Inger Annes akvarieprosjekt (side 10)

Da har jeg multitaska; sett 30-kilometeren og lest hele tråden din Underholdende lesning!
Inger Anne
Hvis jeg ser at det går bra å transportere coryer såpass langt, er det ikke umulig at jeg kan selge coryer fra mitt oppdrett til deg (eller transportere for andre). Jeg er opprinnelig fra Vikhammer, og tar turen dit i feriene. Da kan jeg ta med meg litt fisk når jeg kjører. Det er ikke langt fra Vikhammer til Skatval.


Hei, verden er slett ikke stor!! Nei, man bruker vel 30-40 min i mellom vil jeg tro!! Du må huske på meg neste gang du skal oppover da ;o) Send meg gjerne en mail så kan vi ta det der :o)
må bare få langt inn en melding så jeg kan begynne å få meldinger når du legger ut noe nytt, av en eller annen grunn funker ikke epostmeldingene korrekt.
Jeg liker ikke utseendet på den ene loxoen. Medisineringen har ikke hjulpet så langt. Jeg mistenker at jeg burde ha brukt Hexamita i stedet, da jeg synes jeg kjenner igjen symptomene. Men nå må jeg bare fullføre kuren jeg har satt i gang. Men loxoen oppfører seg ikke som om den er syk. Alle sammen er i perlehumør, både loxoene og haraldene. Og det er ikke noe feil med appetitten heller.

Jeg fikk masse planter av ei venninne på fredag, og nå har jeg fordelt dem ut i mange av karene mine. Det er morsomt å se at det kan få fisker til å forandre oppførsel. Multiene mine likte nemlig godt å få noen ekstra planter. De fyker ikke lenger i skjul sånn helt med en gang jeg kommer forbi. Det er tydelig at de føler seg tryggere med flere ting å gjemme seg bak.
Du har rett, Elin: loxoene glitrer i gull. Nydelige vesenene! Og jeg er like stolt over haraldene. De er så sunne og friske og lite sky. Flotte individer jeg har slått kloa i.
Palembangensisen min lekte corydoras i går. Hun var så voldelig (pga. at hun var veldig sulten) da hun fikk reka si, at halvparten kom tytende ut igjennom gjellene. Hun hadde ingen problemer med å håndtere det som ble svelget vrangt. Hun håndterte det på samme måte som coryer håndterer mygglarver som kommer ut igjennom gjellene, hun sugde det inn på samme måte som unger trekker inn snørra! Det var minst like sjarmerende å se en kulefisk gjøre det! Hun er min høyest elskede kulefisk.

Jeg har i dag bare sett 4 loxoer, og lurt på hvor det har blitt av den 5. - minstemann. Heldigvis fant jeg han nettopp. I karet der de går, ligger en liten keramikkpotte, med tanke på bruk til skjulested. Den minste loxoen hadde forsøkt å komme seg igjennom hullet i bunnen av potta, og der hadde den blitt sittende fast. Dermed måtte mor til å løse problemet. Det var en meget lettet cory som fikk komme løs! Men det snåle er at jeg fortsatt bare kan finne 4 loxoer. Jada, jeg blir fullstendig hønemor når jeg får nye fisker i huset. Femtemann er der sikkert, bare at jeg ikke får sett den sammen med de 4 andre. Loxoene og haraldene trives helt klart sammen, og stimer en hel del sammen. Det virker som om de føler et slektskap. De har jo begge spraglete kropper.

Den gode nyheten når det gjelder loxoene, er at de ikke ser ut til å ha blitt verre. Den dårlige nyheten er at de heller ikke ser ut til å bli bedre. I dag er det siste dag av den kuren jeg satte i gang. Så i morgen blir det vannbytte, og så rett i gang med en kur med Esha Hexamita. Jeg tror det er det som må til.
At jeg aldri lærer: ikke begynn med rensing av ikke-Eheim utvendig filter når jeg er trøtt og sliten i utgangspunktet. Jeg måtte ta tak i den gamle Fluval 403 i pestkaret, og det er det alltid styr med. For det første er det en idiotisk låseanretning mellom kurvene. Enten ramler de fra hverandre, eller de er omtrent umulige å åpne. Argh! Blodtrykket stiger allerede da (det var bra at det var i går legen min målte blodtrykket mitt...). Så er det å få skylt gørra ut av filtermedia. Av en eller annen merkelig grunn er det vanskeligere med disse kurvene enn de fra andre filtre. Så skal man sette kurvene sammen igjen, noe som ikke alltid går like lett. I dag gikk det faktisk uten problemer, så jeg skal ikke klage over det. Pakningen er ikke alltid like lett å få til å ligge riktig, men også dette gikk greit i dag. Jeg husket til og med å få flippen man løfter av lokket etter, til å ikke havne der klypene til lokket skal være - noe jeg nesten alltid greier å bomme (eller kanskje jeg skulle si treffe) på. Dette filteret er ganske stort, og det veier jo noen kilo når man skal bære på det. Det er noen liter vann i det. Underskapet til akvariet er så dumt plassert at det nesten ikke er plass til meg når jeg skal fikle med filteret, og løsningen for tilkobling av slangene er heller ikke noe å rope hurra for. Ikke akkurat brukervennlig.

En ting som ALDRI slår feil, er at jeg, etter å ha lirket på plass filteret og koblet det til (noe som jeg blir alvorlig svett av), alltid ender opp med å være nødt til å koble det fra og ta det med på badet en ekstra gang. I dag ville ganske enkelt filteret ikke starte. Et par stygge ord senere, var det bare å koble fra. Selvfølgelig: dette er et Fluval-filter. Jeg burde ha tatt ut rotoren og rengjort den før jeg forsøkte å sette det sammen første gang. Fluval-filtre er ille når det gjelder følsomhet for dritt på rotoren. Og for å få tatt av lokket over rotoren (det satt grundig fast i dag), må jeg ha en tang for å få skikkelig tak. Normalt har jeg meget god orden på verktøyet - trolig det eneste jeg har skikkelig orden på - men i dag var det ganske enkelt ikke en eneste tang å oppdrive. Masse leting senere dukket nebbtanga endelig opp, og jeg fikk tatt ut elendigheten. Og i tillegg til all dritten, så jeg at akselen som går gjennom rotoren hadde brukket. Argh! Heldigvis fungerer filteret fint likevel, selv om jeg lynkjapt skal bestille ny rotor med ny aksel. For til tross for alt styret og irritasjonen når jeg må ha opp filteret, så beholder jeg det gjerne. Det er nemlig et knallbra filter når jeg endelig får det i gang. Men jeg lurer på hvor lenge det faktisk kommer til å gå. Det er utgammelt og lealaus.

Jeg ender alltid med å skrive en lang avhandling når jeg styrer med dette filteret. Jeg må bare lette litt på dampen etterpå. Det som er hyggelig med å åpne dette filteret, er at det som regel dukker opp en liten bonus i form av fisk i filteret. I dag var det for første gang en liten ancistrus som dukket opp. Det var heldig for lillemann at han havnet der, ellers hadde han blitt denisonimat. Så det er ikke bare ulemper med å leve sine førte uker i et filter. Jeg anslo den til nå å være stor nok til ikke å bli spist, så lillemann er sluppet ut igjen i pestkaret.

I dag kunne jeg endelig skifte vann hos loxoene, og starte en kur med Esha Hexamita. Jeg håper det kan hjelpe den syke loxoen. Den blir ikke sykere, men heller ikke friskere. Jeg mistenker flagellater, så derfor bruker jeg altså Hexamita. Det vil i så fall ikke være første gang Hexamita redder dagen (eller coryen). Det virker som om coryer er sårbare i forhold til flagellater. Jeg har opplevd flere ganger at det kun har vært Hexamita som har fungert, og Hexamita er jo en medisin som hovedsaklig er til bruk mot flagellater (den tar også bakterier, men hadde det vært det som hadde vært problemet, burde Esha 2000 ha greid biffen, noe den ikke har gjort).
Jeg er nå på tredje dagen med Hexamita, samt at jeg pøste på med Wormer Plus også i går, og endelig er det bedring å spore hos loxoen. Jeg syntes jeg kunne ane litt bedring i går før jeg ga Wormer Plus, men det kan være innbildning. Om én runde med medisinering er tilstrekkelig, gjenstår ennå å se. I dag er siste dag med Hexamita, så jeg får se hvordan tilstanden er i morgen. Det gjenstår fortsatt en del før den er frisk igjen. Den har hatt et hull i panna, litt hvitt belegg, også i panna, samt en hvit rand på finnene (ikke slik som ved finneråte). Den har også en hvit prikk på ryggfinna. Bedringen ser jeg i panna. Det hvite belegget har nesten forsvunnet, og såret ser bedre ut. Dette er helt klart ingen skade fra transporten, da det nektet å begynne å gro før nå. Det ser heller ikke ut som en ren skade. Slaget er ikke vunnet ennå, men det ser i hvert fall bedre ut.
Det er merkelig hvor mange sugemaller (hovedsaklig ancistrus) som kommer fram til frontglasset like før lyset går av for natten. De kjenner visst matmor ganske godt etterhvert, og vet at det nærmer seg fôringstid. De har lært seg til at jeg er et B-menneske... Da er det godt for dem at de også er det (det må da bli B-fisk), eller rettere sagt nattaktive. Men det er ingen tvil om at de vet hva som er mattid, for de roter rundt etter mat, hele gjengen som venter der ved glasset. Det jeg er godt fornøyd med vanen deres, for da får jeg oversikt over hvordan de har det, og kan nyte synet av dem. Sugemaller har ellers en tendens til å være mye i skjul.
Jeg er litt utafor for tiden, og da blir det ikke så mye skriving. Men litt skal det bli nå.
Killikolonien min ble utvidet i går, med to nye individer. Noe killihannen min feiret med å hoppe ut gjennom fôringshullet på akvariet (det er knøttlite) og dø som en inntørket liten sak på gulvet. Jeg antar at den fikk litt hetta av at termometeret hadde løsnet, og lå og dunket mot glasset. Men "herren tok og herren ga". I dag tittet det fram et nytt killitroll ut av plantekaoset, stor nok til ikke å bli spist (tror jeg). Jeg tok likevel ingen sjanser - jeg vet at fisker kan stappe de utroligste ting inn i kjeften - så jeg fanget den lille inn nå nettopp, og den skal få flytte inn til sine søsken i 12-literen, sånn fram til at jeg er helt, helt sikker på at den ikke kan bli voksenkillimat (bare ikke den lille føler seg stor nok til å spise sine mindre søsken...). Den lille er sine foreldre opp ad dage, en skikkelig killi med stor munn.

Jeg har endelig greid å rettferdiggjøre for meg selv de pengene jeg har brukt på fisk i det siste (jeg har bursdag snart, så det får være en bursdagsgave til meg selv). Jeg hadde overhodet ikke råd til det, men for meg å stikke innom Dyrego på Oslo City, er som for en unge i en godtebutikk. Og jeg stakk jo innom for å se om de fortsatt hadde haraldene...

Det går stort sett framover med den syke loxoen. Den hvite randen på finnene er nå til min store glede helt borte. Den hvite prikken/dotten på ryggfinna er nesten borte. Men det har dukket opp en ny prikk litt lenger ned på finna, og for meg minner det om en parasitt av noe slag. Jeg får se det litt an. Jeg har tross alt medisinert med Wormer Plus, og hadde ventet at den skulle ta seg av parasitter. Såret den har i panna har grodd litt, men har nå liksom sluttet å gro. Den har ikke blitt verre, så jeg får fortsette å holde det under oppsikt. Jeg tror jeg skal regne medisineringen for avsluttet nå (Jeg har medisinert med Hexamita i 6 dager, og er nå faktisk tom), og heller gi et rundelig vannbytte og en dose vitaminer. Jeg tror faktisk at et vannbytte kan gjøre god nytte nå, siden jeg har fôret mye under medisineringen, av to grunner: jeg vil gi fiskene godt med mat for å bygge opp kreftene etter flyttingen (og de har slukt maten, så det har ikke vært noe galt med matlysten), og jeg har også brukt maten som middel til å få den syke coryen fram slik at jeg har kunnet studere den nøye, samt også å følge med på om de andre skulle finne på å utvikle lignende symptomer). Det har vært viktig for meg å ha god oversikt over tilstanden.
Det er ingen tvil om at trionalisene liker kaldt vann. Disse ellers så sky skapningene, kommer tittende fram når jeg bytter vann, og de får alltid kaldtvannsbytte. Det virker som om de rett og slett nyter det kjølige vannet.

De nye haraldene har etterhvert funnet ut at de er litt sky likevel, og det samme med loxoene. Nå fyker de i skjul når jeg passerer. Det er snodig å se forskjellen på de tre artene som går i det karet. De voksne concolorene er noen skikkelige pingler. De får fullstendig panikk hvis jeg kommer over dem utenfor gjemmestedene deres. De stivner først, før de skvetter avgårde, så jeg nesten hører at det smeller i glassene. Det virker som om de bare fyker avgårde i fullstendig panikk. De svømmer ikke, de skvetter! De unge concolorene, derimot, er ikke sky i det hele tatt. De bryr seg knapt hvis jeg kommer og titter på dem. Når jeg slipper nedi en blokk med mygglarver, er det de som først ankommer godisen. Og de legger seg midt oppi herligheten, og bare knasker i vei. De neste som ankommer er loxoene. De liker ikke å ha meg tilstede, men de kommer fram igjen, om jeg står stille. De er sultne, og knasker mygglarver og koser seg - så sant jeg ikke rører på meg. Da må de avgårde i en ny strafferunde... Loxoene tygger maten forbausende mye. De minner meg om små gnagere der de ligger og mumser. Deretter dukker haraldene opp. De er altså skyere enn loxoene, men kommer også fram hvis jeg står i ro. Men når de først kommer, så gjør de vei i vellinga også! De slurper i seg mygglarver, på en måte jeg bare har sett b. splendens gjøre. De bare suger det inn. Når de kommer fram til der blokken med mygglarver landet, blir de helt ville! De har det samme morderiske uttrykket som jeg så hos multiene da de fikk meitemark. Men hvis jeg rører på meg, fyker de i skjul igjen. De voksne concolorene kommer ikke fram i det hele tatt så lenge jeg ser på. De spiser trolig kun når mørket faller over akvariet. Eller kanskje når jeg er i den andre enden av huset.

Jeg har vært spent på hva som kom til å skje når jeg avsluttet medisineringen og ga loxoene et vannbytte. Så langt ser det ikke ut til at fiskene har blitt dårligere igjen. De har kanskje blitt enda litt bedre, men det går så sakte at jeg ikke kan si det helt sikkert. Det er egentlig ikke så veldig mye galt igjen på den syke fisken. Flekken/såret i panna er der fortsatt, men jeg tror det er mindre enn det var i starten. Det hvite belegge hun og en til hadde i panna er helt borte. Den opprinnelige flekken på ryggfinna er mer eller mindre helt borte, og den nye har i hvert fall ikke blitt større - det er mulig at den har begynt å krympe, den også. Det har ikke dukket opp flere. Den hvite randa hun hadde på finnene er helt, fullstendig vekke, og det gleder meg veldig! Det var skummelt å se på, særlig fordi jeg aldri hadde sett noe som lignet. Jeg liker ikke ting jeg ikke har en anelse om hva det kan være.

I dag oppdaget jeg til min store glede at den største killiungen, den som nettopp ble flyttet til killibarnekaret, ikke har gaflet i seg alle de andre. Jeg har forsåvidt visst at den ikke har tatt den største av de ungene som var der fra før, men i dag så jeg nest størstemann også. Så da er det bare de to minste som har forsvunnet. Jeg var litt redd for at han skulle være stor nok til å ta sine søsken, og det har han altså gjort. Men bare de to minste. Nå skal han få være der til jeg er helt sikker på at han er stor nok til å ikke bli spist av sine foreldre, deretter skal han få flytte "hjem" igjen.

Jeg har nettopp begynt å forsøke å få killibarna til å ta finknust flakfôr. De har ikke vist særlig stor interesse, siden de nå er vant til levende, nyklekt artemia. Det er helt klart mer spennende med mat som rører på seg, og det kan jeg jo forstå godt. Men killier er såpass slukhalser at det nok ikke tar lang tid før de oppdager at den "kjedelige" maten er spiselig. Akkurat nå går den kun i "skummel-kategorien". Når fôret lander på vannflaten, skvetter de små fiskene til alle kanter, og går i sjul. Hehehe! Akkurattøffe er altså de morderiske små tassene.
Hei Inger Anne
Jeg tror killi-paret du hentet på søndag har lagt igjen noe(n) spor her
I går kveld så jeg et bittelite killi-yngel som cruiset rundt i overflaten i karet der de var. Skulle ikke forundre meg om det dukker opp flere.

Det ante meg at det ville poppe frem yngel når de glupske foreldrene forsvant (de har jo luket vekk alle tegn til liv umiddelbart).

Hvordan går det med hannen? Er han like "gæern" enda?
Damen er gått fullstendig i skjul, så jeg tror hun nok får sitt, ja. Han blafrer med finnene og viser seg konstant. Snakk om å være klar over at han er en vakker herremann! Jeg skal følge med i noen dager til før jeg tar en avgjørelse på om han må gå i fengsel for en stund, til killibarna er store nok til at det blir en stor flokk killier. Mange killier kan kanskje holde han i ørene. En ting er i hvert fall sikker: de er bare herlige fisker. Nyyydelige skapninger.
Killidamen dukket opp hun, men de siste dagene har jeg sett niks og ingenting til hannen - såpass at jeg begynte å bli bekymret. Disse hannene bruker ikke akkurat å gjemme seg. Og siden den forrige greide å hoppe ut, ble jeg alvorlig bekymret. Så jeg bestemte meg nettopp for en leteaksjon. Først sjekket jeg gulvet. Null killi, heldigvis. Så løftet jeg av dekkglasset. Jeg trengte ikke å rote rundt i plantene, for han var det første stedet jeg sjekket: Dette karet har et elendig filter fastsilikonert på glasset. Det består av plastikk med to rom, hvorav det ene har en filtersvamp, og det andre har en bitteliten sirkulasjonspumpe. Og killihannen hadde greid å rote seg over kanten til rommet med pumpa i. Etter litt om og men fikk jeg fisket han ut, og vippet han over i karet, der han skal være. Stakkars; han var både blek og tynn. Jeg får forsøke å feite han opp litt de neste dagene.

I går ettermiddag skulle jeg sove litt, og jeg hoppet til sengs med vinduet vidåpent. Jeg våknet i 4-tida i natt av at jeg frøs...veldig! Jeg hadde kun en kort nattkjole med stropper på, og jeg lå delvis utenfor dyna. Og i rommet var det kun 4 grader. *Hutre!* Da jeg tittet bort i reolen, så jeg at det fløt en rødmunnstetra med magen i været. Fillern! Jeg gikk bort og fisket tak i den. Stakkaren var faktisk i live ennå. Men da jeg stakk hånda ned i vannet, skjønte jeg hva problemet var: vannet var iskaldt! Med kun 4 grader i rommet, greide ikke den svake varmekolben å holde oppe en tilstrekkelig varme. Stakkars små! Jeg fikk satt på varme i rommet, lukket inntil vinduet, og dumpet nedi en 250-watts varmekolbe i tillegg. Temperaturen er nå oppe på fornuftig nivå, men tetraen greide seg ikke. Det er forøvrig utrolig at det kun var den ene som strøk med. Det var en hustrig opplevelse for oss alle!
Jeg glemte forresten å nevne: da jeg lå på kne foran killiakvariet og lette etter hannen, kom jeg i høyde med det karet der det går en bøling schultzeier - noen av de som kom fra de over 600 eggene den gangen. Jeg tenkte: det var da voldsomt så mye andemat som var klistret fast til glasset! Dere skjønner vel tegningen, tenker jeg... Andemat var det såvisst ikke. Disse nå voksne coryene har tatt opp arven etter sine foreldre, og pøst ut en mengde egg. Disse eggene kommer jeg ikke til å plukke...
Skal det være litt corycouscous? Se bort fra alt sølet på glasset *rødmer*!
[External Image]
Dæger'n som de der kan trøkke ut egg!
Det var en hel del ja!
Såpass ja! Det var ikke lite egg heller! Hos oss har tydeligvis coryene eggstopp for de danser langs glasset hele tiden, men egg blir det ikke
Såpass ja. Ser ut som de hadde planer om å gjøre eggjakten enkel for deg Enklere servert enn det der kan man vel ikke få det, haha.
Selv om eggene sitter på glasset, er de ikke enkle å plukke. Når de er nylagte, er de veldig skjøre, og fryktelig lette å skvise. Derfor må man vente til de har hardnet litt. Men da er de ikke klebrige lenger, samt at de også sitter dønn fast. Jeg har forøvrig ingen planer om å plukke disse eggene. Jeg har hatt mer enn nok barn på disse. De er egentlig veldig lettlekte, og de trykker altså ut haugevis med egg. Dessuten har eggene en hinsides klekkeprosent. Den gangen jeg samlet over 600 egg, var det kun TO som ikke klekket! Når man da legger til at yngelen er ganske hardføre, ligger det an til plassproblemer etterhvert. De er ikke lette å få solgt heller, da disse regnes som en aeneus-variant, og derfor er veldig lette å få tak i. Jeg har lenge hatt planer om å kvitte meg med disse, både de som nå lekte, og foreldrene deres. Men jeg får bare aldri sparket meg selv i baken til å få gjort det - det er rein latskap fra min side.

Jeg tok en titt på loxoene i dag (egentlig fordi jeg så det var en hvit flekk på nesa til den ene haralden), og den syke loxoen er nå nesten helt bra. Såret i panna er nå nesten helt borte! Det er bare så deilig å se! De små concolorene som går i samme karet var litt småtufse da jeg kjøpe dem. De var rett og slett ganske tynne. Men de har også blitt kjempefine nå, akkurat passe tykke.

Det har tittet fram et par små ancistrusbarn de siste dagene. I går så jeg én som meget vel kan være den jeg fant i filteret. Det gleder meg å se den igjen (hvis det er den). Nå nettopp tittet det fram en liten tass til, betydelig mindre. Jeg føler meg ikke sikker på at den kommer til å forbli i live særlig lengre. Den var i størrelse denisonimat. Men å forsøke å fange inn tassen, gidder jeg ikke å forsøke på en gang. For det første har den nok forsvunnet inn i jungelen innen jeg har funnet en håv. Og skulle jeg rekke å komme tilbake med en håv, vil den være borte i det jeg setter håven i vannet. Så den får greie seg selv. Det hender at det er noen småtasser som unngår denisoniene lenge nok til å bli for store for kjeften deres.
Tilfeldig bekjentskap
© helene D. Klementsen
Reklame for plussmedlemskap