den havnet under rydding før 40-årsdagen min i fjor). Det blir godt å få den i bruk igjen. Der den står nå er den ganske så ille i veien. Da er det bare en liten bekymring igjen: hva hvis overrenningsboksen går tett eller får luft inn i seg? Det hender nemlig sånn innimellom. Da vil det ikke gå vann ned til sumpa, med det resultat at det blir lite vann der. Det merker vannpåfyllingssensonen (den blir satt opp mot sumpa), og fyller dermed på vann, som pumpes opp i akvariet av returpumpa. Og siden det da ikke går vann ned igjennom overrenningsboksen igjen, blir det fort fullt i akvariet! Heldigvis tror jeg at luft i overrenningsboksen hovedsaklig skjer når returpumpa sender ut luft i vannet, noe den gjør hvis det er for lite vann i sumpa, så det problemet blir forhåpentligvis løst. Da gjenstår bare problemet med om overrenningen går tett. Jeg går over rista med en oppvaskkost sånn innimellom, og det kan jeg evt. også instruere fiskepasseren min til å gjøre når jeg er borte på ferie. Så jeg krysser fingrene for at alt går bra. Men, puh, det er mye å tenke på og ta hensyn til når man driver med saltvann! Men det er kanskje det som gjør det så spennende?

Juhu! Pakken med vannpåfyller er allerede her! Nå er det bare å finne ut hvordan den virker! Heldigvis er det med bruksanvisning. Jeg skjønner nesten alt, men er ikke helt på plass ennå. Jeg kjenner at jeg gledegruer meg litt. Det er litt skummelt å ha noe som automatisk skal fylle på vann. For, hvis noe går galt, blir det vått! Men en sånn følelse har jeg ofte når jeg setter noe nytt igang, særlig på saltvannsakvariet. Der er det så mye som kan gå galt, at det er et under hvis det ikke blir oversvømmelse en eller annen gang. Jeg begynner nesten å føle meg litt avansert, med alt det forskjellige utstyret. Dere skulle se hvor mange stikkontakter som trengs til saltvannskaret! Og nå blir det altså en til. Jeg ser forresten at jeg ikke har tenkt på slange til pumpa. Men, jeg har store lagre med sånt, så det er ikke noe problem. Det jeg ikke er sikker på, er om jeg har noe som jeg kan feste slangen nedi sumpa med. Jeg håper ikke dingsekassa mi svikter meg med å trylle fram noe brukbart. Det siste jeg sliter med, er å finne ut hvordan jeg skal feste sensorene. Der må jeg visst kalle inn kunnskapen fra den jeg kjøpte greia fra.

Dingsekassa sviktet meg ikke denne gangen heller. Jeg hadde faktisk et rør til å henge over kanten, i riktig størrelse til og med. Slangedimensjonen er nemlig smalere enn det jeg bruker til Eheim-filtre, som jeg normalt kjøper slike rør til. Det er utrolig hva jeg kan trylle fram fra den dingsekassa. Men jeg har jo samlet over noen år, og når det gjelder akvaristiske ting, kaster jeg sjelden noe som ikke er direkte ødelagt. Nå trenger jeg bare å pønske ut hvordan jeg fester sensorene, samt å bestemme meg for hvor jeg vil ha dem - det er flere muligheter for oppsett.

Sugemaller altså! Jeg har et par i en reol på soverommet. I karet de bor i har jeg lagt ut flere mallehuler til dem. Men, de er visst ikke fornøyd med boligene de blir tilbudt. På skikkelig sugemallevis, har de gravet seg sin egen hule under den ene skiferhula jeg har tilbudt dem. De skal alltid ha det på sitt vis!

Hi,hi... Typisk maller :P

Juhu! Jeg har automatisk vannpåfylling! Og den virker!

Jeg har løst problemet med hvordan feste sensorene. Jeg fikk tips om å silikonere dem fast til noe, men har i etterkant funnet en annen løsning. Jeg stupte ned i dingsekassa igjen, og der fisket jeg opp to forskjellige dingser som er til å feste filtre eller pumper over kanten på akvarier. En av dem er til og med slik at jeg kan justere hvor lang den skal være. Jeg har stripset sensorene til en slik hver, og så var det bare å sette dem på plass i sumpa.

Så flott!

Jeg hadde litt tid å slå i hjel i Moss i dag, og tok da turen innom Dahls for å titte. Om det var lurt eller ikke, kan jo diskuteres. Jeg kom ut med fisk på litt under tusen kroner. :-P Dette hadde jeg definitivt ikke råd til nå! I det hele tatt! Men grunnen er god. Først spurte jeg om de hadde kulefisk inne, og det viste seg de hadde tatt inn en som jeg har jaktet etter i 6-7 år! Og de tok den inn med tanke på meg, ja. :-P Dyret heter tetraodon miurus, og er en skikkelig kul, om enn ikke veldig livlig sak. Hvor jeg skal plassere den, har jeg ikke bestemt meg for ennå. Jeg har faktisk ganske mange ledige kar for tiden, men de fleste av dem er det ikke en dråpe vann i. Det er en fordel med kar som har gått en stund, når man har kulefisk man skal plassere. Akkurat det har jeg kun ett av, og jeg mistenker at det blir der den må flytte inn. Det innebærer at jeg må flytte på en veldig lykkelig kampfisk, som patruljerer sine 128 liter, og har dem helt for seg selv. Det er nesten litt synd å flytte han, for jeg tror det er en meget lykkelig fisk. Kampfisker er sjelden bortskjemt med 128 liter helt for seg selv. Men, det betyr også at jeg må hoste opp en varmekolbe fra ingenting - og DET har jeg ikke i dingsekassa. Kulefisker er varmekjære, og å bo i et kar uten varmekolbe, nederst i reolen på soverommet, der det kommer til og bli meget godt og kaldt senere i høst og i vinter, det er mildt sagt et dødfødt prosjekt. Men jeg er i manko på varmekolber, og har vært det en stund, men jeg er i det minste veldig flink til å trylle... Det er forøvrig denne kula som blakker meg, for den var ikke uventet dyr. Og så må jeg jo finne et navn til fisken.

Etter at kulehandelen var opp og avgjort, titta jeg litt rundt sammen med Thor, for å se hva han hadde, mest for å slå i hjel resten av tida. Og Thor har jo sjelden problemer med å fylle tida til en akvarist. I ett av de siste karene jeg tittet i, så jeg en ting jeg har vært på jakt etter: corydoras septentrionalis. Septentrionalis er en cory jeg har fra før. Men, i fjor fikk det karet et sykdomsraid, og jeg mistet nesten all fisken som gikk i karet. Det som overlevde var en kampfisk og to septentrionaliser. Jeg har syntes synd på de to coryene, for dette er en art som er veldig avhengige av stimen sin. De har fått litt trøst etter det, da jeg slapp mine C-121 uti der, da jeg fikk dem tilbake fra MonaO. Septentrionalisene var ikke ulykkelige for det, og de har stimet tett inn til C-121. Men nå blir det 4 fisker som blir glade: De to mine, samt de to som jeg plukket med meg fra butikken (de hadde bare to igjen). Jeg har faktisk testet dette en gang før. Jeg hadde to, og fikk plukket med meg to som var igjen i en butikk. Makan til "gjensyn" skal man lete lenge etter. Både de i karet og de i posen var ekstatiske. Jeg regner med noe sånt denne gangen også. Jeg elsker å glede fisk! Forresten fikk jeg meg en stor overraskelse i det samme karet i går. Jeg var sikker på at det kun hadde overlevd en kampfisk og de to septentrionalisene. Jeg hadde også hatt en liten gruppe c. haraldschultzi i det karet, og alle de hadde omkommet...trodde jeg. Det er vel ca. et år siden sykdomsraidet var, og derfor var overraskelsen stor da jeg i går oppdaget at en av haraldschultziene faktisk fortsatt er i live! Jeg har ikke sett den på et år! Men stakkaren har selvsagt ingen andre artsfrender, så den må klare seg med septentrionalis og C-121. Jeg vil veldig gjerne få skaffet flere haraldschultzi etterhvert, men den er ikke så ofte i butikkene. I tillegg har jeg så definitivt ikke råd til mer fisk på en lang stund. :-P

Det kunne forresten ikke ha passet dårligere med ei ny kule i huset akkurat nå. Jeg skal ha en kneoperasjon om 1 1/2 uke, og etter det blir det nok ikke vannbytter på en måneds tid. Det er ikke heldig for kulefisker. De er pripne på vannkvaliteten. Men å humpe på krykker og bytte vann, er ikke akkurat særlig kompatibelt, uansett om jeg ikke bærer en dråpe av vannet. Jeg gleder meg IKKE til å humpe på krykker i en drøy måned! Jeg har vært igjennom dette før, så jeg vet hva jeg går til. Opptreningen etter på er laaang og kjedelig. Kjipe greier, rett og slett. Men det må jo gjøres før eller senere.

Jeg tror jammen mine c-121 har sneket seg til å leke igjen. For i dag var det plutselig 6 barn der, og to av dem er mindre enn sine større søsken. Artig. De er visst i siget nå.
Av de litt mer kjipe tingene, så tålte ikke kulefisken transporten til meg. Den døde i posen sin, før jeg hadde begynt tilvenningen til nytt kar. Jeg ringte til Dahls, og jeg får byttet den døde i den som er igjen. Da får jeg heldigvis forberedt meg litt bedre til hvor jeg skal putte fisken. Det blir nok der den kampfiskhannen koser seg med 120 liter for seg selv, og han, stakkar må altså flytte. Jeg synes oppriktig synd på han, for det er ingen tvil om at han trives der han bor. Det blir litt mer folksomt der han skal flytte inn: hos superarcuatusene.

Jeg har akkurat vært i Moss og hentet en ny kulefisk, og denne har i hvert fall overlevd transporten. Denne gangen puttet vi den i ei bøtte (som jeg tilfeldigvis hadde med meg). Her i huset måtte jeg flytte fisken over i en pose igjen, da jeg ikke kunne sette bøtta ned i akvariet fisken skal ned i, og den største poseholderen var full av salt. Jeg sjanser ikke en så dyr fisk med en poseholder full av salt, uansett om jeg kan vaske det av. Nå svømmer kula rundt i posen, og er mildt sagt sinna! I bøtta var det så deilig og mørkt, og nå er det fryktelig lyst, synes den! Han er ikke i ro i mange sekundene av gangen. Jeg tror jeg kommer til å elske denne fisken, for det ser ut som om han har et herlig temperament! Jeg har funnet igjen fotoapparatet nå, og har tatt noen bilder fra posen. Hvis alt går bra med denne fram til utsetting i kveld, blir det nok noen bilder. Jeg er pissnervøs for at det skal skje noe med denne, som det gjorde med den forrige.

Jeg har bestemt meg for at han skal få flytte inn der den single kampfiskhannen gikk. Jeg synes veldig synd på kampfisken, for han har virkelig elsket sitt rike! Hver gang jeg har sett han, har han stolt vist seg fram, og mer eller mindre logret av glede. Nå står han til tilvenning hos superarcuatusene. Jeg tror ikke han blir like fornøyd med å dele kar med mange andre. Men det er i det minste godt med planter der. På vei til Moss kom jeg brått på en ting jeg ikke hadde tenkt på: Det er ikke dekkglass på det akvariet. Argh! Man SKAL ha dekkglass på kar med kulefisk, selv om denne kula er en mer eller mindre en bunnfisk. Kulefisk kan nemlig hoppe. Jeg har faktisk greid å miste ganske mange kulefisker til hopping, SELV om det var dekkglass på karene. :-P Det trengs bare et fôringshull når de har panikk... Løsningen denne gangen får bli en ganske så selvmekket løsning: jeg har flere tomme kar MED dekkglass på i gangen. Disse passer selvsagt ikke, da disse karene bare er 85-litere. Men, jeg kan legge flere slike på skrå over, og slik få dekket mesteparten. Jeg har forsåvidt også et heldekkende lysarmatur på karet øverst i den samme reolen som kula skal bo i, men karet med lysarmatur er en 128-liter. Karet kula skal bo i er en 120-liter. Armaturet er 100% tilpasset en 128-liter, så det vil ikke fungere særlig godt. Dessuten har jeg mine mistanker om at det kan bli vanskelig å få flyttet det lysarmaturet, da jeg synes å huske at det er såpass lite plass mellom reolen og veggen, at jeg ikke får sneket støpselet imellom. Dermed må lysarmaturet forbli der det er.

C-121 fikk vannbytte og Esha-vitaminer i går. Det forbauser meg ikke om de slår til med lek igjen. Noen av damene er stinne av egg. Og nå MÅ jeg snart få yngelsikret det filteret. De har greid å ha to kull uten at jeg sikret innsuget, så det må jo ha havnet noen småtasser nedi der. Jeg trenger forresten å rense det filteret nå, men når i all verden skal jeg få tid??? Det er tre dager igjen til kneoperasjon, og det er altfor mye som må gjøres innen den tid. Akkurat nå burde døgnet ha hatt veldig mange flere timer enn 24.

Hihihi! Går alt bra med kula, tror jeg at jeg får en del underholdning framover. Akkurat nå ser det ut som om han jager boblene som fyker forbi posen. Posen står nemlig like ved filterutblåset, og det er en diffusor på denne. Dermed blir det jo en del bobler som fyker forbi. Noe jager han i hvert fall på, og boblene er det mest sannsynlige. Jeg tror den karen veldig gjerne vil UT! Og sånn som jeg gleder meg til å slippe han ut!

Var hyggelig å treffes i butikken, Inger Anne ! Måtte le litt da jeg skjønte hvem du måtte være etter å ha lest i tråden din om den døde kulefisken. Den nye kulefisken var jo kuuul, så ønsker deg virkelig bedre lykke med den
Jeg fallt nesten for den lille gjengen med C. sychri som går der...men det er nok litt for kjølig for dem i det karet hvor det hadde vært plass til dem. Der går mine CW-038, og de har bare 21-22 grader. Bare jeg får resten av utstyret på plass nå, så skal det nye karet mitt opp (venter på noe sand i posten fra USA).

Åh, gleder meg til kulebilder

Jeg digger den nye kula mi. Men, jeg kommer ikke til å se mye til den. Den elsker å grave seg ned. Med nøyaktig samme farge som sanda, er den ikke lett å se. Det er slik disse fiskene jakter. De ligger nedgravd og venter på at maten skal passere. Plutselig skyter den ut av sanda, og sluker maten. Dette er forøvrig ei kule som normalt ikke spiser snegler, så disse har ikke tannvekst som må holdes i sjakk. Jeg har lyst til å grave opp en meitemark en dag, og slippe nedi til den. Den fortjener å få noe levende å glefse etter av og til. Personlig liker jeg ikke å fôre med meitemark, da jeg ærlig talt synes synd på marken. Jeg har gitt mark til kuler før, og de rives i fillebiter. Og jeg har et merkelig godt forhold til meitemark. Jeg har alltid likt dem. Det er ikke alltid lett å være dyrevenn.

De har en Arrowhead (tror Suvattii) hos Akvariekjelleren i Porsgrunn.
Kanskje noe for deg Inger Anne

Jeg har hatt suvattii før, faktisk. Den lever ganske likt som med miurusen: den graver seg ned i sanda, og venter på at maten skal komme forbi. Den jeg hadde var en ganske diger sak. Den gravde seg i grunnen ikke ned så ofte, men lå stort sett bak steinen sin. Den kom fram bare når jeg hadde med mat til den. Og den var alltid sulten! Akkurat det siste der er normalt for kuler: de kan spise til de sprekker. Unntaket er palembangensisen min. Den spiser faktisk bare når den er sulten. Hvis den ikke er sulten, tar den ikke maten. Ettersom det går noen dager mellom hvert måltid, har jeg sluttet å fôre annet enn når den ber om mat. Jeg er spent på miurusen, hvor ofte den vil ha mat, og hvor ivrig den kommer til å være. Jeg ga den en rekebit i går, og kan ikke se rekebiten i dag. Jeg håper den har spist den. Det er endel javamose i karet, så det kan være at rekebiten har forflyttet seg til et sted jeg ikke kan se den. Men, jeg er i grunnen ganske trygg på at reka har havnet der den skulle.

Med bare halvannet døgn igjen til kneoperasjon, måtte jeg i kveld ta tak i det som jeg har grudd meg til og utsatt altfor lenge: å rense noen av mine utvendige filtre. Jeg har visst i nesten hele sommer at jeg skulle ha tatt tak i Fluval-filteret som står ved 325-literen. Når det begynner å bli mye partikler i vannet, må det renses, og sånn har det vært lengre enn jeg tør å innrømme. Og da jeg åpnet filteret fikk jeg sjokk! Det lå noen hvitaktige biter under lokket som dekker rotoren. Det tok litt tid før jeg skjønte hva det var: alle bladene på rotoren var brukket av! Hva i alle dager som har skjedd, vet ikke jeg, men da jeg forsøkte å få ut det som var igjen av rotoren, satt den bom fast. Jeg måtte fikle ganske lenge med en nebbtang før jeg greide å få den løs. I tillegg var akselen som rotoren går på brukket. Det er neppe det som er grunnen til elendigheten, for det er ikke fryktelig lenge siden den akselen ble byttet. Hvor lenge har det stakkars akvariet vært uten et fungerende filter? Grøss og gru! Og hvordan i alle dager har fiskene overlevd? Det er litt tid til at jeg får tak i nye deler også, for det er helt, fullstendig tomt på konto, og i lommeboka også. Tiden fram til neste pengeutbetaling overlever jeg ved at foreldrene mine kommer hit og tar seg av meg den første uka etter operasjonen. Jeg tviler også på at noen av de lokale dyrebutikkene har delene jeg trenger (om jeg fikk låne noen penger av foreldrene mine), og på nettbutikkene får jeg ikke bestilt uten å ha penger på konto. Og så var det hva jeg skal gjøre i mellomtiden. Jeg lette litt rundt omkring, og fant ut at det stod en Fluval 4 Plus i et av de tomme akvariene mine. Vel, en Fluval 4 er bedre enn ingenting. Det er etter min mening det beste innvendige filteret som har vært laget, og det kan faktisk greie det utroligse når det gjelder størrelsen på et akvarium. Men 325 liter er nok i overkant, selv for det. Det er nå kickstartet med gørr fra et annet filter jeg også renset i kveld (Jeg så brått at coryene i det karet snappet etter luft i massevis, så det ble en ikke planlagt rensing av det filteret). Etter at jeg hadde renset to utvendige filtre, slo det meg at jeg faktisk har et utvendig Eheim-filter som er koblet til et tomt kar. Filteret er helt potte tett, så det må også renses før jeg kan sette det i bruk. Men nå nekter ryggen min rett og slett å godta flere runder på badet med filterrensing. Det er ikke snakk om, selv ikke for et krisetilfelle som dette. Dessuten begynner klokka å nærme seg to på natta, og lista over ting som MÅ gjøres i morgen er altfor, altfor lang. Og i morgen er siste sjanse til å gjøre noe som helst på veldig lang tid. Jeg har ikke fått gjort unna alt jeg håpet å få gjort i kveld heller, så hvor jeg skal finne de ekstra timene jeg nå trenger, vet ikke jeg. Det blir i hvert fall vannbytter på de siste akvariene samtidig med husarbeid i morgen. La oss håpe det ikke fører til oversvømmelse, for det har jeg i hvert fall ikke tid til...

Vel hjemme fra kneoperasjon, og fiskene mine hadde to overraskelser til meg. Jeg har jo jobbet som en gal med vannbytter og filterrens de siste dagene, for å klargjøre meg til krykketiden. Hva annet hører jeg med en gang jeg kommer hjem enn at hoploene vaker som gale. Der trengs tydeligvis en grundig filterrens. Kunne de ikke ha vaket i går, slik at jeg fikk gjort det da? Nå er det i hvert fall ikke aktuelt å sette igang! Nå skal jeg slange meg på sofaen i noen dager. Heldigvis er det et internt filter, så det er langt enklere rens en med et eksternt. Jeg skal se det an til i morgen, om jeg greier det da. Hvis ikke må det vente enda en dag. Hoploer er heldigvis veldig hardføre, så det kunne ha vært verre. Overraskelse nr. 2 var at det nesten krydde av både atroyngel og duplicareusyngel i karet de går i. Det er lek jeg ikke har fått med meg. De har såvidt begynt å miste kamuflasjefargene også, så det har i hvert fall gått litt tid siden leken. De bor i samme kar, så de har sikkert trigget hverandre med lekshormoner.
I dag blir det såvisst ingen fôring av fisk, men i dagene som kommer blir min far nødt til å være sherpa. Han må bære fôrboksene, mens jeg gir dem mat. Stakkars mann! Min mor er også skral til bens, så han er tjener for tiden! Nå skal jeg soove litt, for bikkja hadde ingen planer om å la meg få utnytte de få timene jeg hadde å sove på i natt. Hun er veldig glad i min far, og han (og mamma) ankom i går kveld, for å være her en uke. Kaisa hadde veldig lyst til å komme inn på soverommet deres, så sånn ca. hver halvtime natta igjennom, føk hun ned på gulvet fra senga mi, og bjeffet fordi hun ville ut fra mitt rom og inn på det andre. Jeg kan herved erklære at jeg ikke var spesielt fornøyd med henne da... :-P

Jeg har vært (og er) litt bekymret for den nye kula mi. Den vil ikke spise. Så i dag tenkte jeg at jeg skulle friste med en sprell levende, feit, deilig meitemark. Jeg serverte, så marken bevege seg nærmere der kula hadde gravd seg ned, og så kula skyte ut av sanda...og STAKK AV! Kula ble livredd meitemarken! Det tok lang tid før kula roet seg ned igjen. Dette dempet ikke bekymringen. :-P I kveld skal jeg ta et skikkelig vannbytte, før jeg gjør det jeg skulle ha gjort allerede da kula kom i hus: en skikkelig avlusningskur. Det er meget vanlig at kulefisk har innvollsorm, så det er langt fra umulig at det er dette som plager kula. Selv om den spiste i butikken, kan stresset med flyttinga hit ha gjort at innvollsormene har fått "overtaket". Jeg har ikke hatt muligheten til å ta tak i ting etter kneoperasjonen, men nå er jeg mer eller mindre krykkeløs, og kan herje litt rundt her. Men, jeg oppdaget at å sette seg ned på kne 8 dager etter operasjon, var IKKE lurt. Operasjonssår osv. Jeg burde igrunnen ha skjønt det i utgangspunktet. :-P Men jeg er ikke akkurat kjent for å ta hensyn til slike bagateller.