Reisebrev fra Afrika 2010
Både jeg og Tom har reist mye, og vi har begge besøk Afrika ved flere anledninger, men denne turen er den første vi gjør sammen og det skal vise seg å bli en uforglemmelig tur. Landene vi besøker på denne turen er Sør-Afrika, Botswana og Namibia. Land som byr på vill natur, og vi har trukket frem enkelte ting i hvert land som står høyt på listen over opplevelser vi ønsker å oppleve. I Sør-Afrika er det hvithai, Botswana er det å utforske fiskefaunaen i Okavango og reptiler/innsekter i Kalahari, og i Namibia er det, det utrolig spesielle dyreriket i sandørkenen. Det skal vise seg at turen byr på mye mer en dette.
Turen starter i Sør-Afrika og flyet lander en sen kveld i mars i Cape Town. Her blir vi plukket opp på flyplassen av personer fra Shark Diving Unlimited. Dette er firmaet til selveste Mike Rutzen, som kanskje flere kjenner fra Discovery og Annimal Planet. Han er en av få som fridykker med hvithai og er lidenskapelig opptatt av disse dyrene. Forskning og bevaring av hvithai er det Mike har satt fokus på. Shark Diving Unlimited holder til i hvithai-hovedstaden Gansbaai ca. 10 mil utenfor Cape-Town. Vi drar direkte fra Cape, og kommer frem sent på natten. Gansbaai er en liten by og hele byen er sentrert rundt hvithaien.
Vi er booket inn på et lite gjestehus i byen, og når vi ankommer en gang veldig sent på natten er det rett i seng. Vi sover godt etter en såpass lang tur. Dagen etter er det tidlig opp, og det er dags for vårt første møte med den største haien av de alle! Jeg våkner til en utrolig utsikt over hvithaiens rike, og jeg merker hvor mye jeg gleder meg til å besøke de. Gjestehuset er bare et steinkast unna dykkesenteret til Mike, og frokost blir servert der. Etter en liten matbit, og sikkerhets informasjon er det på tide å rusle ned i båten “Barrakuda” et nytt steinkast fra senteret. Med oss er det et par andre stykker. I det vi går om bord i båten merker jeg at spenningen øker, og usikkerheten på hva vi skal oppleve stiger.
Etter rundt 15 minutter med høy fart stopper båten opp. Vi får servert mer praktisk informasjon, og blir bedt om å skifte til våtdrakter. Dykke-buret blir sluppet ut og mannskapet starter å lokke hvithaien til båten. Dette blir gjort ved at en tunfisk blir most i en bøtte med vann, og siden det ikke er lov å fore hvithaien blir bare vannet fra denne bøtten kastet ut. Det tar ikke lang tid før den første hvithaien kommer, ikke rart dette firmaet opererer med hvithai garanti! Det er et mektig syn å se hvit haien gli forbi i vannet, en tre og en halv meter lang fisk som er i toppen av næringskjeden! Den svømmer sakte forbi i overflaten og ser opp på båten, man kan tydelig se dette ved at den vrir seg sidelengs i vannet for å få et øye oppover.
Før du vet ordet av det, florerer det av hai rundt båten. Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle reagere når det var min tur å møte havets konge, men den enste følelsen jeg kjenner er et ønske om å hoppe i buret og se de i sitt rette element.
Blybelte og dykkemaske er på plass og jeg hopper i buret, det er ikke lov å fridykke med hvithai og de få som gjør dette har fått spesielle tillatelser. Å se hvit haien i sitt rette element er et utrolig syn. De glir majestetisk frem i vannet, og er uten tvil store!
Haiene blir lokket til buret ved hjelp av et bytte, dette er som regel et tunfiskhode som er bunnet fast i et tau. Hodet blir kastet i vannet, og når haien nærmer seg blir de lokket inn mot buret. Dette gir deg mange nærkontakt opplevelser under vann. Noen ganger er de så nærme at de berører buret du er i.
Vannets temperatur er begrensningen på hvor lenge opplevelsen varer, for min egen del er rundt 20 min i 12 grader nok. Når jeg kom opp av buret, ser jeg at et 5 - 6 andre båter ligger rundt oss og driver med akkurat det samme. Vi ligger såpass inntil hverandre at vi trolig alle deler haier. Tanken som slår meg at det er utrolig at disse haiene i det hele tatt orker å tilbringe tid med oss, så lenge de ikke får noe mat. Personlig vil jeg tippe at det muligens bare er et tidsspørsmål før disse haiene ser at det faktisk ikke er lønnsomt å bruke energi på dette. Kanskje også myndighetene bør inn og regulere litt i denne sonen. Dette er tross alt det området i verden som har høyest hvithai tetthet. Jeg vil tro at ting som begrensninger av operatører, eller å opprette fredede soner kan være noen løsninger. Et annet alternativ kan være en dramatisk økning i priser for å begrense antall gjester, på denne måten får du også gjester som setter pris på opplevelsen og som er villig til å ofte litt penger på dette. Når dette er sagt så skal Sør-Afrika ha skryt for at de har fredet hvithaien i sin sone, de var faktisk verdens første land til å gjøre akkurat dette i 1990. Hvithai bestanden er synkende og er i fare for å bli utryddet. En langsom reproduksjonsrate og et alt for stort fangst gjør hvithaien svært sårbar. Sør-Afrika, USA og Australia er store land som har fredet hvithai, men en slik lovgivning er vanskelig å håndtere til sjøs. To store problem er Kinas behov for naturmedisin og haifinnesuppe, samt at haier fanges alt for ofte som bi-fangster i garn og noter.
Når vi setter kurs tilbake mot Gansbaai kjører vi for å se en av grunnene til at hvithaien er akkurat her, nemlig de utallige selene (Arctocephalus pusillus) som er her. Det skal være ufattelige 50000 seler i dette område. Disse dyrene ser man ofte på bilder eller på TV, men det man ikke får med seg da er at de stinker!
Vel fremme igjen er ikke jeg eller Tom helt ferdig med dagen, vi har booket en ny tur ut for å se litt mer på området og enda mer dyreliv. Denne gangen skal vi ut med en mindre båt. Vi kjører til en lang sandstrand ikke langt fra Gansbaai, her er det ikke en enste badegjest. Egentlig ikke rart, for det er hvithaier vi skal se etter her, og vi får et glimt av en på en ca. 4 meters dybde som svømmer av gårde. I tillegg til dette kommer det noen delfiner på besøk, så går turen innom Dyer Island som er et fuglereservat, vi har ikke lov å gå i land, så vi ser fra båten. Vi ser blant annet den fredede afrikanske pingvinen (Spheniscus demersus). Smak litt på det ordet; Afrikansk pingvin! Like ved Dyer Island ligger Geyser Island som er en av øyene som har en meget høy sel-bestand. Mellom disse to øyene ligger stedet som har fått navnet ”Shark Alley”. Vi ser ikke hvithai i dette sundet, men når vi kommer utenfor treffer vi flere båter som driver med hvithaidykking. Vi fortøyer oss inntil en av de, og får sett haien på kloss hold. Når vi er ferdig fortøyd kommer haiene bort til båten for å utforske. De er faktisk så nysgjerrige at de biter litt i propellen og svømmer såpass nærme at de berører båten. Litt morsomt å tenke på når man befinner seg i en gummibåt.
Gansbaai er en liten by, og man trenger ikke gå spesielt langt for å komme til steder som er litt mer ute i naturen. Jeg og Tom benytter anledningen og finner en god del dyr her også. Noe av det første er en Night adder (Causus rhombeatus). Dette er en giftig slange så den bør håndteres med respekt, selv om det var et lite eksemplar. Når jeg skriver at dette er noe av det første vi finner, betyr ikke dette at det er lett. Vi har brukt mye tid, og slanger er noe av det vanskeligste å finne i naturen. Det vi faktisk trodde vi skulle finne i denne biotopen var landskilpadder. Vi løfter steiner og roter mer i bakken, det dukker opp noe skolopendere og ham-rester etter tusenbein. Når vi venter til mørket faller på finner vi ganske mye mer.
Etter at kvelden har kommet, benytter vi anledningen til å ta en ny tur ut. Mørkets frembud byr på et annet dyreliv, og denne kvelden kommer til å gi oss en mengde opplevelser. Vi trenger ikke å bevege oss så langt før vi finner både reptiler og innsekter. Noe av det første vi ser er en Cordylus niger, dette er en karakteristiske øgle som har kroppen dekket av spise plater. De har en lang hale, men blir ikke særlig mye større enn 20 cm. Når den frykter for sitt liv ruller den seg sammen og biter seg i halen. På den måten står mange av de spisse platene ut, og angriperen får en spiss ball å hanskes med. Den første øglen ser vi bare så vidt, men dette er dyr som lever i store grupper, så selv om den første forsvinner før vi rekker å gjøre noe, dukker det mange andre opp. De ligger på de sol-oppvarmede steinene og suger opp den siste varmen før natten kommer. Slektsnavnet; niger hentyder til fargen øglen har. I dette område blir det ofte kaldt, og en mørk farge absorberer varme mye bedre. Øglene smetter ned i steinsprekker så fort de oppdager oss, og jeg sliter veldig med å ta bilder av de. Vi prøver også å fang noen for å fotografere de, men de er så raske at det er nesten umulig. Vi befinner oss ikke langt fra havet, og det er en ganske spesiell følelse å vite at vi er nesten så sør som det er mulig å komme i Afrika, og det havet vi hører er møtepunktet mellom Atlanterhavet og det Indiske hav. I tillegg til dette vet vi jo allerede at de vrimler av hvithai her. Biotopen vi befinner oss på nå, består av fjell og steiner med mye sprekker og hulrom i. Det er litt vegetasjon innimellom, og en del gress og mindre busker. Det er mye jord med sand i mellom steinene, så dyrene har mye å grave i.
Vi har med oss UV-Lys for å finne skorpioner, og mens vi går å snur på steiner finner jeg mange skorpion hammer. Disse lyser også opp om de blir belyst av UV-stråler, så det tyder på at det finnes mange skorpioner i området. Plutselig under en stein finner jeg endelig min første skorpion! En flott Opistophthalmus karrooensis lå under en steinen og hveste til meg. Dette var en hunne, da hun har unger på ryggen! Skorpion unger lever den første delen av livet sitt på mors trygge rygg. Disse ungene var akkurat i ferd med å forlate moren, dette fordi de allerede hadde byttet ham en gang. Skorpion unger er stort sett helt hvite/lyse før første hammbytte, og disse ungene hadde nå startet med å få mors flotte rødaktige farge. Dessuten hadde dette individet bare to unger på ryggen. Et lite antall, som trolig skyldes at de allerede hadde startet med å forlate moren. Opistophthalmus er en stor slekt med rundt 60 beskrevne arter i Sørlige Afrika. De er moderat giftige, og mange er også kjent for lage en kraftig hveselyd når de føler seg truet. Og det var akkurat det min flotte skorpion jente gjorde nå, så jeg la steinen pent på plass igjen.
Kvelden hadde bare så vidt startet og vi har allerede sett flere utrolig flotte dyr. I det jeg løfter neste stein blir jeg full av begeistring. Det jeg finner nå hadde jeg ikke trodd jeg skulle finn så langt sør. Temperaturen kan blir svært lav, og vi befinner oss i tillegg så nærme saltvann. Når det blåser i dette området, ville det overrasket meg om ikke disse steinene blir dusjet av saltvann. Grunnen til min begeistring og overraskelse er en tarantella. Jeg klarer ikke å si hvilken slekt den hører hjemme i sånn umiddelbart. Jeg har egentlig til den dag i dag heller ikke fått helt klarhet i det, men med all sannsynlighet er dette snakk om en Harpactirella lightfooti. Dette var en flott tarantella med tigerstriper på abdomen og flotte farger og mønster på carpencen. Vi fanger individet i en boks, for å ta noen bedre bilder av den hjemme. Harpactirella er en liten slekt med kun 13 beskrevende arter. Lightfooti er en av de vanligste artene i slekten. De fleste artene finnes i Sør-Afrika, og grunnet deres strenge regelverk av eksport, finnes det ikke mange av disse i hobbyen. Vi er bortskjemte som finner et eksemplar i naturen. Arten bør behandles med stor respekt da disse tilhører, som de andre afrikanske artene, de såkalte ”Old World” artene. Disse anses som mer potente og har kraftigere gift, og blir sett på som; ”av medisinsk betydning” De som kjenner meg, vet at skorpioner og taranteller er noe jeg virkelig liker, og jeg har hatt bortimot et hundretalls arter. Så at vi klarer å treffe disse dyrene her i Afrika på vår første hele dag er helt enormt.
I tillegg til dette finner vi flere andre dyr. Blant annet flere gekkoer i slekten Pachydactylus og mange flotte Huntsmann spiders. Dette er et samlebegrep om mange edderkopper som finnes på alle tropiske strøk, alle artene finnes i familien sparassidae. Det finnes over 80 slekter og over 1000 arter. I dette område blir de ofte omtalt som Rain Spiders, og vi snakker trolig om arter i familien Palystes. Dette er arter som ikke spinner nett, de er raske, kan bli utrolig store, over 10 cm beinspenn. På nattestid er disse edderkoppene ute på jakt etter byttedyr. Jeg har ved en anledning fått en eggsekk av en huntsmann spider. Dette individet importerte vi fra Tanzania i Afrika, og etter noen måneder i fangenskap la hunn en ganske stor eggsekk. Eggsekken var ikke rund som hos mange taranteller, men heller ganske flat. Hunnen hadde sekken under seg, men sto sjeldent på bakken. Jeg ga hun bort før jeg fikk sett om sekken hadde befruktede egg.
Dagen etter var det en ny runde ut i havet sammen med hvithaien, før vi vendte nesen tilbake til Cape Town og videre med fly derfra til Namibias hovedstad Windhoek. Planen er å komme seg inn i Botswana og en by som heter Maun. Her har vi kontakter og mulighet til å komme ut i både Okavango deltaen og Kalahari ørkenen. Så ikke før vi setter føttene våre på flyplassen i Windhoek, har vi skaffet en sjåfør som kjører oss første etappe som er grense overgangene mellom Namibia og Botswana. Denne veien bærer det tøffe navnet Trans-Kalahari highway, og strekningen fra Windhoek til Maun er på ikke mindre en 83 mil. En god forflytning som vi ikke har en eneste plan på! Uten å gå i detaljer om dette, kommer man langt med en tommel i været, og godt pågangsmot. Vi satt for eksempel bakpå et lasteplan med mange innfødte i mange timer. Men vi kom frem til byen Maun forholdsvis greit, og dette blir basen vår i den neste perioden.
Neste store naturopplevelse skjer ute i Okavango deltaen. Dette er verdens største innlandsdelta som ligger nord i Botswana. Område vi besøker ligger i den østre delen og vi drar ut i fra Maun med båt og drar såpass langt at vi kommer inn i viltreservatet Moremi (ca. 84 km nordøst for Maun). Okavango deltaen er en meget spesiell delta som skyldes at Okavango River som kommer fra Angola fyller deltaen årlig med 18.5 billioner kubikk meter med vann! Dette vannet sprer seg på et område på 16.000 kvadrat kilometer før det bare forsvinner. Okavango kan by på et enormt dyreliv, og mange turister kommer for å se på alt fra elefanter til fugler og større rovdyr. Vi derimot, er her for å se hvilke fisker vi kan finne, ikke så mange som drar så langt, og til et så unikt sted for å finne fisker. Botswana satser på eksklusiv turisme, så en tur i dette område koster normalt sett mye. Det finnes lodger her som tar 1000$ natten! Vi derimot, benytter oss av gode kontakter, med felles interesser og lokalkunnskap.
I Okavango deltaen skal det være rundt 85 beskrevne fiske-arter, og familien Cyprinidae (Karpelignende fiskene)er den største familien med rundt 23 arter, og ciklidene på andreplass med rundt 18 arter.
Jeg har tidligere vært i Sør-Amerika og fanget fisk, der er det ikke så mye man egentlig trenger å frykte, fiskefangst er stort sett problemfritt. I dette område derimot er det mer å tenke over, for å fange fisk må man ofte ut i deres element, og der lurer det også store nilkrokodiller. Kaimanene i Sør-Amerika fremstår som pysete puslinger mot disse enorme beistene. Vi ser flere på turen, så vi vet at de er der, men for å få fisk må man hoppe i vannet. I tillegg til dette, har vi også de store flodhestene, som kan opptre svært aggressivt. Jeg vil ikke råde noen til å gjøre dette.
Før vi legger ut på en slik tur må vi gå til innkjøp av mat og drikke, samt sørge for å ha nok drivstoff. I tillegg må man ha en båt som ikke ligger dypt i vannet. Båten vi bruker er spesialtilpasset for dette område. Båten har en kraftig motor som sørger for at vi klarer å forflytte oss fort, den har et tak, som sørger for skygge, og et telt på toppen. Det krever en helt spesiell teknikk for å ferdes her, lokalkunnskap er helt klart det viktigste, for det finnes ingen elver å følge. Det er laget noen ”veier” i sivet, men for de fleste av oss ser de alle like ut. Sivet kan stikke flere meter over vannet, og ”veien” beveger seg i sikk sakk. Man må ved jevne mellomrom stoppe for å høre om det er andre båter i område, men dess lenger ut vi beveger oss, dess færre båter er det. Man må i tillegg også stoppe opp med jevne mellomrom og rense propellen for akvatiske planter som samler seg der.
Vår kaptein, fisk-ekspert og mann med kontakter er Lars Elvenes. Opprinnelig norsk, men har i dag et pass fra Botswana. Han eier sammen med sin gode venn et stort entreprenør selskap, og har tilbrakt 30 år av livet sitt her i Botswana. Han har mange interesser og fisk er en av de. Han tar oss med ut på en uforglemmelig tur i deltaen, og gir oss en unik sjanse som få andre får mulighet til å gjøre etter oss.
Den første natten tilbringer vi ved universitetet i Gaborones sin forskningsstasjon i deltaen, siden dette er i påsken finnes det ikke mange her. Dette er en permanent teltplass, med svært enkle kår. Når vi ankommer begynner det allerede å bli mørkt, så det gjelder å finne seg et telt og få fyr på bålet. Siden vi er ekte villmenn, kan vi ikke la natten gå til spille. I natt skal vi prøve å fange fisk, og arter i slekten Synodontis står meget høyt på ønskelisten. Vi har med oss et nett som er rundt 15 meter langt som vi legger ut, dette er strengt tatt ikke et fiskenett men ett skyggenett. Uansett blir det lagt ut, slik at den en enden faller i bunnen, og får å få hele nettet inn må vi hoppe ut og dra det inn til land. Vel i land kan vi konstatere at skygenett ikke fungerer særlig godt som fangstnett. Noen barber er alt vi får i nettet.
Dagen etter regner det voldsomt, så vi får en litt treg start. Når regnet endelig ser ut til å roe seg litt, pakker vi sakene våre å kjører ut i deltaen.
Ikke langt fra nattens leirplass, er øyne National Geographic filmet inn serien Swamp Troopers. En serie som føler en gruppe bavianer i Okavango delaten. Gøy å faktisk se denne plassen som jeg sett flere ganger på TV. Planen i dag er å sette ut et garn, for å se hva vi får i det. Vi har med oss folk fra forskningsstasjonen som setter ut garnet på et fint fangststed. Denne gangen benytter vi oss av et såkalt forskningsnett, som er et nett med mange maskestørrelser. En slik fangstmetode kan ta litt tid før resultatet viser seg og i mellomtiden benytter vi anledningen til å kaste litt med fiskestangen. Det tar ikke lang tid før fisken biter, og til min store glede ser jeg at det har bitt en malle på kroken. Allerede på neste kast biter det faktisk en til. Fiskene er Schilbe intermedius, en malle i familien Schilbeidae. Maller i denne familien finnes i Afrika og Asia. I slekten Scilbe finnes det 21 beskrevne arter. Disse fiskene blir fra tid til annen holdt i akvarier, men da de blir forholdsvis stor (30 cm), trives sammen i grupper og spiser mindre fisk, er dette definitivt ikke det beste valget. Disse artene skiller seg også fra mange andre maller, da de ofte svømmer i de midtre vannlag. De fleste maller holder seg nære bunnen.
Vi drar tilbake til nettet vi la ut, og drar det om bord. Denne gangen er det en mengde fisk. Flest store ciklider, og noen av de mest spennende var Sargochromis greenwoodi. Dette er en stor rov-ciklide. Hunnene bærer egg og yngel i munnen, som mange andre ciklider fra Afrika også gjør. Arten har en forholdsvis liten utbredelse, men vi befinner oss midt i sentrum for den. Som populærnavn har denne arten fått navnet Greenwood's happy . De 7 andre artene i slekten har også alle fått populærnavn som slutter på Happy, jeg vet ikke hvorfor. Vi tar vare på noen som trolig ikke er så happy for at vi skal grille de på bålet i kveld.
En annen gjest i nettet er en litt større barbe av typen Barbus poechii. En fin barbe som også kan sees i våre akvarier fra tid til annen. Denne arten blir i overkant av 10 cm, den er betraktelig mer vanlig og har et større utbredelses område enn den forrige cikliden.
I nettet fanget vi også en del andre fisk, bland annet en del tilapia arter. Tilapia rendalli som er en vanlig art i dette område, dette er også en viktig for fisk, og blir kultivert i store dammer som menneskelig føde. Tilapia sparrmanii ble også fanget her samt Oreochromis andersonii.
Vi kjører videre, og besøker en øy som permanent befinner seg over vann. Jeg og Tom går litt rundt og ser etter kryp, og plutselig ser vi et kjempe nett, spunnet av gul silke. Sjefen for dette nettet er en Nephila senegalensis. Arten har et stor utbredelsesområde i sørlige-Afrika. Den kan enkelt identifiseres. Hunnen har karakteristiske gule bånd på beinene, og det tredje beinparet er betydelig mindre enn de andre. Men det er størrelsen som gjør denne edderkoppen spesiell. Kroppen kan bli 3 cm og i beinspenn snakker vi da fort om 10 cm. Denne arten blir fra tid til annen importert, og det har utbredt seg en oppfatning av at disse kan fange og spise små finker i nettet sitt. Hannene er betydelig mindre enn hunnen og kan faktisk veie 1000 ganger mindre! Arten er helt ufarlig, og var en flott skue i vill tilstand.
Vi kjører videre og jeg nyter livet i bushen. Vi treffer flere store dyr, både elefanter, sjiraffer, gaseller, flodhester og krokodiller. Det er også et stort fugleliv, og vi ser både papegøyer og store ørner.
Vi finner en øy og slår opp teltene våre her. Jeg og Tom deler et flott lite rosa leketelt, som ble kjøpt i en lokal altmulig butikk i Maun, mens Lars og datteren sover i teltet på båten. Cikliden som vi fanget i nettet tidligere i dag blir grillet, og etter middag er det kvelden. Jeg sovner til løve brøl, noe som slett ikke er så ille.
Man kan si hva man vil, men jeg kan ikke fordra å sove ute på den måten. Ingen ting er som sengen hjemme. Så når det endelig er morgen er jeg veldig glad for å krype ut av mitt rosa telt. Søvnen om natten er grusom, men opplevelsene på dagen er enorme.
Jeg har enda ikke skrevet noe om alle de akvatiske plantene vi finner i deltaen. I dette område finnes det mange planter som vi ofte kan kjøpe i våre butikker. Jeg kan starte med en utrolig spennende flyteplante, Aeschynomenes fluitans. Denne planten har jeg fått i butikken fra Singapore som en stilk med blader som sitter parvis, den har ikke vært knyttet til noe. Her i Okavango ser jeg at de er festet i en større stilk, og det jeg fra før av trodde var stilken, er i naturen igjen festet til en ny stilk. Kanskje ikke rart at det er vanskelig å holde liv i denne planten i akvariet.
Av andre planter kan jeg nevne arter i familien Nymphea, flest Nymphaea nouchali, men i hobbyen finnes mange varianter. Ottelia velvifolia er en annen plante vi så under vann, jeg har prøvd meg på denne planten i mitt eget akvarie, men har ikke fått den til. Denne planten har svært tynne blader, krever mye lys og trives best med lav pH.
Lagarosiphon muscoides var en annen plante vi fant. Denne planten hører til de virkelig hurtigvoksende plantene som blir høy og er en grei bakgrunns plante. Den er enkel å ha, og kan på mange måter sammenlignes med vasspest (Egeria densa). Planten kan holdes i pH fra 6 til 8 men krever litt lavere temperatur.
Ellers fant vi Eleocharis dulcis, Potamogeton thunbergii og den flotte rødaktige Nesaea crassicaulis, samt Rotala myriophylloides.
Denne dagen er den siste dagen ute. Vi har planer om å kjøre til et sted hvor vi skal fange mer småfisk, og det vil vise seg å bli et av høydepunktene på turen for min del.
Vi ankommer et område med mye vegetasjon i vannet i form av strå. Det er ganske langgrunt og vannstanden er ikke mer en ca. 30 cm. Litt lenger ute er det selvfølgelig dypere. Vi har med oss håver i flere størrelser, alt fra små akvariehåver til store bassenghåver!
Det første vi fanger her er Microctenopoma intermedium. Denne gruppen med fisk blir ofte kaldt buskfisk. Dette er en flott labyrintfisk, som også godt kan egne seg i akvarier. Dette er en liten fisk som ikke blir større 6 cm, hannen lager et skumrede og vokter egge og yngel i dette. Dette er altså en fisk med et såkalt labyrintorgan som gir den muligheten til å nyttiggjøre seg av atmosfærisk luft. Dette er en flott liten sak, med fine farger og et flott mønster. I Sør-Afrika har denne fisken dessverre blitt svært sjelden, trolig grunnet innsekts-spraying fra fly, denne fisken lever i det øvre vannlag og her spiser de innsekter. Siden vi befinner oss i et naturreservat er det heldigvis svært lite ytre påvirkning fra mennesker. Det finnes ikke så mange bilder av denne fisken, så nyt det!!
Neste fisk som ble fanget var en litt mindre ciklide med navnet Pseudocrenilabrus philander. Dette er broren til den mer vanlige egyptiske munnrugerne. Dette er da selvfølgelig også en munnruger, og vi fanget mange hunner med egg og yngel i munnen. Denne arten har et stort utbredelsesområde, og kan variere mye i farge. Derfor har den flere steder blitt delt opp i underarter som Pseudocrenilabrus philander dispersus, Pseudocrenilabrus philander luebberti og Pseudocrenilabrus philander philander. Uansett er alle lett gjenkjennelige ved at den har en rundt halefinne og en oransje farge på enden av analfinnen.
Neste gjest var endelig en malle. Clarias gariepinus, en fisk som ofte blir kaldt for vandremaller da de har den evnen at de kan vandre over land, om vannet de lever i skulle tørke ut. De har et organ bak gjelleloket som gjør at de kan nyttiggjøre seg av atmosfærisk luft. Derfor er dette en fisk som tåler det meste. Clarias er også en gruppe fisk som sluker det meste, noe som gjør at denne gruppen med fisk klarer å etablere seg i de fleste vann. Det er dessverre et faktum at denne fiskens utbredelsesområde har ekspandert kraftig, da den har særdeles gode evner for tilpasning. Problemet med at denne fisken utvider sitt leveområde er at når de kommer til nytt vann, utrydder de fort den naturlige fiskefaunaen. Denne mallen har vandret til land som Israel, Libanon og Tyrkia. Og den har i tillegg blitt introdusert i andre Afrikanske, Asiatiske og Europeiske land. Individet vi fanget var bare en liten unge på ca. 10 cm. Denne fisken kan streke seg til 20 cm det første leveåret og et voksen eksemplar blir fort over 1 meter. Sportsfiskere finner det derfor populært å fisk denne store fisken. Grunnen til den raske vekstraten, er den ustoppelig jakt på mat, og det at de i tillegg spiser alt som kan passe i munnen enten det er kjøtt eller grønt.
Vår neste gjest var en mye hyggeligere fisk. Barbus multilineatus en liten utrolig pen fisk som definitivt hadde blitt en stor hitt om de hadde vært enklere å få fatt i til våre akvarier. Fisken har en skinnende kobberaktig stripe langs fiskens sider. Dette er en liten barbe som blir maks 10 cm, trives på litt grunnere område med mye vegetasjon.
Vi kom også over en annen liten rar krabat. Jeg er veldig usikker på hva dette faktisk er. For meg kan de se det ut som en killi i familien Epiplatys, men den er veldig fargeløs til å være det, den har dessuten et veldig stort øye til å tilhøre den slekten og halefinnen har ikke den fine runde formen fiskene i denne slekten har. Dessuten er det ikke kjent mange av disse artene i dette området. Det kan faktisk være et lite yngel av en den store rovfisken Hepsetus odoe, noe som definitivt er noe helt annet enn en liten killifisk. Hepsetus odoe eller Afrikansk gjeddetetra er en rovfisk som blir opptil 50 cm. Som voksen finner vi denne fisken i dypere stillestående vannlag hvor den smyger seg innpå byttet og angriper det med en voldsom og brutal kraft. Oppdrett skjer på grunt vann, hvor begge foreldrene passer egg som er lagt i et rede i vannskorpen. Yngelen lever den første tiden i dette habitatet, men da den har en hurtig vekstrate forlater den dette habitatet fort. Vi fant dette lille individet på grunt vann, med tett vegetasjon. Noe som igjen kan underbygge påstanden om at dette faktisk er et yngel av Hepsetus odoe.
Flere “killifisk” fikk vi også og Aplocheilichthys katangae var en av de. Denne fisken får et lysende øyne, noe som gjør at det er utrolig å se en liten stim av disse under vann, og som også gjør disse til populære akvariefisk. Dette er fisk som er svært nært beslektet med de levendefødende artene i familien Poeciliidae fra Sør-Amerika. Disse fiskene som ofte blir kaldt Topminnow kan være en populær akvariearter. En annen art vi også fikk var Aplocheilichthys johnstoni, men ingen av de vi fanget er spesielt utbredt i hobbyen.
En annen liten flott fisk var Coptostomabarbus wittei. Dette er en liten barbe som ikke blir større en 4 cm. Den ligner svært på en annen barbe med navnet Barbus haasianus som også lever i samme område. Forskjellen på disse er munnen. Coptostomabarbus wittei har en sur-munn mens Barbus haasianus har ikke en så stor underkjeve.
I dette område fanget vi også andre interessante akvatiske skapninger. Blant annet klorefrosk (Xenopus plantanna) Dette er en 100% akvatisk frosk som fra tid til annen er å se i handelen, selv om det er ulovlig å selge i Norge. Navnet har den fått, da den har tre lange klør på hvert bakbein. Et morsomt fenomen med disse er at om du tilsetter urin fra en gravid kvinne i deres akvarier, vil de garantert formere seg innen 24 timer! Så disse kan brukes som en sikker graviditetstest.
En annen spennende skapning var en liten reke. Dette er for meg helt ukjent, og jeg ble ganske overrasket over å finne såpass små reker i dette habitatet. Det har jo den senere tiden blitt meget populært å holde disse små rekene i akvariene våre, og jeg er vant med at de fleste av denne typen kommer fra Asia. Etter litt leting fant jeg ut at denne arten trolig dreier seg om en art i slekten Cardinia. Og da Caridina africana. Men systematikken rundt disse er ikke enkelt.
Når man vasser i et slikt habitat er det vel heller ikke usannsynlig at en blodigle fester seg til deg. Trolig en Asiaticobdella buntonensis, som er den vanligste arten i dette område.
To netter og tre dager i Okavango deltaen ga utrolige opplevelser. Vi fanget mange spennende arter som det ikke finnes så mange bilder av. Vi hadde en utrolig opplevelse i et utrolig habitat.
Vår neste store opplevelse er i den andre enden av skala. Vi går fra vått til tørt. De neste dagene skal tilbringes i Kalahari ørkenen. Vi ønsker å finne slanger, øgler, skorpioner og andre innsekter. Vi befinner oss riktignok ikke i selve reservate Kalahari ørkenen, men på en privateid farm som er nærmeste nabo til Kalahari ørkenen. Denne farmen er på 35.000 mål, og er stort sett urørt natur. Kalahari ørkenen er ikke en ørken som består av sanddyner på sanddyner, men det er et spennende biotop med store variasjoner i habitat og et enormt stort og variert dyrefauna.
Et utvalg av noen av dyrene vi fikk oppleve på nært hold var.
Argiope australis er en edderkopp med en OK størrelse på. Den har et kraftig nett som er lett å se i morgendisen. Nettet går ofte i et sikk-sakk mønster, så derfor blir de ofte kalt for zig-zag spider. Denne edderkoppen er rimelig vanlig i sørlige Afrika, men den har en kroppsform som gjør den til en artig krabat.
Achantina sp. Akkurat hvilken art dette dreier seg om, er jeg usikker på. Men uansett så er dette en landlevende snegle i familien Achantina, familien inneholder faktisk verdens største landsnegler. Skallet på disse artene kan oppnå 20 cm, og med sin slimete kropp utstrakt kan de fint strekke seg til 30 cm, og veie oppimot 700g.
Panaspis wahlbergii er en liten øgle som tilhører den store familien skinker. De blir rundt 10 til 12 cm. De er raske, og ligner slanger.
Kneler. Vi fant flere knelere, men disse er svært vanskelige å identifisere. Denne kneleren tilhører familien Mantidae, og er trolig en Sphodromantis. En kveld rundt kveldsbålet kom det sikkert et 30 talls knelere svevende rundt oss. De ble tiltrukket av lyset. En morsom og spesielt opplevelse.
Chondrodactylus turneri er en ganske stor gekko, som kan bli17 cm. En flott sak som kan bite fra seg om den skulle føle for det. Disse har ingen klør på tærne, kun små mikroskopiske hår, som gir den evnen til å bevege seg alle tenkelige steder, selv i taket (noe for øvrig den ikke er alene om å mestre). Den er hovedsakelig nattaktiv, og kan ofte komme inn i hus. Det er egentlig fint å ha en av disse i hjemmet sitt, da de spiser irriterende innsekter uten å gjøre så mye ut av seg selv.
Archispirostreptus sp. eller afrikansk kjempetusenbein er et artig krabat. De største av disse dyrene kan strekke seg til nesten 40cm. Det er ganske utrolig. Dette individet målte vi ikke, men den var svær. De er en viktig del av næringskjeden, da de spiser utrolige mengder med død organisk materiale. Selv om de heter tusenbein har de ikke så mange bein. Som forsvar ruller disse seg sammen, eller de skiller ut en illeluktende kroppsvæske.
Agama aculeata fant vi også i dette litt tørre landskapet. Dette dyret tilhører slekten Agama. Her finner vi 37 arter som alle lever i Afrika. Allikevel er kanskje den mest kjente agamen for folk flest, skjeggagam. Men denne tilhører slekten Pogona og hører hjemme i Australia. Begge tilhører familien Agaminae. Agama aculeata blir ofte kalt ”ground agam” eller ”spiny agam”. De lever på bakken og er dagaktive. De er alltid på jakt etter innsekter. Det var en hard kamp for å fange dette dyret til fotografering. Den var raske i sitt rette element, men kunne ikke måle seg med min og Tom sin kondisjon!
Men det som utvilsomt var det mest spennende funnet var en skorpion. Vi var på farmen sammen med en engelsk biolog som skulle kartlegge om farmen kunne ta imot to neshorn. Denne biologen kom en dag hjem med et kryp han viste jeg og Tom ville like. Krypet var en skorpion, og verken jeg eller Tom kunne direkte si hvilken art. Selv ikke med gode bøker klarte vi å få identifisert dyret. Arten ble godt fotografert, og bilder sent til Norges fremste ekspert på skorpioner, men en sikker ID fikk vi ikke før Lorenzo Prendini fra American Museum of Natural History så bildene. Lorenzo er en av de fremste ekspertene i hele verden på skorpioner fra sørlige Afrika. Det viste seg at skorpionen ble identifisert som Opisthophthalmus carinatus. Dette er en skorpion som graver mye, og blir ofte funnet dypt ned i lange huler. Den har et stort utbredelsesområde og finnes i hele Namibia, stort sett hele Botswana og lit av nordlige Sør-Afrika. Arten har også fra tid til annen blitt holdt i hobbyen. Arten ansees ikke som direkte potent, men den er kjent for å ha et ekstremt vondt stikk, og til tross for mye håndtering av dette individet fikk vi heldigvis ikke erfare det. Individet vi hadde var trolig en hunne, da disse ofte kan skilles ved at hannen har veldig lange og tynne klør.
Til tross for ørken fant vi en flott og morsom frosk. Vi var heldige og fant mengder med den gigantiske oksefrosken Pyxicephalus adsperus i et lokalt vannhull. I en vannpytt på rundt 20 kvm fant vi denne kjempefrosken i hopetall, dette var små individer som hadde et utrolig flott blå skjær i fargen. Dette er dyr som kan strekke seg til en lengde på over 20 cm og en vekt på rundt 1 kg. Munnen på et slikt dyr kan faktisk strekke seg til 9 cm, og inneholder to skarpe tenner. Navnet bullfrog, har den fått da de lager en såpass dyp lyd at det høres ut som kyr. Disse dyrene er fullvoksende ved en alder på 28 år. Mesteparten av tiden tilbringer de under jorden, og de kommer ikke frem før det regner godt. Bullfrogen har også en ekstremt god appetitt. Det er ikke uvanlig å finne søsken i magesekken på disse, men det er dokumentert både slanger andre frosker og til og med kyllinger. En slik appetitt gir de også en hurtig vekstrate.
Tidlig en morgen drar jeg og Tom av gårde på en liten ekspedisjon mot toppen av et lite fjell, her har vi hørt at det skal finnes en stor klippepyton (Pyhton natalensis). Vi har fått forklart akkurat hvor denne slangen pleier å befinne seg. Klippepyton er en av Afrikas største slanger, og de kan strekke seg til en lengde på 6 meter, men individer på mer en 5 meter er sjeldent i dag. Vi drar tidlig forhåpentligvis for å finne dette dyret ute i morgensolen for å suge til seg de første solstrålene etter en litt kald natt. Etter en ganske tung tur kommer vi til området hvor denne slangen skal være, og der den har blitt observert flere ganger. Biotopen er perfekt for en slik slange, mengder med store steiner i noe som ser ut som et stort ”steinras”, og områder med små gres sletter rundt. Dessverre finner vi ikke slangen vår, men vi har fått en fin tur og utsikten herfra er helt enorm.
Vår tid i Botswana var over, og tiden var inne for å besøket det siste landet på listen; Namibia. Vi krysser Trans-Kalahari border post, og gjør oss klare for spennende eventyr i Namibia.
Vi har to konkrete mål i dette landet. Det første er å besøke Harans Wildlife Foundation, og det andre er å oppleve ekte ørken, med sand-dyner på sand-dyner og se det utrolig spesialiserte dyrelivet i dette miljøet. Begge disse målene vil jeg mildt sagt si at vi klarer!
Første stopp etter en litt spesiell tur fra Botswan er Harnas Wildlife Foundation. Dette er en stiftelse som tar seg av skadde villdyr, og disse har spesialisert seg på Afrikas største rovdyr. For noen er kanskje Harnas også kjent fra Animale Planet. Harnas er en eksklusivt og flott sted å besøke. Det er på ingen måte representativt på Afrika, verken parken i seg selv eller de ”tamme” dyrene. Her kommer det mange unge mennesker fra Europa og mange fra Norge, de fleste er jenter. Disse unge menneskene betaler store summer for å få lov til å jobbe på dette stedet. Dette gir de sikkert en stor opplevelse, men det er det samme som å jobbe i en hvilken som helst dyrepark. I den korte tiden jeg tilbrakte i parken som gjest, fikk jeg en følelse av dette stedet nesten fremstod som en sekt, og at disse unge menneskene som betalte høye summer for å jobbe der ikke klarte å se hva dette stedet virkelig var. I mine øyne dreier dette stedet seg ikke om å ta imot og hjelpe skadde dyr, men å tjene mest mulig penger på å holde de i fangenskap, og tjene enda mer penger på å få de litt tamme. Når dette er sagt er jeg også overbevist om at de tar godt vare på de dyrene de har, og at de som besøker parken får en positiv og fin opplevelse av Afrikas flotte dyr. Parken hadde mange dyr, flere av Afrikas store kattedyr. De menneskene som betaler for å jobber i parken får også mulighet til virkelig å komme tett innpå mange av disse dyrene. Jeg og Tom vet om denne muligheten, og vi lar ikke en slik sjanse gå fra oss. Det første som skjer etter at vi ankommer parken er at vi deltar på en foringsrunde av parkens største dyr. Her besøker vi flere løver, ser Afrikas skjeldene og utrydningstruede villhunder (Lycaon pictus), noen grasiøse og flotte Leoparder, og de litt mindre kattedyrene; Caracal (ligner litt på gauper) turen blir avsluttet med Gepardene.
Noen av disse er såpass vandt med mennesker at vi får lov til å gå helt bort til de. Det er en spesielt å kunne få komme så tett innpå et av Afrikas store rovdyr.
Etter denne organiserte turen klarer jeg og Tom og forhandle oss frem til et besøk hos noen enda større rovdyr, nemlig dyrenes konge! Før vi får komme på den andre siden av gjerdet, må vi signere på et papir som gjør at Harnas ikke på noen måte kan holdes ansvarlig ved skade eller død. Så etter noen tips om hvordan vi bør forholde oss, får vi komme inn til tre yngre hannløver. Disse veide rundt 150 kilo stykke, og hadde en pote som var dobbel så stor som min knyttneve. Dette var store dyr, og det var en stor opplevelse å komme så tett innpå de.
Som en avslutning på denne dagen får vi bli med på dagens siste for-runde, denne gangen av parkens siste dyr. Og vi får bandt annet se de løvene vi besøkte spiste. De knuser beinet i det rå kjøttet bokstavelig talt til støv.
Dag nummer to på Harnas starter med at vi får lov til å gå inn til parkens to Nilekrokodiller. Disse er forholdsvis store, og jeg vil tippe på mellom to og tre meter. Vi får lov til å besøke disse dyrene på såpass nært hold, ta Tom tidligere har hatt litt erfaring med krokodiller, og noen av parkens dyrepassere ville se om vi klarte å få disse dyrene opp fra vannhullet sitt. Vi prøver å slå i vannet med en stor kjepp for å få oppmerksomheten deres, men disse sinte krokodillene gjør ikke noe annet enn å prøve å bite kjeppen, men moro var det samme hva!
Vi forflytter oss videre, og har nå kommet til kysten av Namibia, nærmere bestemt en by som heter Swakorpmund. Det er en merkelig opplevelse å være i denne byen. Det er faktisk akkurat som å være i Tyskland, enten du tror det eller ei. De snakker tysk, de har tyske kroer, husene er bygget i gammel tysk stil og alle som bor her er hvite mennesker som snakker tysk! Verken jeg eller Tom er noe videre interessert i Tyskland, men vi er her for å oppleve hva denne byen er omringet av, nemlig ørken.
Swakorpmund og nabobyen Walvis Bay er lukket inne av en sikkerlig sand ørken som består av sanddyner på sanddyner. Dette er et unikt habitat, som også har et overaskende spennende dyreliv. Dette skal jeg og Tom finne mer ut av. For å hjelpe oss med dette har vi kommet i kontakt med Tommy Collard. Han arrangerer turer i ørkenen og har spesialisert seg på å finne de spesielle dyrene som bor her. For å kunne forflytte seg på et litt større område i ørkenen er det greit med bil. Men det er umulig å bruke en vanlig bil i en ørken som dette, derfor hadde Tommy en spesialbil; store hjul med lavt lufttrykk sørget for stor kontaktflate, og dekkmønster med stor dybde på, fungerte nærmest som spader i den løse sanden.
Det tok ikke lang tid før vi fant vårt første dyr. Den Namibiske sandslangen. Dette er et litt mer uvanlig funn. Psammophis nabibiensis er en tynn slange som beveger seg fort og kan løfte ¼ av kroppen for å få oversikten. Den er mild giftig men biter normalt sett ikke, giften er også ufarlig for mennesker. Slangen har et stort øye med runde pupiller og er ofte aktive på dagen.
Det tar ikke lang tid før vi klarer å finne spor etter neste slange, og denne slangen lager karakteristiske spor. Sporene kommer fra den såkalte sidewinder slangen. Dette utrolige dyret lever i sanddyne og beveger seg litt på samme måte som en krabbe; nemlig sidelengs. Siden en slange er lengere enn en krabbe, er dette en meget spesielt å se på. Dyret graver seg helt ned i sanden og bare øynene, tungen og hale-tuppen ligger over, den har derfor evolusjonert seg til å få øynene på toppen av hodet. Hale-tuppen bruker den til å lokke små øgler til seg på, slik at de kan bli middag. Det krever et meget trent øye for å finne dette dyret, men vår ekspert Tommy klarer det. Sidewinder er en slange som krever litt mer forsiktighet, da den tilhører slekten Bitis. Disse har to store hoggtenner i overkjeven som de gledelig bruker om man kommer for nære. Dette er slanger som normalt sett ikke rømmer når mennesker kommer, da de stoler på sinn gode kamuflasje. Et bitt av denne er ikke direkte farlig, men fører ofte til død hud og et ganske stygt sår, i tillegg til at det skal være svært smertefullt. Sidewinder er en liten men kraftig slange, disse slangene er normalt sett ikke lengere en 30 cm. Slangene har et ganske lite utbredelsesområde, og finnes kun langs Namibias kyst, hvor de lever i sanddynene i ørkenen. Jeg ble svært glad for å se dette dyret i naturen, da denne imponerende slangen er endemisk til dette miljøet som jeg ønsket å oppleve.
Flere endemiske dyr var ikke langt unna, og vår neste funn var ikke mindre en den utrolige Palmato Geckoen (Palmatogecko rangei). Denne lille krabaten har virkelig spesialisert seg til et liv i sanddynene. Den er nattaktiv, og tilbringer den varme dagen i huler under sanden. For å bevege seg i det spesielle miljøet den lever i, har disse dyrene utviklet svømmehud mellom tærne! Huden er meget skjør og det skal ikke mange minuttene til i Namibias sterke sol før dette dyret dør av forbrenning. Så ved håndtering, må man være forsiktig. Disse dyrene er fra tid til annen å finne i hobbyen, men da til svært stive priser. Jeg tror egentlig at disse meget spesialiserte dyrene gjør seg best i naturen.
Det tok ikke lang tid før vi fant vårt neste unike dyr. Også denne endemisk til Namibias sand ørken. En liten øgle som på norsk kan blir kaldt spade-øgle, det korrekte latinske navnet er Meroles anchietae. Denne øglen blir 5,5 cm fra snute til hale rot. Den lever i ustabile sand-dyner og er ofte å se på tv i dokumentar serier. Dette er nemlig den lille øglen som "danser" på sanden. Den løfter opp et frembein og det motsatte bakbeinet samt halen i noen sekunder før den bytter. Det er litt usikkert hvorfor de gjør det, og den mest sannsynlige hypotesen er for å ha minst mulig kontakt med den usannsynlig varme sanden som faktisk kan bli 70 grader. Men selv om de ønsker å hindre kroppen i å bli varm kan disse dyrene kan faktisk oppnå og takle kroppstemperaturer på 44 grader. Øglen er ekstrem rask, og den piler av gårde over sanden som en liten rakett. Dette er dyrets fremste fordel når de jakter små innsekter. Dyret er også utrolig morsom ved håndtering, den har nemlig ingen respekt for størrelse og er villig til å forsvare seg ovenfor alt. Så når vi skal løfte opp dette dyret, åpner den kjeven og biter seg fast i fingeren, her kan den faktisk henge fast i noen minutter. Det gjør ikke vondt, så det hele er egentlig bare komisk. Vi putter øglen forsiktig fra oss og ser den piler avgårde på sanden.
Det er fortsatt noen dyr vi ikke har funnet, så letingen fortsetter. Vårt neste funn lager et helt spesielt spor i sanden som det ikke er mulig å ta feil av. Denne reptilen lever under sanden, og har spesialisert seg såpass at den har mistet beinene sine, øynene er også nesten helt forsvunnet og den har ingen ytre ører. Dette dyret lever rett under overflaten i sand-dynene. Her svømmer den i den løse sanden og etterlater seg et sikksakk mønster. Vi sporet et slik dyr opp, og graver frem en skink uten bein; Typlacontias brevipes. Vi studerer dyret meget spesielle morfologi, tar noen bilder og slipper den forsiktig ned på sanden igjen. Her ser vi den forsvinne under sanden.
Det var vel ett spesielt dyr som stod høyt på listen over dyr vi virkelig vill finne i dette habitatet, og vi er såpass heldige at vi faktisk også klarer å finne det. Tenk deg en kamelon i et slik habitat. Det er faktisk ganske spesielt. Ofte finne man kamelon i tett vegetasjon sittende oppe i trær eller busker i regnskog-aktige biotoper. Men denne meget spesielle kamelonen lever i en tør ørken, med svært lite vegetasjon. På engensk blir disse fascinerende dyrene kaldt for Namaqua chameleon, vitenskapelig beskrevet som Chamaeleo namaquensis. Dette er en ganske stor kamelon som blir rundt 26 cm, den har kort hale og går for å være en bakkelevende art. Det har vist seg at dette er et hurtig dyr som kan løpe etter byttedyret sitt, men den bruker også sin lange tunge på jakt etter mat. Denne tunget er et karakteristisk trekk ved kameloner og tungen kan strekke seg til dyrets kroppslengde med hale. Kameloner har mange spesielle trekk, de kan blant annet bruke øynene uavhengig av hverandre, de har også den spesielle evnen at de kan skifte farge. I et slikt miljø som dette bruker denne kamelonen dette for å absorbere minst mulig, eller mest mulig varme. En tidlig kald morgen gjør dyret seg så mørk som mulig for å absorbere mest mulig varme. Senere utover dagen når temperaturen i ørkenen øker, skjer det motsatte. Dyret vinkler seg sånn at minst mulig av kroppen treffer solstrålene og den inntar en lys farge for å slippe overoppheting. Når lufttemperaturen overstiger 40 grader som det hadde gjort denne dagen, kryper disse dyrene opp i nærmeste busk, for å dra fordel av luften her. Dette gjorde at vi forholdsvis enkelt klarte å finne dette dyret, da en sandørken ikke består av så mange busker! Disse dyrene spiser små innsekter, og vi hadde i forkant av dette samlet inn noen innsekter for å se dette dyret sitt meget spesielle "tungetriks". Faktisk kan en slik kamelon spise oppimot 200 biller på en dag. Billene de ofte spiser er også i seg spesielle, nemlig Onomachris unguicularis ofte kaldt toktokkie. Disse billene har en spesiell måte å samle opp drikke på. Tidlig på morningen finner de en sanddyne hvor den kalde luften fra havet kommer inn på de varmere sanddynen og skaper en fuktig tåke. Her står de med hode vendt nedover og vingene utspent, slik at vanndråpene som skapes av den fuktige tåken renner nedover dyret og kan drikkes av billen! Slik kan de drikke opptil 40% av vektens dens på en morgen. Disse billene er kamelones favoritt, og kamelonen får dekket sin tørste ved å spise slike innsekter. Kamelonen kan bite ved håndtering, og bittet er i stand til å lage et sår. Vi håndterer kamelonen forsiktig og setter den pent fra oss i busken vi fant den i.
Turen nærmer seg over og på vei tilbake til byen blir vi invitert av Tommy til en venn av han som har en mengde slanger. Vi takker selvfølgelig ja og får æren av å besøke Stuart Hebbard i sin egen slangepark. Her fikk vi håndtere en mengde slanger, og Stuart svarte på alt vi måtte lure på. Stuart hadde en flott samling av slanger, jeg kan nevne kobra i mange varianter, sort mamba, diverse pyton arter, blant annet en klippepyton og de uvanlige Angola Pyton. Han hadde noen nye og trolig ubeskrevede Tiger slanger (Telescopus sp.) og en stor samling med addere, blant annet en viltfanget fargevariant av Horned adder (Bitis caudalis) den hadde de mest utrolige farger og Stuart tok den ut slik at vi kunne ta bilder av den under sollys og i naturlige omgivelser. Han håndterte denne veldige giftige og nervøse slangen som ingen ting. Respekt!
Stuart fortalte også at han ofte hadde med slangene ut i naturen, for at fotografer eller TV team skulle få gode bilder av slanger i naturlige omgivelser. Før vi drar videre får jeg og Tom hver vår signerte bok av Stuart om noen av Namibias spesielle og fasinerende reptiler. Det er fortsatt litt igjen av dagen, så jeg og Tom avslutter dagen på Akvariet i Swakorpmund. Neste dag er siste dag i Afrika og vi har noen timer på oss før flyet vårt går til utgangspunktet for turen; Cape Town i Sør-Afrika. Herfra skal vi fly direkte til Europa også hjem til Norge. Siden vi har noen timer igjen i Afrika bestemmer vi oss for å klatre opp Dune 7, som skal være Afrikas høyeste sanddyne. Jeg velger å gjøre dette barbeint, for å slippe å få joggeskoene fulle av sand. Det tar ikke lang tid før jeg merker at det var en dum ide. Sanden er allerede blitt varm, så jeg brenner meg for hvert skritt jeg tar. Vi når toppen av sanddynen og må løpe ned igjen for å rekke flyet hjem.
Dette blir altså avsluttingen på et utrolig eventyr. Vi har opplevd utrolige ting, og vi er privilegerte som har fått sett så mye dyreliv og utrolig natur.
Tom har vært et utrolig reisefølge, og hans kunnskap om fisker, reptiler og egentlig alt av dyreliv har gjort turen ekstra spennende. I tillegg har Tom et driv og lyst til å gjøre akkurat det samme som meg, nemlig tilbringe mange timer i tropiske miljøer og lete etter fisk, reptiler og innsekter. Selv om det kan høres spennende og morsomt ut, er ikke alltid morsomt å være i felten. Men både jeg og Tom takler slike situasjoner bra og har en ganske lik holdning. Ellers må man takke alle de kontaktene man bruker under veis, en tur som denne hadde ikke vært mye om man ikke kunne benyttet seg av mennesker med lokale kunnskaper og kontakter.
