Nyttig informasjon om Hypancistrus zebra

Forord

Det har i de senere år versert mange rare historier og rykter vedrørende Hypancistrus zebra (H. zebra), alt fra at den er veldig vanskelig å holde, umulig å drette, ekstremt territoriell, at det er en algespiser, til årsaken til prisstigningen de siste årene. Meningen med denne artikkelen er å avlive noen av mytene, men også bidra til å endre folks oppfatning av denne arten.

Veldig mange anser H. zebra for å være den peneste mallen som pr dags dato er oppdaget, men dette er opp til øye som ser selvfølgelig.

Jeg bestemte meg sommeren 2004 å starte med denne artikkelen. Julen 2004 kom Nina Bergerud med på prosjektet, og bidro vesentlig med sin kunnskap angående H. zebra, og derunder dretting og hold av denne. Denne artikkelen kunne ikke blitt til det den har uten et samarbeid. Jeg vil samtidig rekke en stor takk til de som har bidratt med illustrasjoner og innspill.

Fakta

Vit. navn:	Hypancistrus zebra (vitenskapelig beskrevet av Isbrücker & Nijssen i 1991)
Salgsnavn	Zebra pleco, zebra peckoltia, Imperial pleco, L-46 L-046, L046, L46, L-098 (fargemutasjon av L-046) og L-173)
Orden	Siluriformes (maller)
Familie	Loricariidae (sugemaller)
Underfamilie	Ancistrinae
Maks størrelse	10-12 cm
Minste størr. for seksuell moden fisk	Ca 7-8 cm
Maks levealder:	10 år*
pH Rio Xingu	6,5 **
Temperatur	32,2°C **
Temp nær strandkanten	35°C **
Lufttemperatur	34,5°C **
Jerninnhold	Under 0.5mg/l **
gH	Lav (ikke målt)
kH	1 **

* I en artikkel i BSSW rapporterer Hans Georg Every at hans 14/15 år gamle H. zebra, som ble kjøpt i 1991 i en estimert alder av 1 år lever den dag i dag, og yngler fremdeles. **målt 25. September, 1998, kl 14.00 ved Altamira

Hold av hypancistrus zebra

Opprinnelse

Hypancistrus zebra kommer fra Brasil, fra elven Xingu. Dette er en av de større bielver i den enorme Amazonaselven. Elven blir kontinuerlig forsynt med mye nytt friskt vann hvilket gjør at den holder et høyt oksygennivå.

Rio Xingu er en hurtig rennende klartvannselv som har sin kilde i delstaten Matto Grosso. Den første fangsten fant sted i delstaten Pará noen mil fra byen Altamira, og i den sørlige delen av elven. H. zebra ble oppdaget i 1988-89 og ble tildelt sitt eget L-nummer, noe alle maller får før de blir vitenskapelig beskrevet: L-46.

Den ble vitenskapelig beskrevet i 1991. Den fikk da det navnet som vi kjenner den som i dag - Hypancistrus zebra, nettopp på grunn av assosiasjonene utseendet har til zebrahesten.

Tilgengelighet

I dag er det svært vanskelig å få tak i viltfangede (VF) eksemplarer, og hvis man finner de har de en ganske høy pris. Eksempler på pris høsten 2004 er 1480 kr og 1750 pr stk i dyrebutikker i Oslo. Drettede (F1) eksemplarer ser ut til, i 2004, å gå for 500-600 kr for 3-4 cm store eksemplarer, men da på det private markedet.

Våren 2004 ble det innført 4 måneders fangsforbud, i første omgang under perioden de yngler. Samtidig gikk det rykter om at sterke krefter jobbet med å innføre fangststopp i 5 hele sammenhengende år. Grunnen til dette var i følge "ryktene" at det var få eksemplarer igjen i elven, og at de var av liten størrelse. Det ble spekulert i forekomster av store oppdrettsanlegg bygget langs elvebreddene, og at det var derfor det kom så mange fisker av forholdsvis liten størrelse i handelen. Det er likevel ingen offisiell bekreftelse at slike anlegg eksisterer, men en bruker av forumet zebrapleco hadde vært der og sett de.

Det har også versert rykter om at fangsforbudet ikke var annet enn rykter, for å drive opp prisene ytterligere opp. Et annet rykte var at alle fangede eksemplarer ble sendt til Asia hvor de oppnår enda høyere priser enn de gjør i USA og Europa.

Årsaken til alle disse spekulasjonene og ryktene bunner i den totale mangel på informasjon fra den Brasilianske regjering og eksportørene. Markedet så at tilgangen på H. zebra var nedadgående, og prisene oppadgående, men det ble ikke gitt noen informasjon om hvorfor dette skjedde.

Pr. dags dato ser fremtidsutsiktene til H. zebra heller blek ut. Ikke bare som akvariefisk, men også i naturen. Fisken er nå oppført på den brasilianske regjeringens "Red list", dvs. den er forbudt å fange, og forbudt å eksportere. I tillegg til dette har den brasilianske regjeringen planer om å bygge en kraftverksdam i elven H. zebra lever i. Konsekvensene av denne dammen er ikke bare begrenset til å true H. zebras utbredelsesområde, men truer et helt unikt økologisk system.

At det nå er så og si umulig å få tak i viltfangede eksemplarer er et signal, og en sterk oppfordring, til akvarister som har denne fisken til å gjøre det lille ekstra som skal til for å få drettet den.

Det er allerede rapportert tilfeller av forsendelser av L173, som i realiteten besto av meget små utgaver av L316 og noen L287. Det er mange hypancistrus arter som ligner på den H. zebra som vi kjenner best. Vi vil fremover se at noen prøver å selge disse og andre som Hypancistrus zebra. Ofte er fisken ung, og dermed svært liten, hvilket kan gjøre det vanskelig å se forskjell hvis man ikke er godt kjent med hvordan fisken ser ut på de forskjellige utviklingsstadiene. Mange spekulerer i denne forvekslingen for å tjene raske penger, her har også eksportørene sviktet - det gjør ikke saken noe bedre.

Vær obs på dette slik at du ikke ender opp med feil fisk, samt ender opp med å betale for mye for feil malle. Jeg anbefaler ikke kjøp av en fisk som er avertert som noe annet enn L46, hvis det er H. zebra du ønsker, uten å se den først.

Forhåndsregler

H. zebra er som de fleste maller meget tilvenningsvillig, den kan holdes i pH på alt fra 6 til 8.0 , bare tilvenningen går sakte nok. Bruk gjerne lang tid på tilvenningen. Det kan fort gå galt hvis forandringen skjer for fort, det er en dyr fisk å miste pga mangel på tålmodighet. Noen har også sagt at man skal behandle nyinnkjøpt H. zebra som om den var syk, spesielt hvis det er snakk om viltfanget eksemplarer, for de har hatt en tendens til å føre med seg mye ulumskheter. Vær nøye med regelmessige vannbytter.

En liten advarsel er på sin plass når du går til kjøp av H. zebra. På grunn av den store etterspørselen blir ikke alle akklimatisert riktig, de går like fort ut som de kom inn. De blir da utsatt for konstant stress med mange nye vannverdier å forholde seg til. Spør forhandleren din om hvordan den er blitt akklimatisert. Er den satt sammen med mange andre fisk som også kom inn samtidig, og dette er fisk fra en annen landsdel, ja da sitter du kanskje på et liten sykdomsbombe hvor du som kjøper ender opp med et dyrt tap.

Et tegn på at H. zebra trives er at fisken får et blåaktig skjær over halefinnen, gattfinnen og ryggfinnen. Bilde nedenfor er et godt eksempel på dette.

Variasjoner av Hypancistrus zebra

Det finnes et par varianter av H. zebra, som L98 og L-173. Det som kjennetegner disse variantene er et uregelmessig stripemønster. Noen har brutte linjer og noen har bølgende linjer. Uansett så er det snakk om H. zebra fra Rio Xingu.

Tar med noen bilder som eksempler.

	Denne har fine linjer, men noen har brutte linjer, særlig ved hoderegionen. De fleste har likevel heltrukne og regelmessige linjer.

	Noen har brutte eller bølgete linjer, og noen ganger kan linjene danne et mosaikklignende mønster. Denne og den under ble for øvrig kjøpt som L46.

	Vist mønster er et eksempel. De kommer også med et ganske så varierende og uregelmessig mønster.

	Vær obs på at helt andre arter enn H. zebra kan bli avertert som L173. Sørg for at du får anledning til å se fisken før du kjøper en fisk avertert som L173! Denne ble kjøpt som L98, men fargen på øynene avviker, og man kan da sette spørsmålstegn ved om dette er en h.zebra. Andre arter blir skilt på grunn av øyenfargen, det er en av de tingene som gjør at en L333 kan identifiseres med sikkerhet.

Dette skal angivelig være L173 - igjen legg merke til øynene.

Akvariet

Minste akvariestørrelse for hold av H. zebra anses å være 80 cm i lengde, og da med maksimalt 4 individer. Den er drettet i en 60 liter, men det anbefales ikke å holde den i et så lite akvarium av flere grunner. Det ene er dens krav til størrelse på territoriet den trenger. Det andre er at H. zebra skiller ut en god del avfallstoffer. Da får man fort høye verdier av nitritt, hvis akvariet ikke er godt innkjørt, Jo større akvarium du har jo bedre er det. Selv vil jeg anbefale minimum 100 liter, men helst mellom 150-200 liter som minste standard. Anbefalt temperatur er 26-32°C og pH 6,5-7,2

Det ideelle zebrakaret bør være langt og bredt, fokuser mer på bredde og lengde og mindre på høyde ved innkjøp av kar til zebraene da høyde ikke er viktig. Mine går i en 350 liter med 87 cm i dybde - som forøvrig er et hjørnekar. Generelt sies det at jo større akvarium man har jo enklere er det å opprettholde en stabil biologisk balanse, som H. zebra er avhengig av for å trives. Et større akvarium krever normalt ikke så mye stell som et lite.

Innredning

Substrat er strengt tatt ikke nødvendig, og mange foretrekker å ikke ha det da renhold av akvariet er mye enklere med bar bunn. Hvis man allikevel velger å ha substrat i karet bør det være finkornet sand, ca 2 cm dypt. Hvis man velger å ha planter bør man ha et lag med ca 6 cm. Årsaken til at finkornet sand anbefales er at H. zebra har en tendens til å grave og rengjøre en del utenfor hulene sine. Legg merke til de halvmåneformede gropene foran hulene på illustrasjonen. Jeg har en teori om at dette kan ha en sammenheng med at dagens okkupant vil hindre andres tilgang til hulen, en markering av eierskap på en hule med andre ord. Et for grovt underlag vil ikke være optimalt, det vil hemme fiskens naturlige atferd ettersom det vil være ubehagelig for magen dens å grave i grov- eller skarpkornet sand.

Det bør også være en del steiner og huler, tynne skiferplater er fine å bruke, hvor man lager sprekker og hulrom hvor de kan danne sine territorier. Dette vil minne om forholdene H. zebra lever under i Rio Xingu. Du kan bruke planter som dekorasjon, men det er strengt tatt ikke nødvendig, men de spiser døde planterester. Flere har rapportert at H. zebra gnager på røtter av og til, om det kommer av et behov for å gnage eller for fordøyelsen sin skyld vites ikke, men bruk gjerne røtter i karet, det utgjør også fine gjemmesteder, spesielt for hunnene.

Fôring

H. zebra er omnivore - altetende. I Rio Xingu består føden av døde fisker og planterester. Nesten alle de første individene som ble eksportert fra Rio Xingu sultet i hjel, nettopp på grunn av troen på at de kun spiste grøntfor som de fleste andre Loricariidae (Sugemaller). Etter at den ble vitenskapelig beskrevet fant man ut at munnens utforming gjør at den passer best til å spise marint animalsk fòr. Den trenger næringsrikt- og rikelig med fòr.

Hovedsakelig skal altså denne fisken ha proteiner i form av rekepellets, Tetra Diskus, flakfôr med høyt proteininnhold, og frossen artemia. Hjemmelaget rekemiks er ideelt, røde mygglarver (ikke til yngel) og Tubifex. Vær likevel forsiktig med tubifex pga forurensningsfaren, pass på vannbyttene!

Jeg vil på det sterkeste anbefale slamsuging av bunnen dagen etter at zebraene har fått f. eks rekemiks, uspist mat forurenser vannet.

I tillegg til alle disse proteinene må det suppleres med noe grøntfôr for fordøyelsens skyld. Tetra tabi-min, tetra plecomin, Sera Vipachips, JBL NovoTab og JBL NovoFect er alle gode kilder for det vegetabilske tilskuddet de trenger. Personlig har jeg prøvd alle og det spises med iver. Jeg har sett at de stusser veldig på sorte og hvite mygglarver, men det spises opp, med tetra tips tar det lang tid (mange timer) før den er vekk (denne inneholder blant annet marflo, artemia, Daphnia and mygglarver.)

Personlig har jeg sett at det vil gå ut over plantene hvis de kanskje ikke får nok mat, i mitt tilfelle gikk det utover Anubias barteri var. nana (se bilde). Bladene var fulle av små hull, hvilket er merker etter zebraens tenner. Jeg oppdaget også små markante hull på en stor rot i karet, hvor ferskt tre tydelig kunne sees under gnagemerkene De kan også angripe snegler, tomme sneglehus er ikke uvanlig å finne i et artsakvarium med H. zebra.

På dette bildet har det tydelig blitt gnagd. Denne rota var i et artsakvarium med H. zebra.

Man bør helst mate om kvelden umiddelbart etter at lyset er slukket. Velger du å mate om dagen så gjør ikke dette så mye, men det kan ta noe tid, før H. zebra er trygge nok på omgivelsene til å komme frem og spise mens lyset er på.

Oksehjerte bør man bare gi en gang i blant, for i oppdrettsnæringen har de påvist leverskade hos fisk ved høyt bruk av animalsk fett.

H. zebra er en fredelig malle, men hvis man skal ha andre fisker sammen med zebraene må de likevel velges med omhu. H. zebra er ikke de raskeste frem fra skjulestedene sine for å spise, og konkurrerer ikke godt om maten. Velg en art som holder til i øvre eller mellomste skift av akvariet, og pass på at det er en fredlig art som liker sterk strøm og høy temperatur. Flere har rapportert at zebraen blir mer aktiv og viser seg mer når det finnes andre fisker i karet. Kanskje fordi zebraen ser på den andre fiskens oppførsel om det er noen farer som lurer?

Mange foretrekker likevel å la H. zebra gå i et artsakvarium.

Sirkulasjon i karret

Gjennomstrømninger pr time er viktig for alle sugemaller, ikke bare H. zebra.

La oss bruke mitt akvarium på 160 liter som eksempel på hvordan vi regner ut gjennomstrømningen:

Først legger du sammen pumpa på filteret eller filtrene - hvis du har flere.

Da får jeg 700 L/T(utvendig filter)+1400 L/T ( innvendig sirkulasjons pumpe)=2100 L/T

Så deler du 2100 L/T på akvariets str som er 160 liter.

2100:160=13,125 L/T. Dette tallet bør for sugemaller ligge et sted mellom 6 og 20.

Hvis vi da tenker på at dette er uten filtermateriale, så er de reelle gjennomstrømningene noe lavere. Produsenten av det filteret du har kan være behjelpelig med den slags info, hvis det da ikke blir opplyst i medfølgende bruksanvisning.

Alt mellom 15-20 L/T er kanskje litt i overkant for H. zebra, men folk har drettet de med så sterk gjennomstrømning som 30 til 50 L/T. De er også drettet ved 6 gjennomstrømninger pr time, men da med diffusor. Jo sterkere strøm du har jo større blir sjansen for at fôret heller ender opp i filteret enn i magen på zebraen.

Så vi har et vidt spekter man kan holde H. zebra i, ettersom de er drettet ved alt fra 6 L/T og opp mot 50 L/T.

Konklusjonen man kan trekke av dette er at det ikke nødvendigvis er så viktig med gjennomstrømninger pr time ved hold eller dretting av H. zebra. Det kan synes som om man heller bør ha fokus på høyt oksygeninnhold i vannet, uavhengig av hvordan dette oppnås. Det er faktisk ikke så enkelt som det høres ut som likevel, når du tenker på at de skal holdes i temperaturer på 26-32°C. Oksygen er mer løselig i kaldt vann, enn i varmt vann.

I mitt tilfelle har jeg et utvendig filter som tar 700 L/T, og en innvendig sirkulasjonspumpe som tar 2000 L/T i et kar på 160 liter. Temperatur:29°C. Med dette oppsettet tok det 2 mnd før de la egg. Bilde til venstre er fra 160 literen:

Oksygenmetningen i vannet bør være minst 8 mg pr liter ved 30°C. Et O₂ testsett kan brukes for å måle dette. Et sted mellom 6-12 L/T, med diffusor, bør i de fleste tilfeller være nok.

Huler

Riktige tilpassede huler er svært viktig for vellykket lek. H. zebra kan ta tilhold i huler de aldri ville drømme om å legge egg i, men man trenger også huler som ikke er velegnet til lek. Hunnene og eventuelle subdominante hanner vil trenge gjemmested som ikke nødvendigvis er egnet for lek, men som vil skape trygghet for fisken.

Det er mange typer huler man kan bruke, og som er brukt med hell, som for eksempel bambusrør og PVC-rør. En type hule som har vist seg å være spesielt vellykket er hulen på illustrasjonen nedenfor. Hos èn oppdretter tok det 1 uke fra denne type hule ble gitt til H. zebra til det var egg i den, hos en annen oppdretter tok det 14 dager.

Hulene det er snakk om er de etter hvert så berømte Dr. Gribbhulene som er laget i skifer, og målene og utformingen ser ut til å passe H. zebra perfekt. Størrelsen på disse hulene er 4,0 x 3,2 x 15 cm (innvendig 3,2 x 2,2 x 14,5 cm). Disse lages også i andre størrelse, da zebraene vokser også, da er det viktig å ha like mange huler i bakhånd, men i noe større utgave. Flere oppdrett er rapportert, både i Norge og utland, i huler med disse målene.

Hulens plassering

Man har tidligere trodd at hulens plassering er av stor betydning. Flere oppdrettere mener, og dette ble også bekreftet i DATZ 6/95, at hulen bør være plassert slik at egg og yngel blir optimalt forsynt med frisk vann og oksygen.

Min erfaring vedrørende hulens plassering er at strømmen ikke bør peke rett mot hulens inngang. Da jeg hadde hulen rettet mot strømmen var resultatet at hannen flyttet ut etter kort tid. Etter å ha diskutert dette med andre oppdrettere har jeg funnet at forskjellige individer ser ut til å ha ulike preferanser angående strøm i forhold til plassering av hulen. En oppdretter hadde strømmen mot inngangen, men denne oppdretteren har ikke veldig kraftig strøm, og sverger heller til teorien om kraftig oksygenmetning fremfor sterk strøm. En annen oppdretter hadde strømmen på tvers av hulen, slik som jeg også har, mens en annen igjen har strømmen bakfra.

Hvis du skulle ha en hule som ikke blir bebodd så kan det være mange grunner til det, men hvis det er en riktig utformet hule kan du prøve å vri litt på hulen, eller endre posisjonen på utstrømningen på filtret. Du vil snart finne hvor akkurat din Zebra ønsker at hulen skal stå.

Bare så det er sagt: Kokosnøtt fungerer ikke!!

Belysning i zebrakarret

Man har funnet H. zebra på opptil 30-40 meters dyp i Rio Xingu, dette sier mye om blant annet behovet for lys. Da H. zebra er hovedsakelig nattaktiv og veldig sky, vil det i et zebrakar ikke være nødvendig med sterk belysning, det går fint med kun rombelysning da svak belysning med en del skyggeområder anbefales.

Ideelt sett vil belysningen bli slått på og av i etapper. Hvis du har lysrør foran og bak kan du tenne de bakre først, og vent 2 timer før de to siste tennes slik at det blir full belysning. Dette vil forberede zebraene på dagen, slik at de kan trekke seg tilbake til hulene eller gjemmestedene de har valgt. Om kvelden kan du skru av de foran, vente 2 timer for så å skru av de bakre lysrørene. Dette vil forberede zebraene på natten, de vil nå begynne å komme mer til liv, kanskje du får øye på den ene du ikke har sett på en stund. Dette tidspunktet er perfekt for mating, et fantasisk skue utfolder seg i din egen stue.

Det er også verdt å nevne at H. zebra er en av mange fiskearter som kan se infrarødt lys

Sykdom

H. zebra kan få mange typer sykdommer, Generelt er Sør-Amerikanske maller sårbare for parasitter, innkapslet orm som metacercariae og nematoder, gjellemark samt flagellat som cryptobia og trypanosoma. Ved behandling av ichthyophtirius (hvitprikksyken) anbefales ikke salt til dette formålet.

Grunner til at Hypancistrus Zebra blir syk

Den første årsaken til at en zebra blir syk er gjerne en følge av stress. Årsaker til stress kan for eksempel være generell dårlig pleie og vannmiljø, fra oppdretter/fangststasjon til akvarist via fly eller butikk. Når de er i hus kan følgende være en utløsende årsak:

Stressårsaker:

- Vannet er enten for kaldt eller for varmt.

- Store og bråe temperatursvingninger.

- Ikke nok gjemmesteder for zebraene.

- Aggresjon fra andre fisker.

- For mye direkte sollys.

- Unger (og voksne) som knipser på akvariumglasset for å få zebraen til å bevege seg.

- Konstruksjons- eller reparasjonsarbeid i hjemmet.

- Zebraens alder.

- Dårlig biologisk filtrering.

Immunforsvaret

Fisk har en god evne å bekjempe infeksjoner gjennom immunforsvaret sitt. Stress gjør at immunforsvaret svekkes og at den lett pådrar seg infeksjoner i form av bakterier, sopp, virus eller parasitter. Unødvendig medisinbruk anbefales ikke, ettersom dette påfører zebraen stress, som igjen svekker dens immunforsvar.

I dyrebutikken bør du se etter sykdomstegn eller skader forårsaket av transport. Ofte er de litt røde ytterst på brystfinnen. Dette vil lege seg selv, etter meget god akklimatisering og optimale forhold hos deg i karantenekaret. Dette har jeg selv opplevd, og det gikk bra, det røde feltet forsvant av seg selv. Dette var mest sannsynlig transportskade. Er fisken rød rundt munnen, mage og/eller anus er den syk.

Sjekk så videre:

· Magen - går den innover(nedsøkk) eller utover. Den bør være så flat som mulig. Går den innover kan det tyde på lite mat over lengre tid, men det kan også være pga sykdom som gjør at den slutter å spise og avmagres.

· Øynene - er de nedsunkne eller buler de mer ut enn vanlig.

· Finnene - De bør være rette og fine, og ikke se ut som om de er blitt spist på.

Sykdom hos VF vs DF

Noen sykdommer er typiske for Viltfanget fisk(VF), mens andre er mer typiske for drettet fisk

· VF: Markinfeksjoner, Sporozoainfeksjoner og bakterieinfeksjoner, hvilke kan bli behandlet

· DF: Fisketuberkulose, resistente bakterier, innvollsmark, tarm infeksjon.

En karanteneperiode er svært viktig hvis man skal sette viltfanget fisk sammen med drettet fisk. Akvariumdrettet fisk har ikke utviklet samme immunforsvar som en viltfanget fisk har, slik at den viltfangede kan smitte de andre fiskene med sykdommer den bærer på, men som den selv er resistent for.

Sykdom smittes ofte når man kombinerer VF/DF og fisk med forskjellige opprinnelsesopphav i samme akvarium

Ichthyophtirius (hvitprikksyken)

Viltfangede eksemplarer av H. zebra er veldig utsatt for ichthyophtirius (hvitprikksyken). De er også ofte bærer av dette patogenet. Påkjenninger som transport, med de temperatursvingninger og stress som følger med dette, kan få sykdommen til å bryte ut. Fisken bør holdes i et karantenekar de 4 første ukene. Det anbefales på det sterkeste at dette overholdes!

Du vil se små hvite prikker på H. zebra , enklest er det ved å se på finnene, men dette vil hurtig spre seg til andre områder hvis man ikke gjør noe med det. Min erfaring med behandling av hvitprikksyken er at best resultat oppnås ved bruk av malakittgrønt i 7 dager, etterfulgt av et kraftig vannbytte. Deretter gjentas behandlingen i 7 dager fulgt av et vannbytte til. Deretter kjøres karet med kullfilter i noen uker. Temperatur bør være stabil ved 28-29 grader. Jeg mistet ingen fisker med denne metoden. Salt bør ikke brukes til denne fisken, da de er veldig intolerante overfor salt (se bilde under).

H. zebra som har hatt ichthyophtirius (hvitprikksyken) er immune mot dette etterpå.

Blek hypancistrus zebra

En blek H. zebra er en utilfreds H. zebra. Blekheten vil begynne ved hodet og forplante seg videre nedover kroppen. Hvis du ser dette skje er det på tide å iverksette tiltak. Det kan være flere forhold som utløser denne tilstanden, alt fra dårlig vannkvalitet til reaksjon mot tilførsel av metaller, salt eller pH/kH/gH middel (som ofte inneholder div salter).

Blekheten kan også være grunnet i stress, f.eks. etter territoriell slåssing eller ved flytting fra et miljø til et annet. Hvis årsaken er slåssing vil tilstanden løse seg selv ved at fiskene blir separert, eller at innredning i karet blir endret slik at innbyggerne får etablert passende territorier. H. Zebra trenger lang tid på å akklimatisere seg og blir lett stresset når den skal flyttes. En forsiktig tilvenning til et nytt miljø er svært viktig.

Bakterieinfeksjon

Begynner din H. zebra å bli rød på undersiden av munnen, mage og anus så kan dette være bakterieinfeksjon. Ofte oppstår bakterieinfeksjon som et symptom, mens den egentlige årsaken kan være noe annet. Den bakterielle infeksjonen kan behandles med egnet antibakteriell medisin som inneholder virkestoffet Nifurpirinol. Det uansett viktig å få klarhet i hvilke andre symptomer den har for å få stilt korrekt diagnose:

1. Skraper den seg mot sanden eller gjenstander?

2. Søker den til vannoverflaten, osv

Det kan ta alt fra 5 til 21 dager før sykdom generelt slår ut.

Denne kulen er en slags form for bakterie/parasitt infeksjon. Det ble ikke brukt noen form for medisiner, men dette forsvant etter 3 dager til glede for eieren.

Bukvannsot

Når fisken blir oppsvulmet så tror man ofte at det dreier seg om bukvannsot, i noen tilfeller kan det være det også, men bukvannsot rammer først og fremst enkelte ciklider fra malawi og Tanganyika, selv om den kan ramme alle typer fisker. Fisketuberkulose (Fish MB) forårsaker samme symptom (oppsvulmet buk) hos tetraer. Oppsvulmet buk kan være forårsaket av misdannelser, svulst, dropsy, og ofte som en sekundær reaksjon som følge av noe annet.

Dette er stadiene for bukvannsot:
1. Spisevegring
2. Fisken ser ut som den hoster
3. Tynn, trådlignende avføring
4. Fisken svulmer opp og dør (ofte dør de før stadium 4)

Så lenge H. zebra ikke har disse symptomene så er det ikke snakk om bukvannsot. Ofte dreier det seg heller om feilernæring og forstoppelse. Dette kan behandles ved at man tar ut den fisken som er rammet, lar det gå i et eget kar, uten mat, i 5 dager. Skift vann daglig og gå over til annet type fòr. Du vil da se at magen blir mindre.

H. zebra kan få oppsvulmet buk pga tarmblokkeringer som det igjen kan være mange grunner til. Mikroskopisk undersøkelse av zebraen vil ofte kunne bekrefte hva som var den direkte årsak. Oppsvulmet buk kan også forårsakes av sammenbrudd i H. zebras evne til osmoseregulering (se osmoseregulering). H. zebra hanner legger seg opp en fettreserve rett i forkant av hunnens egglegging, enkelte hunner kan også være så fulle av egg at det kan tolkes feil hos de av hos som er hypokondere på fiskens vegne.

Cyster

Disse H. zebraene har utviklet cyster. Ofte vil slike buler forsvinne av seg selv.

Territoriell adferd

H. zebra er territorielle ovenfor egen art, spesielt hanner kan sloss og gi hverandre stygge sår eller bitemerker.

Hunner viser en tendens til territoriell atferd de også, men dette er mer knuffing angående hvem som skal få lov til å sitte utenfor hannen hule, og utvikler seg sjelden til slossing i den grad som hanner gjør. H. zebra viser liten eller ingen aggresjon overfor andre fiskearter.

Bildet nedenfor viser klassiske bitemerker etter territoriell slossing

Det gikk bra med den zebraen, men den er i denne tilstanden utsatt for sopp - og bakterieinfeksjoner. Legger du til et kjøttsår så øker faren for soppangrep betraktelig. Den kan behandles med metylenblått fra dajana pet, eller med Euflavin, som farger vannet gult, men har samme effekt som metylenblått.

H. zebra trives best når den blir holdt i en gruppe. Fisken vil ganske fort etablere et hierarki, med alfahannen på toppen. Alfahannen er den eneste som parer seg, han er den første som skal spise og han får den beste hulen.

Ulempene ved å holde disse i par vil være at fisken rett og slett kan glemme hvordan den skal forholde seg til en større gruppe, og finne sin plass i hierarkiet. Hvis fisk som har gått alene i lengre tid, eller gått to og to sammen, blir satt sammen med flere fisker vil dette føre til kamp om alfarollen. Fisken er territoriell, og enhver gruppe vil søke å etablere et hierarki. Enhver ny fisk innenfor et etablert territorium vil føre til en reorganisering av hierarkiet.

Ved å plassere de i en gruppe på 6-12 med en gang kan man unngå de verste kampene. En oppdretter hadde en hann som hadde gått sammen med en annen hann i 2 år da de ble kjøpt. Denne fisken var en rasende flott alfa, men da han ble plassert i en gruppe posisjonerte fisken seg midt i karet og angrep alt og alle, hunner som hanner. Han klarte faktisk å drepe et par ungfisk før han ble flyttet for seg selv. Fisken var ubrukelig i sammenheng med lek, da han ikke lenger klarte å forholde seg til en gruppe.

Man kan gjerne ha disse i par, men det er viktig å være klar over hva som kan skje. En må være klar over hvilke følger det kan få hvis fisken en dag skal plasseres i en større gruppe.

Ovenfor ser vi et ekstremt eksempel på hva resultatet kan bli etter en slåsskamp mellom to H. zebra. Ytterste del av halen er regelrett gnagd av. Nærbildet av halen viser at haleroten ikke var skadd. Halen vokste ut igjen i løpet av 3-4 uker.

Bildene over er av samme fisk, tatt med et års mellomrom, og viser at de sorte stripene kan vokse sammen etter skader forårsaket av slossing. Mønstret vil alltid være unikt for et individ, men det kan altså endres på grunn av skader. Dette er en hunnfisk som, uvisst av hvilken grunn, var i slagsmål med alfahannen. Fisken ble fjernet fra gruppen da den akkurat hadde leget etter første kamp da hun igjen fikk store skader etter slossing.

Aggressive hunner

Nå som det blir flere og flere F1 yngel så kan det være på sin plass og være oppmerksom på at hunner kan i visse tilfeller ta livet av hannen. Grunnen til dette er at hunnen var i kjønnsmoden alder og da også mye større. I de fleste tilfeller går det nok fint, men i dette tilfellet gikk det galt.

Som man ser på bildet over er hunnen mye større enn hannen, hannen har ikke kommet i kjønnsmoden alder og sammen med en verpesjuk hunn kan det få fatale følger. Dette er bildet av den aktuelle hunnen.

Bildet av den andre hannen hun tok livet av

Hun har tatt livet av/ alvorlig skadet 3 anner. En ble funnet bakerst i hulen og hadde blitt gnagd i hjel. Her er et bilde av hunnen øverst på den ene hannen som ble reddet. Hun søker desperat etter en hann å legge egg hos, prøver her å komme seg inn i hulen, men hannen stenger for så godt han kan. Løsningen her ville vært å skaffet en fullvoksen hann, som kan innta rollen som alfa hannen. Dette er overhodet ikke vanlig oppførsel, men det kan være greit å vite om det sånn at man kan unngå at det skjer igjen. Det er bare en oppdretter som har rapportert dette, så faren for at dette skal skje hos flere er vel heller minimal.

Osmoseregulering

Osmoseregulering er en prosess som enklest kan forklares ved hjelp av diagrammet nedenfor.

Når to væsker er separert av en membran vil den mineralfattige væsken alltid søke å blande seg med den mineralrike. Jo større forskjellen er mellom de to væskene jo større vil det osmotiske presset være.

Fisk må kunne regulere denne prosessen, ellers vil vann invadere kroppen deres. Se på illustrasjonen over og forestill deg at det lyseblå området er vannet fisken lever i, den røde streken er fiskens hud, og det mørkeblå området er fiskens kroppsvesker. Vannet som omgir fisken vil alltid forsøke å trenge inn i fiskens kropp fordi det er forskjell på konsentrasjonen av mineraler i fiskens kroppsvesker og vannet som omgir fisken. For å kompensere har fisken utviklet en evne til å bli kvitt vann i kroppen, samtidig som de klarer å holde på mineralene de trenger. Fisken gjør dette ved å stadig utskille utvannet urin, og i deres naturlige miljø fungerer dette systemet perfekt, så lenge nyrene fungerer som de skal og fisken ellers er sunn.

Hvis en fisk som naturlig lever i bløtt vann blir introdusert til svært hardt vann vil fisken plutselig befinne seg i en situasjon hvor vannet som omgir fisken er mer mineralrikt enn fiskens egen kroppsvæske. Dette resulterer i at det osmotiske presset går andre veien, og ettersom fisken er skapt for å holde på mineraler vil fisken faktisk ganske snart befinne seg i en situasjon hvor den rett og slett blir dehydrert! Hvis dette skjer vil fiskens nyrer snart gi opp, og fisken vil dø.

Omvendt vil en fisk som lever naturlig i hardt vann ikke klare å tømme kroppen for vann hurtig nok hvis den blir introdusert til svært bløtt vann, og resultatet blir vannansamlinger i kroppen. Fisken hovner opp, og etterfølgende skade på interne organer vil snart følge. Loricariidae lever naturlig i bløtt vann, men det betyr ikke at de har optimale forhold hvis hardheten i vannet er 0.

Osmoseregulering hos H. zebra yngel

Noen av yngelen i mitt første kull viste plutselig en ekstrem hevelse i kroppen. Jeg ante ikke hva det var som var galt med yngelen, og ba om hjelp i diverse fora for å finne årsaken. Etter mange forslag og mye leting via Google kom jeg frem til at dette var et typisk tilfelle av sammenbrudd i osmosereguleringen hos yngelen. Dette ble senere bekreftet av personell med utdannelse innen fiskesykdommer.

Slik så det første tilfellet ut da den ble oppdaget

Denne yngelen ble rammet av sammenbrudd i evnen til osomosergulering. Årsaken er mest sannsynlig at den ble flyttet fra et akvarium til et annet, hvor bakterieflora og hardhet var en annen enn yngelen var født i. Røtter gjør vannet bløtere, og det var en fersk, stor rot i det akvariet den ble flyttet til.

Yngelen ble fòret med rekemiks, hvilket førte til hyppige vannskift, med vann fra krana som hadde 0 i hardhet, uten at det ble kompensert for dette ved å tilsette KH+

Ingen av yngelen jeg lot bli i akvariet de ble født i ble rammet. Dette er enda en grunn til ikke å flytte yngelen. De er for små til å tåle miljøskifte ved denne alderen, selv om flesteparten har klart seg fint. Hvert yngel er en skatt ettersom H. zebra legger få egg av gangen. Ikke utsett de for unødig stress hvis du ikke vil miste yngel!

Generelt er det viktig å la foreldre og yngel være mest mulig i fred når eggene er lagt. Ikke lys inn i hulen med lommelykt. Ikke fjern yngel eller egg fra faren, og pass på at de blir utsatt for minst mulig stress. En hardhet på minimum KH 5 bør overholdes hvis yngel skal unngå denne sykdommen/skaden. Voksne H. zebra ser ut til å ha større toleransegrense for hvor mykt vannet kan være, men etter denne erfaringen vil jeg alltid sørge for å kompensere for mangelen på hardhet vi har i vannet her i Oslo.


Slik så yngel nr 2 ut da den ble oppdaget. Legg merke til at den er ca 2 uker eldre enn det første tilfellet.	Seks timer etter at hardheten i vannet hadde blitt økt med 3 grader (GH) så yngelen slik ut

Dessverre overlevde ikke yngelen mer enn ca en ukes tid. Den hadde fått skader på svømmeblæren, og muligens også andre interne organer. Den klarte ikke å svømme riktig og sluttet å ta til seg mat.

Kjønnsforskjeller

Det er ikke enkelt å kjønnsbestemme H. zebra, men det kan gjøres. Den må være kjønnsmoden for å kunne gjøre dette med en viss grad av sikkerhet, men det er viktig å ikke kun se etter en ting, da de har individuelle forskjeller seg imellom som gjør at man kan bli lurt. En hunn kan godt vise karaktertrekk typisk for en hann og omvendt, men kan ha et annet karaktertrekk som vil avsløre kjønnet umiddelbart.

Kroppsformen

Generelt har hunnen en kortere, mer kompakt kroppsform sett ovenifra enn en hann.

Men kroppsformen vil være avhenging av hvor godt fôret fisken er, hannen vil også kunne vise den samme kroppsformen som en hunn hvis han har lagt seg opp et fettlag som forberedelse til lek. Kroppsformen kan være en indikasjon, men er altfor upålitelig til å brukes som eneste kriterium når kjønnet skal avgjøres.

Nr 1 viser kroppsform på en hann.

Nr 2 viser kroppsform på hunn.

Nr 3 viser en god og rund hann (fettlaget på plass)

Hodeformen

Sett ovenifra har hannen et bredere hode enn hunnen. Hunnen kan også virke sammentrykt akkurat hvor gjellene er. Dette er fordi de interoperculare odontodene (bartene/børstene) ikke er like utviklet som hannens.

Odontodal vekst

Både hunner og hanner har odontodal vekst ("hår" eller "pigger"), hovedsakelig på brystfinnene og mellom gjellene.

Dette er et bilde av en spesielt hårete dame:

Men sammenlignet med en hann er det lett å se at den odonodale veksten er ganske mye kraftigere hos en hann:

Sett ovenfra har hunnen meget sjeldent interopercular vekst (børster mellom gjellelokkene) som går forbi der brystfinnen begynner. Hannen har ofte så mye odontodal vekst på brystfinnen at det kan se ut som den har en sort rand langs kanten.

Hunnen er til venstre, og er den samme som er vist som "hårete dame" ovenfor

Finner

Hos hunnen er brystfinnen mer bøyd enn hos hannen. Enkelte kan ta en titt på en brystfinne og umiddelbart se om det er en hann eller en hunn. Jeg har aldri klart å gjøre dette, og foretrekker å se på den bakre finnen.

Den bakre finnen er større hos hannen enn hos hunnen. Dette er også et av tegnene som har sin forklaring i hannens karakteriske oppførsel.

Hannen bruker sine bakre finner når han skal gjøre rent i hulen, og sørger for at eggene får friskt vann over seg hele tiden. Dette gjør han for å holde eggene rene og for å forhindre soppangrep når han vokter de. Det høres logisk ut for meg og naturlig at hans bakre finner er større enn hos hunnen, da han faktisk bruker dem til noe viktig.

Det er likevel meningsforskjeller på dette punktet. Hunnen er til venstre på bildet. Første strålen på brystfinnen er også tykkere hos hannen, og har mer odontodal vekst enn hunnen har.

Alle bilder som vist her er av en dominant hann og en hunn. Det er vanligvis ikke noe problem å identifisere en dominant hann. Problemet er å skille en hunn og en subdominant hann fra hverandre, da karakteristikkene ikke er så utviklet hos en subdominant hann. Hannen kan derfor lett forveksles med en hunn.

Ved å bruke en kombinasjon av de karakteristikker som er beskrevet her øker sjansen for identifisere fisken i de fleste tilfeller, men kun gjennom erfaring blir det lettere å gjette seg frem til rett kjønn. Jeg sier gjetter, fordi det dessverre fremdeles er veldig mye gjetting involvert. Hundre prosent sikker identifikasjon får man først når fisken yngler.

Oppdrett

Etter at du har fått kjønnsbestemt dine H. zebra, ønsker du å drette dem, ikke sant? H. zebra er ikke vanskelig å oppdrette. Det er å få gruppen til å leke for første gang som er vanskelig! Når det er oppnådd trenger de veldig lite oppmuntring til en ny runde, og de vil sannsynligvis gi mange år med glede til eieren i form av knøttsmå H. zebra yngel!

Jeg vet personlig om en gruppe H. zebra som har vært produktive i 10 år, og de er fortsatt produktive. Det er rapporter om 15 år gamle H. zebra som fortsatt er produktive, men jeg har personlig ikke fått bekreftet dette. En liten gruppe kan bestå av 1 hann og 3 hunner.

Hvordan få det til

For å drette H. zebra er det nødvendig å få de til å tro at det har akkurat vært regntid. Så la oss se på hva som skjer med vannet etter regntiden; strømmen blir sterkere, det blir kaldere, bløtere, og PH synker noe. For å simulerer disse forholdene, forsøk å ta store vannbytter hver dag i en uke, sørg for at vannet er noen grader kaldere enn hva de er vant til vanlig (Er de vant til 29°C, senk det nye vannet til 24°C, noe lavere pH enn hva de er vant med (Har de 7,0 i pH, sett den gradvis ned til 6,0), og bruk bløtere vann enn vanlig. Mange bruker osmosevann til denne prosedyren, personlig gjør jeg ikke det, men det anbefales.

Sett inn et ekstra sirkulasjonspumpe, og fjern den igjen etter en til to uker. Enkelte har tatt frem fotoapparatet og blitset i vei for å simulere lynet, og de har også klart å få startet sin gruppe! Jeg har aldri gjort dette selv, men hvem vet, kanskje det hjelper.

Det er ikke nødvendig å endre alle disse parametrene. Vannbytter med kaldere vann må til, men ellers kan du ta utgangspunkt i den parameteren det er lettest å gjøre noe med i akkurat ditt akvarium. Hvis du har lav gjennomstrømning, så legg til en powerhead. Har du høy gjennomstrømning, forsøk å ta en pumpe vekk. Har du hardt vann, senk hardheten. Konklusjonen er - få de til å tro at det har akkurat vært regntid, og de vil yngle.

Ikke ha flere lekshuler enn det er hanner i karet. Det må gjerne være mange gjemmesteder, men hvis det er for mange lekshuler vil hannen ofte flytte ustanselig fra den ene til den andre. Dette vil ofte forhindre lek. Etter den første drettingen kan det holde med et vanlig vannbytte for å få de i gang igjen. Det blir lettere, selv om du kanskje ble litt motløs av all jobben skissert i forrige avsnitt.

Alpha-hann vs subdominant hann

Bare en han kan være alpha-hann i en gruppe, han vil da være den eneste som får lov til å befrukte eggene. Hvis en subdominant hann skulle være så heldig å få damebesøk og får lagt egg, vil alpha hannen gjøre alt i sin makt for å få sabotert en eventuell klekking av eggene. Dette kan han oppnå på mange måter, en måte er å stenge den subdominante hannen inne i hulen, noe som vil stresse ham såpass at han enten mister kontroll over eggene og de faller ut, eller han spiser opp eggene.

Når de er klare til å yngle, går hunnen inn i hulen - eller han vil tillate henne å komme inn. Han vil da holde henne innestengt i den tid det tar for å overbevise hunnen om at han er kompetent til å ta vare på eggene, holde de inne i hulen og være i stand til å beskytte dem. Som en konsekvens av dette, trenger de en kompakt liten hule som ikke etterlater seg de helt store sprekkene med hannen inni. Ellers vil han ikke være i stand til å holde hunnen innestengt (heller ikke ha kontroll over eggene).

	Hulen bør ikke være bredere enn hans kropp + en brystfinne utstrakt, ikke høyere enn kroppen, og ikke dypere enn en og en halv ganger hannens lengde. Når hun er klar er tiden inne til å yngle. Selve prosessen kan ta alt fra 24 timer til 3 dager, avhenging av om hannen er erfaren eller om det er første gang.
	Hvis ynglingen lykkes, vil eggklasen bestå av alt fra 5 til 20 egg, de klekkes etter 5-8 dager, avhenging av temperaturen.

Hannen vil vokte eggene og yngelen til plommesekken er brukt opp, noe som tar 18-20 dager, igjen avhenging av temperaturen, 29°C er bra. Det anbefales ikke å lyse inn i hulen med lommelykt, da dette kan stresse hannen til enten å spise opp eggene eller kaste de ut.

Stell av yngel

Det aller beste er å la hannen ta seg av yngelen, og fortsette å la de gå i samme akvarium når de kommer ut av hulen. De andre voksne vil la de være i fred, yngelen vil finne mat, og vil i tillegg til maten de voksne får også finne organsimer allerede tilstede i akvariet som de vil spise. Dette er et av tilfellene hvor det kan lønne seg å ha planter i karet, da yngelen vil spise planterester. Røde mygglarver bør ikke gis mens yngelen er under 2 cm stor, det er flere rapporter som melder om yngel som er kvalt mens de forsøker å sluke en rød mygglarve. Yngel som får gå sammen med gruppen vokser hurtigere og blir sterkere enn de som blir separert fra gruppen.

Noen ganger er det likevel nødvendig å skille yngelen fra hannen. Det kan være fordi hannen er en førstegangsfar, og dermed mister yngelen ut av hulen lenge før de er klare, eller man kan være så uheldig å ha en av meget få hanner som spiser egg og yngel. Det er viktig å være klar over at det er sjelden en hann vil spise yngel, men det hender dessverre at enkelte individer utvikler denne uønskede egenskapen.

Hvis man må oppfostre yngelen selv bør de legges i en ynglekasse med en luftstein plassert like over de. Dette vil imitere hannens vifting av ferskt og oksygenrikt vann over egg/yngel, og vil minimere risken for at egg dør og blir angrepet av sopp. Som en ekstra foranstaltning kan man legge et par pestsnegler i yngelkaret. Disse vil spise alt dødt materie som måtte oppstå, og dermed hjelpe til med å holde eggene rene og fine.


Ynglekasse med 2 dager gammel yngel	Pestsnegle

Når yngelen er ca 18 dager gammel, regnet fra den dagen de klekket, er de klar til å begynne å spise. Så lenge de er plommesekk yngel vil de ikke spise, mat vil bli liggende og forurense hvis man begynner fòringen for tidlig. Det kan være vanskelig å avgjøre akkurat når de er klar til å begynne å spise, det vil derfor også her være kjekt med en snegle eller to i ynglekassen. De vil spise opp det som ikke blir spist av yngelen. Yngelen kan fòres med knust Tetra diskus, knust flakfôr, levende artemia og annet smått levende fòr. De er ikke vanskelig å oppfostre, men spiser glupsk det som blir servert.


9 dager gammel	15 dager gamle, fortsatt litt igjen av eggeplommen

Yngelen kan slippes ut av ynglekassen for å gjenforenes med gruppen når de er ca 1,5 cm store. Hvis yngelen blir sluppet ut i samme akvarium som de er født i slipper de også den ekstra påkjenningen det er å komme til et nytt miljø, med en annen bakterieflora og andre vannkvaliteter. Det er viktig at yngelen finner gjemmesteder, så pass på at akvariet er innredet med masse kriker og kroker slik at det blir plass til alle. Når yngel er ca 4 cm stor vil de voksne hannene begynne å vise revirhevdende atferd overfor yngelen, slik at det da er på tide å finne nye hjem for yngelen.

Veksthastighet

Ifølge flere oppdrettere så vokser zebrayngel ujevnt og har sine vokseperioder, slik at det kan gå fortere i enkelte perioder, mens den i andre perioder ikke ser ut til å vokse i det hele tatt. Utifra tall oppgitt fra forskjellige oppdrettere er følgende en rettesnor for normal vekst:

Alder	Lengde
6 mnd	3,5-4 cm
1 år	5,5 cm
2 år	6,5-7,5 cm

Misdannelser

Det kan hende at man får missdannet yngel. Disse bør aldri bli brukt til dretting, da dette vil kunne videreføres. Du kan velge å avlive den på human/riktig måte, eller se det an. Så lenge den spiser og får beveget seg naturlig så ser jeg ingen grunn til å ikke la den få leve. Men disse kan ikke kureres.

	H. zebra yngel med missdannelser i snutepartiet. Den såkalte "Mopsnesen".
	H. zebra yngel med misdannede brystfinner og snuteparti.
Andre misdannelser kan være utvekster på hodet, kropp, mage osv. Dette er noe som heller ikke kan kureres. Ved optimale forhold klarer H. zebra selv å ta seg av problemet eller lever med det uten at dette hemmer dem på noen som helst måte.

Mops

Det verserer mange teorier ang. dette fenomenet, årsaken til denne defekten har til tider vært diskutert heftig.

I Aqualog sin siste versjon (2004) av "Alle L-nummer" er det avbildet en viltfanget malle med denne deformiteten, "mopsnese". Dette er dokumentert i form av bekreftelse fra fotografen. Hans teori til dette fenomenet er at årsaken er å finne i all forurensingen fra gullgravingen i H. zebra sitt habitat, hvilket høres fornuftig ut, men det er for lite forskning på området til å kunne si noe bestemt. En annen teori går ut på at alle H. zebra bærer på et ressesivt gen som fører til denne misdannelsen. En annen teori er vannets hardhet, som fører til at det blir vanskeligere for yngelen å komme seg ut, den blir da inni egget lengre enn det som er meningen. Det har også vært lansert teorier om nitrat og nitrit påvirkning.

Enkelte teorier er likevel mer sannsynlig enn andre:

Ettersom dette også skjer med Vf maller, er det nærliggende å kjøpe forklaringen med kvikksølvutslipp som følge av gullgravingen rundt omkring i Sør-Amerika. Nå er det ikke noe problem med kvikksølvutslipp i et akvarium, men Vf eksemplarer kan ha vært utsatt for kvikksølvforgiftning, dette påvirker fiskens reproduksjonsevner, samt endrer dens DNA hvilket resulterer i form av deformert yngel. Oppdrettsnæringen har påvist endring av produksjonsevne og endring av DNA gjennom forsøk på fisk. En oppdretter påpeker at av yngelen han har fått med denne defekten var hannen eneste link, som selv ikke hadde noen defekter.

Det finnes dessverre rapporter på at zebraer med denne type missdannelser er solgt ut av butikk. En seriøs oppdretter vil aldri selge deformert yngel av denne karakter videre. Grådighet kjenner som kjent ingen grenser.

En av de første oppdrettene i Norge

En av de første kjente oppdretterne i Norge av denne mallen ble gjort av Per Christian Hasselgreen (PC) i et Malawi-kar med pH på 7,5 og høy gH. PC gikk ikke med seriøse tanker om å drette denne, og det ble også med den ene gangen for ham - foreløpig . Dette er hva han husker fra den gangen:

Jeg kan bare si at de var 8-10 voksne Hypancistrus og de gikk sammen med MANGE voksne Malawi i 750 literen. Varmekolbe hadde jeg ikke, så tempen var sikkert aldri over 24°C, og nede i 19-20 °C, om nettene(stikk imot det enkelte andre sier, nemlig at det skal være over 30°C, igjen avhenging av temperaturen, 29 °C er bra....) pH var nok ikke så høy som Malawiene burde hatt, men 7,5 var det nok. Bakveggen var dekket opp av stabler med Islandsk Lava i størrelsene 12-30 cm diameter i nesten 2/3 av akvariets lengde(2,5 meter) og gikk fra bunn til topp. Resten av akvariets bakvegg var det kalkstein fra Tyrifjorden.

Beplantning var så vidt jeg husker utelukkende Valisneria gigantea, men det kan ha vært noe anubias og javabregne, men om det var noe, så var det ikke mye. Rett før det tidspunktet da leken må ha vært så vet jeg at det døde en del store malawi, og min teori er at H.zebra spiste disse for å bygge opp protein, og dette kan jo ha satt i gang leken?

PS!!!

Personlig TROR jeg fisken er planke enkel dersom man bare klarer å fôre
dem nok. Men jeg tror ikke mange gidder å ta det vannbyttet som må til
hvis de skal bli skikkelig feite. - men det er jo bare tro, dessuten er
jo fiskene elendige til å lese både bøker og artikler, og oppfører seg
derfor sjelden slik vi går ut fra at de skal :)

PC Hasselgreen

Fremtidsutsikter

Historikk

Det har ikke kommet noen konkret informasjon fra den brasilianske regjering om planene de har for H. zebra spesielt, hvilket er den direkte årsaken til de mange ryktene som har florert i lang tid. Det nærmeste vi har kommet konkret informasjon, bortsett fra den faktiske listingen på "Red list", om fiskens videre skjebne er en postering på et forum, som ble viderebragt av en kjent personlighet innenfor mallemiljøet.

Nedenfor følger et kort résumé av denne posteringens innhold.

I 1998 ble SUDEPE (Superintendência do Desenvolvimento da Pesca) og as IBDF (Instituto Brasileiro de Desenvolvimento Florestal) nedlagt. Begge disse departementene var svært restriktive i forhold til bevaringen av flora og fauna i Brasil. De ble slått sammen og departement heter i dag IBAMA (Instituto Brasileiro de Meio Ambiente e Recursos Naturais Renováveis). Dette departementet er dedikert til bevaringen av den lokale flora og fauna, og er enda mer restriktive og forutseende i forhold til den enkelte arts evne til overlevelse enn sine forgjengere. SUDEPE og IBDF hadde som utgangspunkt en forbudt-liste. En av IBAMAS første bestemmelser var å erstatte denne listen med en tillatt-liste. SUDEPE hadde en liste med ca 20 familier og underfamilier som var forbudt, resten var tillatt. IBAMA endret i 1998 dette til en tillatt-liste med kun ca 45 arter pluss 5 underfamilier. De tillatte underfamiliene er Ancistrus sp. Peckoltia sp., Corydoras sp., Otocinclus sp. og Hyphessobrycon sp.

Omtrent 3 måneder senere endret IBAMA denne listen til å inkludere 79 arter og 7 underfamilier, for så igjen å endre listen 2 år senere til å inkludere 174 arter og 4 underfamilier. Den sist listen ble utarbeidet i 1994 og er fremdeles gyldig den dag i dag. De 4 underfamiliene det er snakk om er Ancistrus, Peckoltia, Hyphessobrycon og Farlowella, disse er tillatt i handelen, og tillatt for eksport. Når det gjelder Loricariider ble de først oppdaget i 1986, i Tocatins - Araguaia, deretter i Xingu, i Negro, atter senere i Tapajos osv. Alle disse fiskene var godt kjent for lokale fiskere, men var sensasjonelle nyheter for akvarister over hele verden. I 1989, som var året IBAMA laget sin første tillatt-liste, ble alle disse fiskene identifisert som Ancistrus sp. eller Peckoltia sp. De var derfor tillatt for eksport og handel. Samme år, i 1998, ble flere Loricariidae vitenskapelig beskrevet av Isbrücker and Nijssen, blant annet Scobinancistrus, Hopliancistrus and Leporacanthicus. Samme år beskrev Lucia Rapp Py-Daniel Baryancistrus og Oligancistrus. I 1991 ble Hypancistrus beskrevet av Isbrücker and Nijssen. I de påfølgende år fulgte flere beskrivelser av underfamilier, blant annet Panaqolus, Ancistomus osv.

I alle disse årene har ikke IBAMA oppdatert sine lister til å inkludere disse "nye" underfamiliene og artene, og har ikke latt seg merke med L-numrene (av naturlige årsaker), slik at disse fiskene fortsatt har stått oppført på tillatt-listen under brasilianske navn som amarelinho (Ancistrus sp.), aba laranja (Peckoltia sp.), cara chata (Ancistrus sp.) , og har dermed vært inkludert på IBAMAS positivliste.

I 2003 møttes den brasilianske regjeringen, vitenskapsmenn, økologer og forretningsmenn hos IBAMA for å få orden på kaoset som hadde oppstått i forbindelse med identifisering, og klassifisering i forhold til utbredelse, av de forskjellige artene. Etter langvarige diskusjoner kom de frem til at de arter som ennå ikke er beskrevet, men gitt er L-nummer, skulle være tillatt for eksport som Ancistrus sp. og Peckoltia sp. i 3 år, hvoretter fisken skal være vitenskapelig beskrevet og handles med under det vitenskapelige navnet. Dette ble besluttet for å forsøke å få oversikt over hvilke fisker som faktisk blir eksportert og er del av den ornamentale fiskeindustrien i Brasil. Alle var enige og alt syntes klart i forhold til hvilke fisk som var tillatt og hvilke som ikke var det, helt til en større forsendelse av fisk ble stoppet etter at de var pakket og klare for eksport, og det viste seg å være flere arter i underfamiliene Baryancistrus og Hypancistrus med i forsendelsen. Resultatet av dette var at all fisk som ikke klart tilhører underfamiliene Ancistrus sp. eller Peckoltia sp. ble stoppet med umiddelbar virkning. Det var likevel noen eksportører som fortsatte å handle med andre L-numre, i samråd med den lokale avdelingen av IBAMA, dog ikke med hovedkvarteret. MMA, Ministerio do Meio Ambiente, har nå forbudt 156 arter fra å bli fanget, omsatt, og til og med oppdrettet. Hypancistrus Zebra er en av de.

Fremtiden

Fremtiden ser ikke veldig lys ut for H. zebra pr dags dato, uansett hvordan man ser på det. Fangst- og handelsforbudet kan i seg selv være en god foranstaltning hvis arten klarer å ta seg opp igjen i naturen. Det er likevel delte meninger om den klarer det, ettersom den Brasilianske regjeringen planlegger å demme opp Rio Xingu. Mange mener dette i seg selv vil bety artens undergang. Det er vanskelig å tolke hva som egentlig skjer. Den Brasilianske regjeringen har lagt ned forbud mot omsetning av fisken, og satt den på sin egen "Red list". Noen mener det er fordi de er opptatt av miljø og bevaring av H. zebra, mens andre mener det er et skalkskjul for å få oppmerksomheten vekk fra dammene de planlegger å bygge, og som ekspertene mener vil påvirke både flora og fauna, blant de H. zebra, i sterk negativ retning.

Den brasilianske "Red list" må ikke forveksles med CITES. Reglene som blir satt i forbindelse med "Red list" gjelder kun i Brasil. Det synes klart at H. zebra vil bli oppført på CITES (Convention on International Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora) sin liste i nærmeste fremtid. CITES er en internasjonal samarbeidsavtale som har som mål å beskytte truet flora og fauna fra handel. 136 land er medlem av CITES, hvorav Norge er et av disse. Dette betyr at Norge er forpliktet til å følge de regler som CITES setter for beskyttelse av artene på denne listen. Mer informasjon må gjøres tilgjengelig før det er mulig å gjøre seg opp en mening om hva som vil gavne H. zebra best i det lange løp. I mellomtiden får vi bare forsøke å oppdrette de eksemplarene som allerede finnes på markedet, og håpe det beste. Fisken synes for øyeblikket å sitte i en tapssituasjon uansett hvordan man ser på det.