hei jeg lagde denne tråden fordi jeg syntes det var så mye annet rart her også
jeg får starte med å si at min hund heter miro og er blanding av kærnterrier og spansk mix
han er utrolig vakker å kjønner på kroppsholdning å øyekontakt når vi skal ut å gå tur så jeg legger inn bilder av han her, å håper andre også legger inn info å kommentarer om sine hunder

Så nydelig hund! ^^

Hunder er noen skjønne skapninger! Har hatt hund hele livet selv. Blanding mellom goldenretriever og en blandingshund.

Hun var helt nydelig! Men, hun var også veldig selvskapsyk. Så da vi flyttet i blokk, fikk vi mange klager på bjeffingen hennes, mens vi var på skole og jobb, så vi var nødt til å omplasere henne.. Men hun har det veldig bra der hun bor nå og heldighvis passer ganske ofte.

Har desverre ikke et bilde akkurat nå, men om jeg finner det kan jeg jo poste det inn her

trist at hun måtte ommplasseres da men takk for kommentarer på hunden min jeg er ganske sikekr på at en miks av goldenretriver å en banding blei fint

Fikk vår første hund, en labrador i 1982. Siden har det blitt ganske mange som har vokst opp her hos oss i årenes løp. Alle har vært jakt trent og stilt på prøver. Noen av dem har til og med greid å få tittelen Norsk Jakt Champion!!

Vår siste labrador ,ODIN, som dere ser på bildet her mistet vi ifjor sommer 12 år gammel. Da var en epoke slutt. Han blie vår siste labrador.

For 9 år siden fikk vi en Cairn Terrier og det ble slett ikke bare med den ene. HAr 3 stykker og er på leiting etter en ny valp.

Dette bilde ble tatt på hytta vår i Vaaldres for noen år siden. Der koser både små og store seg og hundene stortrives når de kan løpe løse og bade i vannet.

så utrolig søte å fine det er trist at den døde i fjor da han var jo utrolig fin på det bildet de andre også savner dere han fortsatt elelr? det er jo et stort savn å miste en hund

Hunden min heter Jenna og blir 6 år i oktober. Hun er blanding av Keeshond, Bovier og Border Collie. Hun er ikke så kjempe lydig at det gjør noe, men hun lærer ganske fort hvis jeg har noe skikkelig godt å gi henne.

min blir 3 år natt fra halloween han er også ganske lydig når det er noe godt noe som blir vist fram men ellers så bjeffer han på hver eneste som går forbi, men han begynner å roe seg, siden vi har tatt i mot noen skikkelige råd
han kan også sitte sånn bamse stilling sånn som din gjør på det nederste bilde hun var foresten utrolig pen

Ja vi savner han veldig fremdeles!!! Når jeg ser en labrador så blir jeg varm om hjerte og kunne godt tenkt meg en labrador igjen. Men en må kjenne sin begrensning. En slik stor hund trenger mer en vi er i stand til å gi han. Vi mener at en slik stor hund trenger masse trening og "jobb" og det orker vi ikke lengre. Får heller kose meg med min venninnes labadorer om lengselen skulle bli for stor.

ja det er noe som gjør oss så glade i hunder
hunden til bestemor å bestefar døde jo for snart 2 år siden
han var den stærkeste hunden vi hadde i familien, han dro 1 pulk med ganske tunge saker i aleine, mens de andre måtte være 3 å tre for å klare det ordentlig men han har altid vært en livlig å sprek hund som dro oss over snøen på ski ved hytta jeg savner fortsatt han, det er virkelig et stort tap, han har liksom vært familiens vakt å hjerte passet altid på oss, å sa virkelig ifra til de han ikke likte... han var så utrolig nydelig
skal prøve å finne et bilde av han

Her er vår skjønne sibirien huskey.
Han er 6 år den 25/5-08. Han heter Rudi. + et kamfisk bilde, har prøvd å slette det, men det fungerer dårlig.

Vi har en kjempesnill rotweiler,hun er blitt 9 år. Er ganske lydig og liker alt levende på denne jord.

Hunden vår heter Miko. Han er 7 år gammel, vi har hatt han siden han var et år. Han er ikke fullstendig lydig, men hører på det meste. Han er en blandig av elghund +ukjent. Har bestandig hatt hund og kan ikke tenke meg å leve uten.

så utrilig fin

Shira måtte gjennom sin årlige pelsvask med sjampo i dag.
Det er skummelt det, og jeg ender som regel med tomt halsbånd og en hund under terassen.
Gikk bra i dag bortsett, fra at det veltet mange blomsterpotter.

Men livet er herlig; Etterpå er hun så utrolig fornøyd. Tar salto 20 ganger (hun er 13 år!), og åler seg frem og rister seg så spruten står. Finner gjerne no sand å rulle seg i.
Så er det bare å ligge og tørke seg i sola.

Bilde 1: "Her er det bare å tørke seg i gresset snarest".
" 2: "OK, det var ikke så aller verst, da. Vi er fortsatt venner".
" 3: "For et slit, men deilig også".

så utrolig vakker ligner litt på den gamle hunden til min beste or og bestefar hunden vår er nå flyttet til min mor i sverige, som egentlig er eieren han
men hunder er vakre, å gir den en morsom følelse når dem gjør rare sprell

Dette stod i en blogg på VG for lenge siden. Advarsel til hundeelskere;
Du vil få tårer øynene av det, og vil sannsynligvis måtte ta deg sammen for å ikke begynne og stortute (det måtte iallefall jeg, sentimental som jeg er...)



Hvordan kunne du gjøre det?
Av Jim Willis 2001

Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtyggde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært "ufin" sa du til meg med løftet pekefinger "hvordan kunne du gjøre det?", men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.

Det tok litt lengre tid enn forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi arbeidet sammen på saken. Jeg husker de nettene i sengen, hvor jeg trykket nesen inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om, at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og spiste is (jeg fikk kun vaffelen, fordi "is er dårlig for hunder", sa du), og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på at du skulle komme hjem på slutten på dagen.

Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeid og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærlighetssorg og skuffelser, skjelte deg aldri ut for dårlig dømmekraft, tumlet meg av glede når du kom hjem, og da du ble forelsket.

Hun, som nå er din kone er ikke et "hundemenneske" - allikevel ba jeg henne velkommen i vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.

Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesenene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for at jeg kunne komme til å gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet rom eller et hundebur. Åh, hvor jeg likevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble raskt en "kjærlighetsslave".

Etter hvert som de vokste opp, ble jeg deres venn. De klynget seg fast til min pels og trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn - for dine kjærtegn var så sjeldne - og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen.

Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen spurte deg om du hadde hund - tok ett bilde av meg ut av din lomme og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du kjapt svart "ja" og skiftet emne. Jeg er gått fra å være "din hund" til "bare en hund", og du brydde deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg.

Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrstillatelse. Du har truffet den riktige beslutningen for din "familie", men det var en tid, hvor jeg var den eneste familien, du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil vi ankom til internatet. Det luktet hunder og katter, av frykt og av håpløshet. Du fylte papirene og sa "Jeg vet at du vil finne ett godt hjem til henne". De trakk på skuldrene og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med "papirer". Du var nødt til riste din sønns fingre fri fra mitt halsbånd, mens han skrek "Nei, far! Du må ikke la dem ta min hund!"

Og jeg ble bekymret for ham og for hva du nettopp hadde lært om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig å ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en deadline du skulle nå, og det har jeg også nå. Da du hadde gått, sa de to søte damene, at du sikkert hadde visst om din forestående flytting måneder i forveien, men ikke hadde gjort noe forsøk på å finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og sa "Hvordan kunne du gjøre det?"

De er så oppmerksomme overfor oss her på internatet, som deres travle hverdag tillater. De mater oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden. I begynnelsen, når noen gikk forbi min hundegård, sprang jeg til forsiden i håpet om at det var deg - at du hadde ombestemt deg - at det hele bare var en vond drøm. Eller jeg håpet at det i det minste ville være noen, som brydde som om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså, at jeg ikke kunne konkurrere med glade hundevalper som - uvitende om deres egen skjebne - boltret seg for å få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake til et hjørne og ventet.

Jeg hørte hennes fottrinn, da hun kom etter meg på slutten av dagen, og jeg trasket etter henne bort fra gangen til et annet rom. Et velsignet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i redsel for det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse. Kjærlighetsslavens dager var talte. Siden det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte som jeg alltid viste, hvordan du hadde det. Forsiktig la hun en årepresse rundt mitt forben mens en tåre rant nedover hennes kinn. Jeg slikket henne på hånden på samme måte som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden. Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre.

Da jeg kjente stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp, la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet "Hvordan kunne du gjøre det?" Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa "Unnskyld". Hun klemte mig og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli tilsidesatt eller mishandlet eller forlatt eller måtte klare meg selv - et sted med kjærlighet og lys så veldig annerledes enn dette jordiske sted. Og med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke, at mitt "Hvor kunne du gjøre det?" ikke var ment til henne. Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på. Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig..

Her er 2 av mine hunder.Har 5 tibetansk spaniel og 1 japanese chin.Jeg stiller ut hundene på utstilling å kan ikke tenke meg et liv uten disse herlige skapningene.Flere bilder kan ses på www.123hjemmeside.no/gustadtibben.Er oppvokst med hund fra jeg var nyfødt så hundehold kom inn med morsmelken.Kjempefine hunder dere har lagt inn bilder av

Jeg er ikke spesiellt sentimental Mona O, men det var en dritbra artikkel du refererte til

On-topic: grunnen til nicket mitt "tender" er at i 1994 fikk vi en cocker-spaniel valp som var ekstremt tander. Denne holdt på å dø etter 1 mnd pga bakteriell lungebetennelse. Den hadde også en ekstremt forsiktig oppførsel mot våre andre hunder, og siden jeg er halvt engelsk, fikk den navnet tender (da den var veldig tander). Det viste seg at denne hunden var noe av det snilleste jeg har opplevd. Vi fikk barn (som selvsagt herset med den), den ble angrepet av andre hunder (vi fjernet de) og allikevel ble han den meste perfekte hund vi kunne ha. Vi gikk jaktkurs, lydighet, aggility etc og han vant flere premier. Desverre døde han for et par år siden, men det er den beste hunden jeg noen gang har kjent!

Brit Rosland

Vi har en kjempesnill rotweiler,hun er blitt 9 år. Er ganske lydig og liker alt levende på denne jord.

Awww, søte Donna. Hun er virkelig den snilleste hunden i hele verden og blir så glad når jeg kommer på besøk

Uff, dette var en trist historie, Mona. Den stakk langt inni hjerterota. Dessverre er det hunder, og andre dyr for den del, som opplever dette.

Dette er hunden min, Aron. Han er en labrador retriever på 4 år. Han er verdens gladeste voffs tørr jeg påstå. Han elsker mennesker og vann

Bilde 1 er fra da han var valp
Bilde 2 er fra julen 07
Bilde 3 er fra en skogtur