Inger Annes akvarieprosjekt (side 3)

Superne mine har virkelig fått være prøvekaniner i kveld. Siden de bare fikk servert én eneste liten meitemark på deling, måtte de nesten få litt mer mat. Jeg bestemte meg for å gi dem mysisen som multiene vraket. Siden det er mørkt i karet deres, ser jeg ikke om de faktisk spiser. Men ut fra aktivitetsnivået deres å dømme, falt det i meget god jord (eller burde jeg si sand?). De speeder nå rundt i karet sitt, hele gjengen. Superne er i grunnen fint lite kresne - akkurat slik jeg mener store coryer skal være. En stor kropp bør jo ha en tilsvarende appetitt, ikke sant? Jeg får mark (hehehe) av kresenheten til multiene. I kveld måtte jeg igjen forsikre meg selv om at de faktisk spiste myggisene sine (de fikk litt i tillegg til de 3 markene jeg slengte nedi). Jada, Inger Anne, de spiser mygglarver! Nå må jeg snart slutte å trippe rundt dem som en hønemor! Fortalte jeg forresten hvor lange bartene deres faktisk er? Ca. 1 1/2 cm herlige barter!

En annen fisk som jeg også har vært nervøs av pga. en mulig manglende matlyst i det siste, er palembangensisen min. Hun er litt sær, for hun liker ikke at jeg ser på når hun spiser. Palembangensiser har en snålt temperament. De vil ha kontakt med oss mennesker, men de vil ikke at vi skal skjønne det. Jeg har mange ganger sett henne studere meg fra karet sitt om kveldene etter jeg har lagt meg, når hun tror jeg ikke ser henne. Og når hun får mat, kommer hun fram hvis hun er sulten, men stopper 10-15 cm unna maten, hvis jeg fortsatt står i rommet. Og hun nekter å overhode røre den så lenge jeg er der. Så i kveld slengte jeg nedi en meitemark. Jeg tror det er 3-4 dager siden sist hun spiste (noe som ikke er alarmerende - disse skal ikke ha mat hver dag), men jeg tror ikke hun da spiste noe særlig mye, og det bekymrer meg mer. Så da jeg nærmet meg karet, var hun allerede framme (men holdt god avstand - hun er alltid veldig avmålt i forhold til meg), og fulgte nøye med hva jeg gjorde. Da jeg lempet meitemarken nedi, ség hun fram, og stoppet som vanlig 10-15 cm unna maten. Men denne gangen nærmest så jeg hvordan hjulene gikk rundt inne i hodet hennes. Hun glodde på marken som lå og vred seg, og virkelig forsøkte å finne ut hva i huleste som hadde blitt servert henne. Hun så ut til at hun delvis (men ikke helt) glemte meg, og så faktisk litt nervøs ut overfor marken. Hun ség nærmere, og så noen cm vekk igjen - alt veldig sakte - mens øynene hennes fulgte marken når den flyttet på seg. Siden hun er i det øverste karet i en høy reol, kunne jeg ikke se marken på bunnen, kun henne. Men jeg visste at jeg ville kunne se på henne hvis hun angrep marken. Kuler har en meget lett gjenkjennelig måte å "hugge innpå". Etter masse studering og fundering, gjorde hun et forsiktig framstøt. Og da hun først fant ut at det var spiselig, så jeg at hun gjerne tok imot flere av denne typen mat. Hun skal få en til når jeg legger meg. En liten mark fyller ikke mye i en palembangensismage.
Den største L-177-en min (som jeg mer og mer kaller Kladden - så jeg tror det bare får bli navnet hans) har ikke fått mindre temperament med alderen. Han begynner virkelig å bli en velvoksen herremann (eller dame, jeg vet ikke kjønnet), og han er bare sjef på mange områder. Han er en virkelig lekker fisk, og jeg er utrolig stolt av han. Han lar seg heller ikke pille på nesen av noen andre. Golden nuggeter kan være territoriale, også overfor andre L-mallearter. Og nå nettopp begynte han å yppe seg mot Flode, plecoen min. Flode er fortsatt en del større enn Kladden, men han har et betydelig mildere og roligere temperament. De to svømte lynraskt side om side, nesten hele lengden av 325-literen min. Det var ingen tvil om at Kladden rett og slett var sinna. Flode var faktisk også uvanlig irritert (til Flode å være), men helt tydelig at han heller ville ha foretrukket å sluppet dette styret. Og sjefen (Kladden) gikk av med seieren, pga. sitt hissige sinnelag. Jeg bare elsker å se de utrolig kvikke bevegelsene disse mallene har, i motsetning til plecoens rolige, verdige opptreden (jeg liker å se det også altså). Og de blir tydeligvis ikke roligere etterhvert som de vokser heller, tvert imot. Han er like kvikk i bevegelsene, men altså med mer temperament. Herlig! Jeg fatter ikke at det er mulig å ikke forelske i Sør-Amerikanske maller!

Like etter konfrontasjonen, kilte Kladden seg ned under steinrøysa nedi der (steinrøysa nedi bakken? ), og jeg så det stod en sky av sand og skitt ut derfra. Oops! Det trengs visst en slamsuging der. *rødme*
Det er morsomt å se på corybarn når de får microorm (eller det meste annen mat også). Når maten kommer dalende, stivner de først litt til. "Hva er dette farlige som kommer dalende?" Men det tar ikke mer enn ett sekund fra maten lander til de starter å farte rundt, og de spiser meget ivrig! Og mor står og ser fornøyd på dem gafle i seg maten.

Jeg er litt bekymret med tanke på juleferien. Min vante fiskepasser kan ikke hjelpe meg denne gangen. Det betyr at jeg ikke kan la småtassene mine fortsette å bo i isboksene, da det ikke kommer folk innom og mater og bytter vann hver dag. Jeg blir nødt til å slippe dem ut i et av karene mine, og det er de så altfor små til. Jeg må regne med en hel del frafall, dessverre.

Palembangensisen min oppfører seg litt rart for tiden. Den virker rett og slett sjalu på bikkja! I dag lå jeg i senga mi og lekte med Kaisa. Da lå kula helt stille i nærmeste hjørne i akvariet, og glodde på oss hele tiden! Når jeg tenker meg om, har jeg sett det en del i det siste. Og palembangensisen bruker jo normalt å late som om den ikke er interessert.
Si meg: gjør killier annet enn å leke og spise? De har seg inni buskaset nonstop. Og siden jeg ikke har funnet en eneste liten tass, så forsvinner tydeligvis alt inn i den store kjeften deres etterpå.

Jeg har egentlig ikke tenkt over det før: Etter at jeg modifiserte Fluval-filtrene mine, har det faktisk vært færre tilfeller av at filteret ikke har villet starte pga. dritt på rotoren. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor. Kanskje pga. at det har vært lettere for rotoren å transportere vannet, fordi filtrene sjelden går tett? For det går måneder mellom hver gang jeg trenger å rense filtrene, selv i de hardest belastede karene (av de som har innvendig filter, selvsagt).

Mysis ble definitivt en suksess hos superne. De har fått en ny dose i dag, og de farter rundt og koser seg nå. De er ikke så kresne disse fiskene. I motsetning til multiene, har superne nemlig en appetitt som står i forhold til størrelsen. ;-D
Da er jeg hjemme igjen etter drøye 2 ukers trøndelagsferie. Jeg ville ikke annonsere ferien for mye på forhånd, siden jeg måtte la det stå et vindu på gløtt. Det første overblikket over fiskene mine viser at fiskene er i fin form.

Jeg har nettopp gitt fiskene sitt første måltid siden jeg kom hjem (de har blitt fôret 2-3 ganger mens jeg har vært borte), og trøste meg som de kastet seg over maten. Det var ikke akkurat noen overraskelse at maten fikk dem til å gå av skaftene. Jeg har ikke sett noe til småtassene jeg slapp ut i et av karene før ferien. Det betyr egentlig ikke noe som helst, da javamosen der har vokst til et helt utrolig kratt mens jeg var borte. Det er strålende gjemmested for småtasser.

Kulene får mat litt senere i dag, da jeg må tine maten deres først. Da jeg la meg i går (jeg kom hjem sent i går kveld), var det ingen tvil om at enkelte av kulene var sultne (når er de ikke det?). Palembangensisen kom fram til glasset da jeg la meg i senga, og det så ut som om den trodde den kunne stirre mat utav meg.
Inger Anne
Jeg ville ikke annonsere ferien for mye på forhånd, siden jeg måtte la det stå et vindu på gløtt.
Vindu på gløtt nå? Bor du inni en aktiv vulkan?
Hehehe! Nei, det blir for fuktig på soverommet hvis jeg lukker vinduet. Pga. akvariene der blir det så mye dugg på vinduene, som så blir til vann - mye vann. Vannet gjør at vinduskarmene morkner. Så løsningen har altså blitt å ha vinduet på gløtt, uansett vær. Og det fungerer. Det snåle er at jeg ikke synes at å våkne til 10 grader på soverommet er så innmari kaldt. Og enda snålere blir det når man vet at jeg ikke liker kalde rom. Men på soverommet mitt går det altså greit.
I dag står flytting av diverse fisker på menyen. Først har jeg flyttet den enslige mysterieyngelen, som jeg nå er temmelig sikker på er en septentrionalis, over til karet der dens artsfrender bor. Den har blitt såpass stor at den trygt kan greie en flytting. Jeg må jo få flyttet den før den blir helt overbevist om at den er en multiradiatus. Den står nå til tilvenning i det nye karet, og jeg gleder meg til å se trynet til den lille når den oppdager flere fisker av egen art! Septentrionalisene mine har jo god tradisjon på å bli fullstendig ville når de treffer flere artsfrender. Og for denne lille stakkaren, som har levd hele livet som eneste av sin art i akvariet, blir det nok en jubeldag.

Det står også en L-002 og 4 SAE-er til tilvenning. Disse har gått i karantene, men skal nå få slippe ut i det karet de var tiltenkt å havne i.

Jeg tror jeg også har bestemt meg for å flytte de skjønne grønne til karet der Jack the Ripper bodde. I så fall må jeg først flytte de to atrobarna som plutselig dukket opp der, sånn helt av seg selv - trolig fulgte de med da jeg byttet over ei pumpe til det karet. Tanken min nå er altså at de skjønne grønne skal få artskar. De er så absolutt ikke de som har mest behov for det. Det hadde bare vært så herlig å ha dem i et kar der jeg ser dem så godt. Nå ser jeg dem nesten aldri.

Det er også flere fisker som skal flyttes, men jeg tror ikke det blir i dag:
Askimskogen skal flytte inn i Pestkaret
To maccuser skal flytte fra hver sitt kar, og inn i et annet (jeg har ikke bestemt meg for hvilket ennå).
Killiene skal flyttes over i et annet kar. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at de skulle flytte inn til karet med C-140, men kom så på at det karet ikke har dekkglass. Det må jeg jo ha hvis jeg skal ha killier der. Det spørs om de ender i corysuppa i stedet - i hvert fall midlertidig.
Sewelliane som har gått i karantene lenge skal også flyttes, og jeg tror jeg har landet på å putte dem nedi der bl.a. trionalisene bor.

Jeg har fortsatt ikke sett snurten av ene eneste av småtassene jeg slapp ut i barnehagen før ferien. Sukk! Jeg håper at i det minste noen få gjemmer seg i javamosen.

Det er forresten deilig å se runde mallemager igjen, nå som fôringen har kommet skikkelig i gang igjen etter ferien. De er ikke forspiste, bare rundte og mette i magen sin, og det liker jeg å se. Sebraene mine ser faktisk ut til å ha vært inne i en kort vekstperiode i det siste. De vokser så utrolig seint, seinere enn noen annen fisk jeg har. Men nå er det som om den minste har strukket seg - ja, jeg mener strukket seg. Det ser nemlig ut som om den kun har vokst på lengden, og ikke på bredden. Det ser ut som om den har nådd igjen på lengden sine artskamerater (de er et halvt år eldre enn denne tassen). Jeg blir alltid like fascinert over sugemallers vekst. De kan la være å vokse i lange tider, før det plutselig sier "poff", og så er de blitt lengre.
Av og til kan fiskene få meg til å gapskratte. Bartesnoppen lå med en lang bæsjestripe etter seg. Så kom en denisonibarbe bort og begynte å trekke i elendigheten. Det tok litt drakamp før denisonien fant ut at dette ikke var mat.

Jeg som hadde ventet herlige gledescener da jeg slapp ut den enslige trionalisen, ble skuffet. Da jeg tømte ut fisken, landet den akkurat oppå maten jeg hadde sluppet nedi for litt siden - og den lot seg ikke be to ganger om å starte å gafle i seg. Dens artsfrender lå derimot under rota og glodde. Det er rart med trionalisene. Som små er de uredde og liker å tøffe rundt på bunnen. De gjemmer seg nesten aldri. Men så snart de blir voksne, blir de sky.

Det ble heller ingen gledesscener da den enslige SAE-en som fortsatt er på algespisingsbesøk i mallesuppa fikk selskap av 4 mindre slektninger. Det store SAE-droget likte nemlig ikke det nye selskapet, og startet med å jage dem rundt. Store SAE-er kan være noen skikkelige grinebitere. Den store SAE-en skal forøvrig få lov til å flytte tilbake til sine tidligere stimkamerater som er like store som den. Jeg vil tro at den liker det bedre enn de små nye SAE-ene, som er betydelig mindre enn den.
Koseklumpen er rar. Når han er furten, graver han seg bokstavlig talt ned. Jeg holder på med vannbytter, og har passert karet hans gang på gang. Og, Koseklumpen har ligget trykket opp mot glasset, i håp om at aktiviteten betyr mat. Til slutt ble han altså så furten at han grov seg ned i sanda, og der ligger han fortsatt.

Nå ligger det an til at jeg snart får fikset den bærbare PC-en min. Hvis tingene går som planlagt, har jeg den i orden igjen om ca. en uke. Som jeg har savnet den!
Jeg sier det gang på gang: Jeg er så glad i fiskene mine! Jeg la meg nettopp ned på senga på soverommet, og ble liggende å se på karet der sterbaiene mine holder hus. Sterbaiene er jo de blant coryene som står mitt hjerte nærmest. Jeg lå der og skulle ønske at det var mulig å klappe på og kose med fisk. F.eks. klø dem litt bak gjellene, og nusse dem på bartene, eller på sugemunnen til sugemallene. Det er så synd at ikke fisker liker sånt (eller har godt av det heller), for ellers hadde jeg godt rundt og virkelig kost med flere av fiskene mine. Særlig skulle jeg ha gitt et skikkelig kyss på truten til multiene. Jeg greier ikke å la være å titte bortom multiene flere ganger om dagen. Jeg bare MÅ. Jeg kan ikke huske at jeg har det sånn over så lang tid med noen annen fiskeart. Men multiene har virkelig stjålet hjertet mitt (hah! Kanskje det er derfor de er så kresne - de foretrekker menneskehjerter?). Og jeg blir like glad hver gang jeg titter på dem, fordi de alle fortsatt ser fine og friske ut. Jeg har litt mer håp nå denne gangen om at jeg skal lykkes med dem. Forholdene er bedre for disse, og jeg holder er øye med utviklingen deres. Sukk! Jeg er visst forelsket!
Vel, siden det ikke blir fiskekos, får jeg heller dekke mine kosebehov hos bikkja. Hun er så kosete av seg, så hun sier ikke nei takk.
Da må jeg jo følge med her å, digger og lese de lange innleggene dine og lurte på hvorfor det var blitt så stille hos deg.
Jeg tror de har fått inn en stor gjeng med de enorme Brochis multiradiatus igjen på Dahls Dyrerike, Inger Anne! Jeg så dem i dag, og det var ikke B. splendens iallefall, og etter size'n å dømme må det ha vært multi'en.

Imponerende fisk, det er helt sikkert! Dessverre har jeg ikke noe kar jeg føler er stort nok for en svær Callichthyidae art Jeg tipper planter på bunnen er et håpløst foretagende i et kar med dem, bare flyteplanter ville klart å holde seg på plass
Argh! Måtte du fortelle at det er mulig å få tak i flere av disse elsklingene, særlig siden jeg trolig må en tur til Moss neste uke. Jeg har såååå lyst på flere! Og jeg har såååå lite mulighet til å betale for noe fisk nå. De er herlige, rett og slett. Og siden jeg ser at de finner trygghet i stimen, hadde det ikke skadet å skaffe i hvert fall 2 til, slik at de blir ti. Nå som du har sett hva jeg snakker om: er de ikke herlige? Et bartedyr på den størrelsen? Faktisk har den ene planten jeg har som står på bunnen (resten er flyteplante, javamose eller javabregne som er festet på ei rot) fått være i fred. Siden de er såpass kresne som de er, graver de faktisk ikke så mye i bunnen. Men selvsagt: hvis de skvetter rundt, så merkes det jo. Støvskyen etter dem er ganske flott! Jeg greier bare ikke å la være å se dem for meg i lek. Tenk dere de store bartedyra i T-stillingen! Ooooh! Jeg SKAL få det til en gang!

Det jeg har funnet ut om hold av disse, er at de helst bør holdes i artskar. Forrige gang jeg anskaffet slike, lot jeg dem gå i selskapskar, og det fungerte dårlig. Jeg begynner å lure på om at grunnen til at de døde en etter en, var at de andre fiskene spiste hovedparten av maten. Multiene jeg har nå er i hvert fall trege i matfatet. Og jeg tror det er som du tipset meg om tidligere: at multier er kresne på vannkvaliteten. Det ser ut som om multiene mine trives bra denne gangen, så jeg blir mindre og mindre nervøs for at det skal skje dem noe.
Galemor
Da må jeg jo følge med her å, digger og lese de lange innleggene dine og lurte på hvorfor det var blitt så stille hos deg. :)

Tusen takk, Galemor! Jeg har syntes det har vært stille i tråden min siden jeg startet opp en ny, så det spørs om det var flere som ramlet av lasset da. Det er faktisk ekstra ekstra stille her også for tiden, siden pc-en min har røket. Jeg overlever på en elendig reserve-pc som nesten ikke fungerer i det hele tatt. Jeg håper å få fikset pc-en min neste uke (det er da jeg skal til Moss). Jeg krysser fingrene for at det blir orden på det nå.
Forresten, det glemte jeg å nevne, Inger Anne: Dahls dyrerike selger også småposer med levende, hvite mygglarver! Jeg kjøpte et par poser, tror de kostet bare 12 kr eller noe sånt. Det hadde vel kanskje blitt en stor hit hos Multi'ene dine som er så kresne?

[External Image]
Det høres definitivt ut som om jeg må stikke innom Dahls når jeg skal til Moss. Takk for tipset. Det må prøves! Vi skjemmer nå sannelig bort fiskene våre!
Det er nå håp om at jeg kan få fiksa den bærbare allerede i morgen. I så fall blir det ikke noen tur til Dahls, og vel er det. Jeg har på ingen måte råd til å gjøre flere innkjøp, og jeg vet at jeg ikke ville kunne ha stått for fristelsen hadde jeg stukket innom. Særlig ikke hvis de har flere multier inne. Den fristelsen er bare altfor stor. Jeg elsker de fiskene! Men akkurat det har dere kanskje fått med dere...?

Adrenalinnivået er for tiden høyt i 325-literen min. Det er høyt aggresjonsnivå mellom flere av mallene mine. At Flode (plecoen min) og Gunnar (gibbien min) kiver, er ingen nyhet. Eller, rettere sagt, det er Gunnar som jager Flode, og det skjer ganske ofte. Gunnar har et vemmelig temperament, og jeg må snart få sett å få gitt han bort. Han er en aldri så liten (eller stor) bråkmaker. Flode har et mildt temperament, og har derfor ikke mye å stille opp med mot Gunnar. Han forsøker bare å flytte seg vekk fra eklingen, men eklingen har en tendens til å følge etter, bare for å egle litt til. Og sånn har det vært siden lenge før Gunnar nådde igjen Flode på størrelsen.

Men nå er det en til som har begynt å krangle med Gunnar. Selvfølgelig er det den aggressive, største av mine to L-177, Kladden. Kladden er fullstendig uredd - ikke redd for noe annet enn store, ekle mennesker - de liker han ikke! Kladden er langt ifra så stor som Gunnar, men størrelse er ingen hindring der i gården. Så hvem vinner av disse to hissige mallene? Faktisk så er det sånn cirka 50/50 mellom de to, til tross for størrelsesforskjellen. Noen ganger trekker Gunnar seg unna, andre ganger Kladden. Jeg blir like imponert hver gang Gunnar trekker seg unna Kladden. Den lille (store) hissigproppen Kladden har sannelig ikke problemer med selvtilliten, når han altså får en betydelig større og ganske hissig gibbi til å gi seg når de knuffer. Det verste er at den minste av mine to L-177 også har begynt å yppe seg mot Gunnar - og den fisken er betydelig mindre enn gibbien! Så moralen må være at L-177 er en fiskeart med god selvtillit og et livlig temperament.

Sugemallene er ikke de eneste mallene i dette karet, og heller ikke de eneste som kiver for tiden, for nå har de to sjokolademallene begynt å krangle også. Dette siste har overrasket meg faktisk. Sjokolademallene mine har vært rolige, glupske og temmelig late. Det de har likt best i denne verden, er å ligge i ro på skjulestedet sitt, og vente til maten virvler inn til dem. Da trenger de ikke en gang å flytte på seg for å få et måltid. Men de siste dagene har de to mallene kranglet en del. Jeg vet ikke hvorfor. Det er mulig de rett og slett har lyst på det samme gjemmestedet, og ikke blir enige om hvem som har mest krav på det. Det er snedig å se sjokolademaller knuffe, for det går litt i sakte film. Jeg er vant med å se sugemaller krangle, og de er langt mer voldelige i sin måte å knuffe på. Sjokolademallene kunne sikkert vært mer voldelige, de også, hadde det ikke vært for at de er så feite, så alle bevegelser blir ganske treige når de holder på. Ofte knuffer de litt, før de blir liggende inntil hverandre og bare forsøke å glo hverandre i senk. De minner meg litt om hvordan man av og til må velte seg over på sofaen etter å ha inntatt middagen på juleaftenen. Til tross for at de altså har blitt noen feite blubber, blir jeg bare mer og mer sjarmert av disse fiskene. De er stygg-søte. Hadde jeg hatt bedre plass, skulle jeg gjerne ha hatt noen flere av dem.

De to atrobarna som flyttet seg selv til karet der Jack levde før, har nå vært nødt til å flytte til barnehagen. De skulle jo flytte dit i utgangspunktet, men nå ble jeg faktisk tvunget til å gjøre det. Det utgamle filteret i karet deres, en Fluval 2, trakk sitt siste sukk i går. Jeg er ikke veldig lei meg for det, for Fluvalmodellene før de fikk Plus bak tallet, er ikke mye å rope hurra for. Jeg har bannet en del over denne pumpa også, så nå får jeg et problem mindre å være frustrert over. Det blir litt puslespill å legge før jeg har et filter som er godt nok til å bruke når jeg flytter coryer over i det nå tomme akvariet, men det er ingen hast. Jeg har kommet fram til at det blir trillene som skal flytte inn der. De bor altfor trangt der de lever nå. De fortjener å få et kar helt for seg selv.

Jeg blir rørt over å se på killiene mine. De er så utrolig forelsket i hverandre. Hele deres verden handler om å gjøre seg til for hverandre. Jeg ser dem knapt fra hverandre. De er så utrolig flotte der de holder på.
Det ble ikke noen reparasjon av den bærbare pc-en min i dag, nei. Han som skulle fikse den hadde selvfølgelig fått en del som ikke passet. Så jeg får fortsette å krysse fingrene for at denne pc-en greier å hangle med lenge nok til at jeg får tilbake min kjære pc! Sukk! Men det betyr også at jeg får en ny sjanse til å stikke innom Dahls...

Jeg elsker å gå og titte på multiene mine, og se at de ligger med ryggfinna rett til værs. Det er så utrolig deilig å se at de gjør det. For, jeg har erfart at en multi som ikke har det bra, aldri i verden vil holde ryggfinna si slik. Det skal utrolig lite til før disse klemmer ryggfinna ned mot ryggen. De er mye mer følsomme slik enn andre coryer jeg har. Men nå ligger altså alle mine med finna til værs, som et flagg om at "vi har det bare bra". Hvilket deilig syn!
Ulempen med å ha akvarier i hele huset, er at det alltid er noen som glor på deg. Uansett hvor jeg går, er det øyne som følger bevegelsene mine. Det er egentlig litt morsomt. Nå nettopp stod det en discus og en L-177 og direkte glodde på den rare eieren som sitter i sofaen. Kulefisker er jo ille til å glo, sosiale som de er, og det er en del coryer som glor også, selv om det er mest "å nei, hun ser på oss" - og så glor de tilbake, for å følge med på hvilke skumle ting jeg måtte foreta meg.

Jeg har funnet ut at jeg har blitt seriøst multiavhengig. Jeg greier ikke å gå forbi akvariet deres, uten å stoppe og se på dem - hver eneste gang. Og jeg passerer det akvariet ofte! Og jeg har begynt å drømme om en større stim. Oh! For et syn det må være!

Hver gang jeg skal bestille noe fra Aquaristikshop, gjør jeg den samme feillesningen: Medications and curses. Thihi! Så man kan altså kjøpe forbannelser til fiskene sine. Det skulle jeg ha visst mens jeg hadde Spøkelseskladden.

I dag greide Bart og Bartesnoppen endelig å klistre seg opp på frontglasset samtidig (i et kort øyeblikk, inntil Bart jaget Bartesnoppen, selvfølgelig). Nå er det ingen tvil lenger: Bart har vokst forbi Bartesnoppen. Det er ikke stor forskjell, men Bart er altså litt større. Og det er jo slik det bør være, når Bart er den dominante hannen der. Fullvoksne ancistrushanner er bare gørrflotte, synes jeg! Og med et herlig temperament!

Jeg innser at jeg snart må få sparket meg selv i baken og begynne å selge litt fisk igjen. Jeg har mange voksne "barn" som bør få flytte hjemmefra. Trillene har faktisk begynt å vise leksatferd, så det er sannelig på tide de får seg et eget hjem, i stedet for fortsatt å bo i barnehagen. Men jeg hater å selge unna fisk. For det første er det mye styr. Dessuten er det trist når barn flytter hjemmefra. Og sist, men ikke minst, jeg er alltid livredd for at det skal bli noe kluss med dem når de kommer til et nytt sted. Det kan jo f.eks. være at de bringer med seg ting som de selv er immune mot. Sånt vet man jo aldri. Og det er veldig typisk meg å være redd for slikt. Så jeg må alltid manne meg opp en del før jeg roter meg i gang med å annonsere ut.
Tilfeldig bekjentskap
© Haakon Haagensen
Reklame for plussmedlemskap