Inger Annes akvarieprosjekt (side 9)

Jeg stod og studerte de to knøttsmå killibarna i dag, og da slo det meg: Enda så små de er (knapt større enn nyklekte coryer), så har de allerede forskjellig personlighet! Den ene er langt mer "frampå" enn den andre. Minstemann cruiser rundt og snapper artemia uten tenkepause. Den største av dem liker helst å vite hva den bøtter innpå med. Den er langt mer selektiv når det gjelder maten. Tenk! Så knøttsmå, og allerede personligheter!

Ved vannbytte hos de andre småtassene i dag, så jeg at jeg hadde hatt mitt første frafall blant corybarna. Det var bare en eneste småtass som var død, så det er ikke mer enn man kan vente. Eller riktigere sagt: det er mindre enn man kan vente. Jeg har hatt overraskende lite frafall så langt. Kun denne ene tassen. Og jeg vet også grunnen til at jeg mistet denne lille: Luftslangen til artemiaklekkeriet ramlet ut for to dager siden. Dermed har jeg vært nødt til å fôre med oppbløtt, knust discusgranulat mens jeg har ventet på at en ny porsjon med artemia skulle klekkes (jeg bruker å regne 1 1/2 døgn på klekkingen). Jeg liker ikke å bruke discusgranulat. Det søler til vannet så innmari. Selv med daglige vannbytter blir vannet tåkete og ekkelt. Og det legger seg ekkel guffe på bunnen av karet. Arteima søler ikke på den måten. Jeg ventet at jeg kom til å få frafall pga. fôringen, så det var egentlig utrolig bra å bare miste én. Men nå er de tilbake på artemiamat, så nå blir i hvert fall vannkvaliteten bedre igjen. Hver gang jeg skifter vann hos dem, må jeg smile: trøste meg for en gjeng gærninger! En søt gjeng med gærninger.
Gjengen med gærninger er blitt ganske vanskelige å bytte vann på nå. Det er alltid en haug med småtasser som vil bli med vannet ut når jeg heller av. De forstår ikke et hint heller, når jeg forsøker å dytte til dem litt, for å få dem til å skjønne at de må svømme den andre veien. I dag måtte jeg fiske opp 5-6 småtasser av isboksene jeg heller vannet over i (jeg må ha en mellomstasjon for å unngå at det havner yngel i sluket på kjøkkenvasken), til tross for en veldig, veldig forsiktig jobb med å helle ut vannet. Akkurat nå knasker de artemia som gale. De er noen skikkelige matvrak, og det er jeg ikke akkurat ulykkelig for å se.

I dag fant jeg nok en septentrionalis død - en av de voksne. Det er ingen tvil om at det er noe som ikke er som det skal i det karet. Jeg har allerede satt opp vannbyttefrekvensen og medisinert med Wormer Plus. Men det har tydeligvis ikke fungert. Jeg klør meg litt i hodet over hva som skjer. Det er absolutt ingen symptomer på de som har dødd.Jeg bare finner dem døde.

Nå har Bartolomeus blitt så stor at jeg ikke er sikker på hvem som er hvem av Bartesnoppen og han. Tidligere var det Bartesnoppen som var størst, hissigst og hadde tettest med barter, mens Bartolomeus var minst, hadde få barter, men veldig lange barter. Problemet er at størstemann nå også er den som har de tetteste og de lengste bartene. Dermed vet jeg ikke helt sikker på hvem han er. Hvis man tenker rent logisk, er det mest sannsynlig at det er Bartolomeus som har vokst forbi Bartesnoppen, siden han har de lengste bartene. Bartesnoppen har aldri hatt lange barter, så det ville være rart om han plutselig har fått det nå. Men det er en annen ting som gjør meg litt usikker. Når jeg studerer området ved "krokene" deres, har den største av de to en liten "dolp" bak dem, noe den minste ikke har. Det kan være soir etter skaden Bartesnoppen pådro seg den gangen han ble så ille skadet. Da hadde han jo et digert hull nettopp der. Så jeg vet rett og slett ikke hvem som er hvem av de to lenger. Jeg håper jo at den største er Bartesnoppen, siden jeg ikke vil at han skal bli forbivokst av en hann nr. 2. Det holdt med at Bart tok over dominansen, synes jeg.
Jeg ga krisekaret et solid vannbytte i går kveld. Det ble kaldtvannsbytte, da jeg ikke egentlig hadde planlagt å bytte vann der, men i et annet kar der de skulle få kaldt vann. Kaldtvannsbytte er ikke helt knall når man sliter med sykdom, men denne gangen hadde det en fin effekt. Samtidig med det grundige vannbyttet, ga jeg også en god runde med Esha Hexamita - medisinen som har blitt min løsning når jeg er tom for flere løsninger. I natt våknet en gang, og da så jeg septentrionalisene vrimle voldsomt opp og ned langs glasset. For å være helt ærlig, tror jeg de faktisk lekte. Jeg er ganske sikker på at det var vrimling med mål og mening: en hunn foran, og en hale av hanner bak. Men å finne egg da lyset endelig kom på på formiddagen, kunne jeg bare glemme. For det første er septentrionalisegg knøttsmå og helt umulige å se. For det andre er det mange sultne munner der. Men da lyset kom på fikk jeg se at medisineringen nok har hatt en fin effekt i tillegg til lekslystne coryer: rødmunntetraene var ikke lenger bleke om nebbet, og stimet nå pent fram og tilbake i karet. Det er ingen tvil om at ett eller annet jeg gjorde i går har hatt effekt i hvert fall. Puuuh!

I dag har jeg hatt litt av et fange-fisk-slag. Jeg har lenge vurdert å flytte mine to sewellia sp. De ble kjøpt som sewellia lineolata (noe de ikke er) for et halvt år siden, og de har gått i karantene siden da. Jeg skulle ha flyttet dem for lengst, men har grudd meg veldig, da sewelliaer er fullstendig umulige å fange inn, og de i tillegg gikk i det mest nedgrodde karet jeg har. Jeg har sett dem ta alger, så jeg tenkte jeg skulle forsøke dem hos multiene. Nå er ikke sewelliaer kjent for å være algeetere, men jeg forsøker likevel. For sewelliaene er det i hvert fall flott å få flytte inn i et såpass stort kar, der det er god vannkvalitet og god sirkulasjon. Jeg tror ikke de kommer til å konkurrere ut multiene når det gjelder maten heller, selv om sewelliaer er kjappe og faktisk litt hissige. Men hissigheten deres går sjelden ut over andre arter. De bare blåser seg opp litt overfor hverandre. Sewelliaer er bare utrolig morsomme fisker - så lenge man altså ikke trenger å fange dem inn. Det er et sant mareritt. De er sky, lynkjappe, flate som flyndrer, suger seg grundig fast på underlaget om nødvendig, er smarte, og, nevnte jeg lynkjappe? Jeg endte opp med å rett og slett bruke hendene mine da jeg skulle fange dem inn (det blir oftere og oftere løsningen med vanskelige fisker). Den første gikk forbausende greit, eller greit til å være sewellia, i hver fall. Etter å ha jaget den rundt en god stund, greide den å rote seg selv inn i håven. Nr. to lot meg jobbe betydelig lengre. Jeg ble stiv i ryggen, stiv i nakken og skuldrene, og stiv i armene. I tillegg var jeg fullstendig dekket av andemat på begge armene. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde lurt den opp i et hjørne, men hvor jeg ikke fikk tak i rakkaren pga. at den hadde sugd kroppen sin fast til underlaget. Og så snart den så sjansen til det, stakk den lynkjapt unna igjen. Men jeg vant til slutt...

Jeg fikk altså tak i tullingen til slutt, men følte jeg hadde løpt maraton underveis. De har nå begge to flyttet inn hos multiene, og jeg har allerede sett dem jage hverandre noen ganger. De første gangene skvatt multiene litt, men etterhvert så det ut til at de ble vant med de nye samboerne. Og best av alt: nå får jeg endelig se sewelliaene mine. Der de bodde tidligere, så jeg dem aldri. Det var rett og slett for mye planter der.
Septentrionalisene vrimlet i natt også. Det er ingen tvil om at Esha-medisinen gjør sin magi igjen. Om det er det at medisinen faktisk virker, eller om det bare er Esha-produkters egne evne til å virke leksfremmende, vet jeg ikke. Men det er uansett godt å se at de er i strålende humør! Jeg er veldig fristet til å gi dem nok et kaldtvannsbytte i dag, og se hvilket resultat det gir... Jeg har så fryktelig lyst på trionalisbarn igjen. De er noen herlige vidundere. Så utrolig knøttsmå, mindre enn noen andre corybarn jeg har sett. I tillegg så er de langnesede, og har derfor en utrolig sjarmerende måte å bevege seg over bunnen på. Selv om jeg holder yngel i BB-kar, så forsøker trionalisyngel og dytte snyteskaftet sitt ned i sanda (som ikke er der). Jeg husker første gang jeg la merke til det. Det var under ett av sykehusoppholdene mine. Jeg holdt på å bli sprø av å ha oppdaget noe så sjarmerende, og så kun være omgitt av ikke-akvarister. De ville ikke ha fattet bæra av hva jeg hadde snakket om, hadde jeg forsøkt å forklare. De hadde garantert ramlet av allerede før jeg hadde sagt "langneset cory".
He he ,en skal vel gjerne være innbarket akvarist og helst cory-idiot for å se hvor sjarmerende og herlige disse småttisene er
Ja, man må være coryot for å skjønne hvor utrolig søtt det er med fisk som dytter nesa ned i sanda, uansett om det er sand der eller ikke.

Det blir et nytt kaldtvannsbytte på krisekaret i dag. Nå vrimler nemlig haraldene også. Det hadde vært gøy om jeg hadde fått til: oppdrett på haraldschultzi. Og siden gruppen min er så liten (bare 4 individer), trenger den også så sårt en utvidelse. Haraldene mine er så utrolig fine der de vrimler opp og ned langs glasset. De er veldig, veldig sky, så dette gjør de kun når de tror jeg ikke er i rommet. Det øyeblikket jeg beveger på meg, fyker de under rota, og da får jeg ikke se dem på en stund. Hvis de begynner å leke, vet jeg sannelig ikke hva jeg skal gjøre i forhold til innsanking av egg. Siden de er så sky, kan det godt være at de avbryter hele leken hvis jeg stikker hendene mine nedi vannet. Men hvis jeg ikke gjør det, blir trolig alle eggene spist av trionalisene, L-mallene og tetraene der. Særlig er trionalisene rå til å ete egg. De slenger seg med i halen av hanner etter en lekende cory, og tar eggene med en gang de er lagt.
I kveld er det krig hos ancistrusene (det må være noe i lufta - mulig at det er snøværet som skaper liv overalt?). Selv om jeg sitter med hjertet i halsen når de slåss (jeg er livredd de skal skade hverandre for hardt), så er det også så utrolig flott å se på. De spenner ut finnene til maks, barter og pigger stritter, og de gjør seg så store som mulig. Bevegelsene er kjappe og temmelig voldelige. De spenner seg noe veldig, og kroppene står ofte i spent i en bue mot hverandre. Og de dæljer siden av hodet mot hverandre. I kveld ser jeg for først gang Bart i en skikkelig slåsskamp. Jeg har sett han jage andre ancistruser før, men aldri i direkte slåsskamp. Hvem han slåss med, er jeg ikke sikker på, siden jeg ikke er sikker på hvem som er hvem av Bartesnoppen og Bartolomeus lenger. Men, jeg mistenker at det er Bartolomeus som er den skyldige. Bartesnoppen har blitt mer en grinebiter enn en som virkelig forsøker å overta dominansen. Jeg mistenker at Bartolomeus nå føler seg så stor og velvoksen at han vil bli sjefen. Men foreløpig virker det som om Bart er uslåelig. Det er helt tydelig hula til Bart kampen står om, og da trolig også dominansen, siden det er den eneste hula som brukes til lek og barn. Tenke seg til at jeg en gang mente at ancistruser er fredelige dyr. Trøste og bære for noen hissigpropper hannene mine er! Det er forresten greit at det er Bart som slåss. Lyset er av i akvariet, og jeg hadde ikke sett hva de holdt på med om ikke en av hannene (Bart) var albino.
For de av dere som lurer på hvem som vant ancistrusslåsskampen, så er Bart fortsatt sjef.

Jeg slamsugde grundig hos killiene mine for to dager siden. Jeg har siden ikke fått meg til å tømme bøtta i do etterpå. Jeg har synfart innholdet med lommelykt mange ganger (etter yngel), men har liksom likevel ikke turdet å vedta at det ikke var noe der. I kveld tok jeg nok en runde med lommelykta, og jammen var det en liten tass der. Den har altså unngått de grundige sjekkene de to siste dagene. Takk og pris at jeg er så nervøs for å tømme småtasser i do! Men nå tør jeg i hvert fall ikke tømme bøtta, selv om lillemann er fanget inn, og snart skal få flytte inn hos sine to søsken/halvsøsken i 12-literen. Jeg lurer virkelig på hvor lenge den bøtta kommer til å bli stående på stuegulvet...

Haraldene har vrimlet i dag også. Jeg har lyst til å gå bort og dytte til dem, for å få dem til å gjøre mer enn å vrimle. Men det hadde neppe fungert, da disse er utrolig sky. I kveld har jeg satt inn et ekstra filter der, så kanskje det kan skje noe spennende i morgen? Trionalisene satte i hvert fall pris på den ekstra sirkulasjonen, og kom poppende ut av villnisset av planter. Normalt er trionalisene også veldig sky (unntatt de unge, de finnes ikke sky), men ekstra strøm i vannet fikk dem til å glemme at verden var farlig for en liten stund. Jeg satte faktisk ikke inn filteret for å sette i gang lek. Den er der rett og slett i håp om å få fjernet litt svevestøv i akvariet. Jeg har slitt veldig med det der i det siste, og nå orker jeg ikke å se på lenger. Jeg aner ikke hva som er årsaken til det, og det ser ikke bra ut. Men om det ekstra filteret kan sette i gang lek, så er jo det en kjekk bivirkning. Jeg blir forøvrig like glad om trionalisene leker, som om haraldene skulle finne på det. Det beste hadde jo vært begge.

Jeg har hatt litt frafall hos småtassene de siste dagene. Trolig mest pga. at jeg glemte å sette fram vann til varming en dag, og dermed måtte hoppe over vannbyttet en dag. Og mer skal det ikke til. En dags manglende vannbytte = frafall blant yngel.

Argh! Den ene pumpa jeg bruker til å pumpe mellomlagret vann med har røket - og røket virkelig! Rotoren har satt seg så grundig fast at den ikke er til å rikke. Jeg har prøvd og prøvd å få den ut med nebbtang, og til sist røk plastikken på rotoren, mens magneten fortsatt sitter helt, fullstendig fastkilt inni. Det er absolutt ingen mulighet å få lirken den løs. Jeg har forsøkt det meste. Jeg må altså regne den pumpa som tapt. Jeg hadde heldigvis nettopp fått en ny en i hus, med tanke på bruk i sumpa når jeg får somlet meg til å sette opp saltvannskaret, så da blir det ytterligere utsettelser. Jeg sender ikke en bestilling til Tyskland, kun for en pumpe. Da pumpa røk, tok den også med seg den fjernkontrollerte kontakten den stod plugget i også. Fillern! Da må jeg innom Biltema og kjøpe en ny 3-pakning (de kommer bare i 3-pakninger). Så utrolig upraktisk det er å være uten fjernkontrollert strøm på pumpa! Jeg skjønner at jeg har blitt bortskjemt etterhvert. Heldigvis står denne i den vannlagringsstampen som er sjeldnest i bruk. Den er kun til bruk når jeg bytter vann hos multiene (noe som forsåvidt er ganske ofte), mens de andre to vannlagringsstampene betjener flere kar (7 og 4), og dermed er i daglig bruk.
Jeg tror jeg bestemmer meg for at den største av de to store, brune ancistrushannene er Bartesnoppen. Jeg kom nemlig på en ting som taler for det: Bartesnoppen har aldri vært særlig sky. Bartolomeus, derimot, har ikke vært så mye framme som Bartesnoppen. Den største av ancistrushannene er mye framme, mens jeg ser mindre til den som er mindre. Det med bartene forvirrer meg fortsatt, men personligheten taler for at Bartesnoppen fortsatt er størst. Jeg har, som kjent, lyst til å gi dem et kyss på sugemunnen deres, men jeg har også lyst til å kile dem på magen. Den ser så fin og myk ut. ;-D

Enten har Bart sluppet småtassene sine nå, eller så mistet han dem under slåsskampen. For i kveld har han vært veldig mye ute av hula og gumlet mat. Han vifter lite når han ligger i hula også. Det er tydeligvis ikke noe å passe på der.
Haraldene har vrimlet i hele natt. Det var det siste jeg så før jeg sovnet, og det første jeg så da jeg våknet. Litt av et aktivitetsnivå! Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å dytte dem litt videre. Jeg må vel ganske enkelt smøre meg med tålmodighet. Jeg har sett hanner gjøre tilnærmelser også. Jeg aner ikke kjønnsfordelingen, siden de er så utrolig sky. Men jeg har flere ganger sett en hunn suse avgårde, i desperasjon for å komme unna en innpåsliten hann.
Nå har jeg endelig fått somlet meg til å gjøre noe jeg har tenkt på et par uker: å forsøke å få til kampfisklek. Jeg tok nettopp hunnen i en oppsamlingsboks, og satte boksen nedi til hannen. Da hannen fikk se hunnen, bruste han seg opp noe voldsomt, og nå brysker han seg konstant. Jeg håper han tar seg tid til å lage et skikkelig skumrede også. Hunnen satte tvert opp verdens mest fantastiske rekke av loddrette striper - et tegn på at hun er klar for litt kos (i den grad man kan snakke om kos når det gjelder kampfisker. Jeg mistenker at det kommer til å gå temmelig hardt for seg, hvis det i det hele tatt går bra). Jeg frykter egentlig at det kan ende i tragedie, da hannen virker utrolig aggressiv, der han brysker seg for hunnen. Jeg skal i hvert fall ikke slippe henne ut før jeg har tid til å følge nøye med lenge.

Killiyngel er utrolige. Samtidig som jeg slamsugde hos killiene for noen dager siden (nei, jeg har ennå ikke tømt ut bøtta), tok jeg også ut noen små planterester, og puttet dem i en liten isboks med bittelitt vann. Heller ikke den har jeg tømt ut ennå, og også den har gjennomgått nøye granskninger, flere ganger om dagen. Og da kan dere jo gjette hva som plutselig dukket opp der nå! En bitteliten tulling der også! Hvordan i alle dager kan man noensinne ta sjansen på å tømme ut noe vann som kommer fra et akvarium med leksgale killier? Lillemann er nå sluppet ut til de tre andre. Og nå som jeg ser de to sist ankomne sammen med de to første, ser jeg at de to første faktisk har vokst. Jeg elsker å se på dem, og de har allerede en "killimåte" å bevege seg på. Utrolig søte små troll!

Haraldene har gått helt fullstendig av skaftene nå. Jeg tror ikke jeg har sett noen cory vrimle så ille som disse. Merkelig nok er det bare 3 av dem som vrimler. Den fjerde holder seg i ro. Sånn ut fra hva jeg kan se på avstand (og jeg ser dem aldri fra annet hold enn det), så ser det ut som om de tre er litt sånn tripp-trapp-tresko i størrelse. Det er ikke stor forskjell på dem, men nok til at jeg kan se det. Jeg antar da at den største er en hunn, den minste en hann, og så får den i midten velge kjønn selv.
I dag har jeg vært flink pike. Jeg greide å la være å kjøpe flere multier, selv om det var minst 4 stk. i butikken. Jeg har vært en tur til Moss i dag, og da måtte jeg selvfølgelig ta en liten tur innom Dahls dyrerike og titte. Jeg visste forsåvidt at de hadde multier inne. Mona: de du så hos Dahls er en del mindre enn mine. Så da kan du forestille deg størrelsen på de jeg har.

Helt tomhendt kom jeg ikke ut fra Dahls. Jeg tittet på flere ting, men hadde bestemt meg for at jeg kun kunne velge én art - og i dag gikk jeg faktisk for det billigste alternativet: jeg kjøpte 3 små c. concolor, for å utvide stimen min litt. Størrelsesforskjellen mellom de 3 og de jeg har fra før, er enorm. De jeg kjøpte i dag er veldig små. De jeg allerede har er digre og feite. Jeg har bestemt meg for å ta sjansen på å ikke ha dem i karantene, men putte de direkte sammen med sine artskamerater. Jeg vet det er en sjanse å ta, men det er en kalkulert risiko. Jeg kommer nemlig til å ta en avlusningskur på dem, selv om de ikke er VF. Og siden de da er sammen med de jeg har, håper jeg at det kan trigge til lek igjen. Etter den første runden med ubefruktede egg, har det vært null interesse for lek. De ligger bare bak pumpa og glor på meg. Jeg ser dem aldri røre på seg.
Mandag kunne jeg endelig hente den bærbare PC-en min, etter at den har vært ødelagt i 2 måneder. Det er bare sååå deilig å ha den tilbake. Det gjør at jeg også endelig har sjansen til å ta litt mer bilder igjen. Det kommer nok noen utover kvelden.

De 3 nye concolorene mine er i godt humør. De finnes ikke sky, i motsetning til sine eldre artsfrender. De tusler rundt i karet, og leter etter mat. De bryr seg overhodet ikke når jeg kommer borttil for å se. De er noen nusselige skapninger!

Her en dag kom noen av de grønne juvelene mine poppende ut av javamosen (jeg ser dem aldri, da de elsker å bo i mosen). De har jammen vokst! Nydelige skapningene!

Når det gjelder kampfiskene, har det gått som jeg mistenkte. Kong Sverre glemmer fullstendig å lage skumrede, men bruker all tid til å bruse seg opp overfor hunnen. Hadde han bare brukt hodet litt sitt, så hadde han nå hatt både kone og barn.
Nå er jeg både glad og sint på meg selv. Jeg var flink pike på mandag, og kom hjem med kun 3 små concolor. Så flink var jeg ikke i dag... Jeg skulle til Oslo sentrum for å treffe ei venninne som var i byen. Jeg er aldri i Oslo sentrum, så jeg måtte bare utnytte sjansene. Da jeg var på julehandel, så jeg at de hadde massevis av haraldschultzier hos Dyrego på Oslo City. Fiskene var da syke, hele bunten. Dessuten hadde jeg definitivt ikke råd til å kjøpe noen. I dag fant jeg ut at jeg skulle stikke innom og se om de fortsatt hadde noen. Jeg har bare 4 haralder, og det er jo en temmelig liten stim. Jeg ville gjerne kjøpe en 2-3 til, så jeg har en stim. Jeg tenke å kanskje kjøpe 3 stk., selv om jeg strengt tatt ikke hadde råd til noen i det hele tatt. Haralder er ikke billige. Én harald der, kostet nesten like mye som jeg betalte for de fire jeg har tilsammen (med de fikk jeg jo også skammelig billig). Joda, de hadde fortsatt haralder der, og til samme pris som før. Men nå var heldigvis haraldene fine og friske. Men jeg måtte jo bare se hva annet de hadde inne. Og der hadde de blant annet en praktfull stim av c. loxozonus. Loxoer har stått på ønskelista mi lenge, og disse var bare lekre! Og ikke så ille dyre heller. Jeg kom i virkelig kattepine. Strengt tatt hadde jeg ikke råd til haraldene heller. Men, men, men... Det ble "ja takk, begge deler". Jeg kom hjem med 3 haralder (og dermed har jeg nå en stim på 7 - eller, det blir en stim, når de nye er ferdige med karantenen) og 5 loxoer. Strengt tatt burde jeg ha flere loxoer enn 5, men jeg kunne bare ikke bruke mer penger. Forhåpentligvis så får jeg dem til å leke, og da blir de jo flere.

Men med nye coryer i hus, blir det jo også et puslespill om hvor jeg skal plassere dem. Jeg har ikke noe kar ledig som jeg kan bruke til karantene. Til slutt fant jeg ut at jeg får bruke karet concolorene går i. Jeg har jo allerede sluppet ut de 3 små concolorene sammen med de "gamle", og bestemt at de "gamle" bare får gjennomleve en karantene med dem. Så nå bare utvider jeg det, og bruker dette karet til krantene for haraldene og loxoene også. Så får jeg drible litt rundt i hodet mitt i karantenetiden, hvor jeg skal plassere loxoene etterhvert. Loxoene blir min 17. coryart (brochisene inkludert). Det er merkelig med loxoer. Jeg liker egentlig ikke den typen coryer. Jeg liker best de som har hvit grunnfarge. Men loxoene var kjærlighet ved første blikk, den gangen jeg så dem hos Elin. Og siden har jeg altså ønsket meg dem. De er bare rålekre fisker. I butikken vrimlet de aktivt, nesten hele stimen. Det aner meg at dette er en ganske aktiv cory. Jeg husker de vrimlet veldig da jeg så dem hos Elin også.

Jeg var drittnervøs for transporten av haraldene. Som sterbaier, har de orange på finnene, og det er visstnok de med orange på finnene som er verst når det gjelder å skille ut stressgift. Sterbaier er virkelig ille når det gjelder dette. Det har jeg opplevd selv, og jeg har sett det andre steder også (f.eks. på storauksjon). Hvis haraldene er like ille, kunne det bli trøbbel, siden jeg ikke skulle rett hjem. Jeg likte ikke tanken på å transportere disse i flere timer. Jeg fikk dem som vanlig pakket enkeltvis, og det har faktisk gått helt fint. Det eneste problemet var at den ene tydeligvis hadde stukket hull på posen. Det var svært lite vann igjen i posen den var i da jeg kom hjem.

Nå står alle de til sammen 8 lekkerbiskenene til akklimatisering. Fiiiiine fisker!

Haraldene jeg allerede hadde, har forresten sluttet å vrimle. Enten har de bare sluttet, eller så har de lekt uten at jeg har sett det. Jeg håper det kan hjelpe på skyheten deres at de blir litt flere.

Jeg kom forresten hjem med noen få fisker til. Jeg har overtatt noen fisker fra ei venninne som måtte legge ned akvariet sitt for en stund. Så jeg kom hjem med den nette sum av 2 sorte neon, 2 kardinaltetra, 1 SAE, en ancistrus og en amanoreke. Men best av alt: jeg fikk også med meg noen fantastisk frodige planter. Planter er alltid mangelvare her i huset, siden jeg har lite grønne fingre når det gjelder akvarieplanter. Det skal bli veldig greit å få fylt på litt i noen av karene.

I dag oppdaget jeg at Kong Sverre nok har lurt meg. Jeg trodde at han ikke hadde laget noe skumrede til sin kjære. Men han har faktisk gjort det. Da jeg gjorde akvariet hans til kampfiskakvarium (til kampfisken jeg hadde før denne), tapet jeg opp et halvt pappkrus, slik at det skulle være mulig for kampfisken å lage skumrede der. Det er noe jeg har lest meg fram til når det gjelder kampfiskoppdrett. Kong Sverre har aldri vist interesse for denne koppen, og har laget skumrede alle andre steder enn dette...inntil nå. Og siden det nå lå under koppen, så jeg det jo ikke. Så luringen har endelig tatt hintet! Det betyr at jeg skal la hunnen slippe ut til han i morgen. Jeg må belage meg på en dag som brukes til å passe på kampfisker store deler av dagen. Ellers kan jeg fort være én kampfiskhunn for lite ved slutten av dagen. Kong Sverre er foruroligende hissig. Apropos kampfisker: de hadde fått inn noen virkelig praktfulle kampfisker hos Dyrego! De var fantastiske!
lenge siden jeg har vært innom tråden din nå, men det ser ut som du får en travel tid i møte med både loxoer, haralder og kanskje et par kampfisk unger også hehe lykke til
Gratulerer med nye fisk!

Jeg er helt enig, loxoene er fantastisk vakre Fargene deres kommer egentlig ikke så godt fram på mange bilder jeg har sett. De glitrer i gull!
Jeg synes de har en helt fantastisk sølvfarge. Men i det hele tatt er mønsteret utrolig flott. Og de har stilt opp med aktiviteten jeg ventet: som seg hør og bør en nyinnflyttet cory, vrimler de meget aktivt opp og ned langs glasset. Haraldene vrimler også litt, men på langt nær like aktivt som loxoene (jeg får lyst til døpe om loxoer til luxuser ). Loxoene er helt maniske. Men jeg ser noe jeg ikke er så glad for: loxoene viser tegn til sykdom. Det var definitivt ikke der i går, så det er nok stresset som slår ut. De var visst ganske ferske i butikken også, så de har vært igjennom veldig mye på kort tid. To av loxoene har noe hvitt ved nesa/i pannen. Siden de skal igjennom en avlusning, ga jeg dem en skikkelig kur like gjerne først som sist. Jeg antar at Esha-medisiner ikke akkurat legger en demper på vrimlelysten. Det hadde jo vært moro om de hadde greid å produsere noen egg sånn med en gang også.

Merkelig nok er de tre nye haraldene ikke sky, slik de jeg allerede har. De har liksom en helt annen personlighet. Det blir spennene å se hva som skjer når det kommer så langt at jeg kan sette de to stimene sammen. Dessverre er erfaringen at de sky ofte påvirker de mindre sky mest, enn omvendt.
Jeg har oppdaget noe skikkelig snålt. Jeg har i vinter vært forbauset over hvor utrolig sjelden jeg har trengt å rense de utvendige filtrene i corykarene. Det har virkelig vært stor forskjell i forhold til tidligere. Det har kun vært ett unntak: karet som sterbaiene går i. Nå har jeg funnet ut hva det er, men jeg fatter ikke hvorfor. For: Alle de andre har hatt Eheims diffusor-utblås i stedet for strålerør. Bortsett fra dette ene karet. Nå har jeg satt diffusor også på denne, og siden har heller ikke dette karet gått tett. Hæh? Dette er ikke jeg bare innbiller meg - det er en stor forskjell. Den eneste teorien jeg kan komme opp med, er at det blir litt høyere trykk på vannet i slangene når det vannet skal presses gjennom denne ene diffusoråpningen, enn når det skal ut i et strålerør, og at dette på en eller annen grunn påvirker resten av systemet. Det er det eneste som jeg kan se blir forskjellen mellom de to løsningene. Og, kanskje at det økte oksygeninnholdet i vannet påvirker på en eller annen måte. Snålt er det i hvert fall. Men jeg takker og bukker jeg. Det er deilig å se at filtrene trenger rens betydelig sjeldnere. Og at risikoen for at de går tett minker. Men igjen: veldig rart... Så neste gang jeg skal ha avgårde en bestilling til tyskland, skal jeg kaste med en diffusor til bruk i pestkaret også - så kanskje jeg får ned tiden mellom hver gang jeg må ha opp det filteret også. Men det filteret er et Fluval-filter, så jeg vet ikke om det har samme effekten der.
Hei!!

Du aner ikke hvor misunnelig jeg blir her jeg sitter midt i norge uten en brøkdel av mulighetene du har Ikke kjenner jeg noen andre med forkjærlighet til coryer hvor jeg kan kikke på cory så øya blir tørre, og ikke finnes det dyrebutikker i nærheten som skjønner verdien av flotte coryer.. Her tar de inn de rimelige albinoene, metall og flekkete coryene. Ikke at de er mindre verdt de altså, men ikke akkurat spennende vil jeg si

Nesten så jeg må ta meg en oslotur bare for å kikke på coryer

Enn at du har 17 FORSKJELLIGE cory-raser da!! Jeg har ikke 17 individer en gang jeg, men så har jeg knapt kommet igang heller da, er ikke lenge siden jeg startet opp etter en lengre pause.
Har lest tråden din fra starten og det er flotte fisker du har!! Du må slenge ut flere bilder!!
Hvis jeg ser at det går bra å transportere coryer såpass langt, er det ikke umulig at jeg kan selge coryer fra mitt oppdrett til deg (eller transportere for andre). Jeg er opprinnelig fra Vikhammer, og tar turen dit i feriene. Da kan jeg ta med meg litt fisk når jeg kjører. Det er ikke langt fra Vikhammer til Skatval.
Tilfeldig bekjentskap
© Hans-Georg Evers