Oppdrett av Corydoras adolfoi

Første del: Innkjøp, vannverdier og kondisjonering

I desember 2005 var jeg så heldig å få tak i en gruppe på 8 viltfangede Corydoras adolfoi. Nesten rett fra Amazonasjungelen, og hjem til mitt akvarium. De hadde bare vært i butikken en uke eller to da jeg kjøpte dem. Jeg regnet med å ha disse kun som prydfisk i en del år fremover. Viltfangede fisk hadde jeg aldri eid før, og oppdrett var aldri i mine tanker på disse. Jeg og viltfanget og oppdrett? Aldri i livet om jeg ville lykkes med det, så jeg kjøpte dem for å ha dem som pryd-fisk. Å få til oppdrett på viltfanget fisk, og særlig en som går for å være litt vanskelig å oppdrette, var faktisk ikke i mine tanker. Det krevde nok en langt mer erfaren akvarist enn meg, og masse hemmelige triks, tenkte jeg. Men jeg ville gjerne ha
dem "til pynt", ettersom disse er de vakreste Corydorasene jeg vet om. Og der andre samler kunst og henger på veggen for å kunne beundre noe vakkert i blant, der kjøper jeg en ny stim akvariefisk isteden, og da helst Corydoras. :-)

En sju uker gammel Corydoras adolfoi

Hjemme hadde jeg prøvd i noen uker å overtale en gruppe Corydoras sterbai om å legge egg, men til ingen nytte. De var store og fete etter god fôring, men noen egg ville de ikke legge. Dette var en gruppe jeg hadde eid i ett år, og som jeg i begynnelsen av november tok ut av en 250 liter, og satte i et eget 63 liters kar for å forsøke oppdrett på dem. Jeg fikk det ikke til, til tross for at jeg prøvde alle de kjente Corydoras triksene. Det kom ikke et eneste egg. Så jeg synes jeg fortjente en trøstepremie, og kjøpte meg derfor en gruppe med voksne Corydoras adolfoi til godt over tusenlappen. De er ikke av de billigste Corydorasene, kanskje fordi de ikke er av de enkleste heller. Og når de først legger egg, legger de bare noen titalls egg. Det er ikke snakk om flere hundre egg, slik for eksempel Corydoras aenus kan prestere. Så jeg hadde vel mer eller mindre gitt opp tanken på å få egg på Corydoras overhodet, og målet var nå bare å få de viltfangede fiskene til å trives maksimalt i mitt akvarium. Senere skulle det vise seg å være godt nok til å få dem i lek :-) De ble satt i samme 63 liters kar som C. sterbai.
                       

 
Ett par i leksgruppen med Corydoras adolfoi.

Da jeg kom hjem med mine nyinnkjøpte fisk, var jeg fast bestemt på at disse må jeg ta ekstra godt vare på. Viltfanget..? Her nyttet det ikke slurve! I tillegg bar de sterkt preg av å ha vært under transport, hos grossist og under ikke helt ideelle forhold i en tid, for det var en skral og mager gjeng jeg kjøpte.
Så jeg bestemte meg for å gi dem mye rent vann ved hyppige vannbytter og masse frossent fôr, for å få dem fete og fine igjen, det var min plan.
Frossent fôr er det nærmeste jeg kommer levendefôr til voksne fisk. Så i ukene som fulgte, gjorde jeg nettopp det. Jeg byttet vann, ofte hver dag, men ikke mer enn 10-20 % daglig. Det var fort gjort, for jeg hadde jo plassert dem i karantene i en 63 liters tank. Den inneholdt helt rundkornet, fin grus, et par små røtter som lå oppå sanden og dannet skjulesteder, en haug med hornblad-planter for å minimere evt. nitrat i vannet og holde algene borte. I tillegg gir plantene skygge og skjul for Corydorasene, som ikke liker spesielt godt sterkt lys. Av den grunn hadde jeg kun satt inn ett lysrør i armaturet, ikke to, og det var av typen planterør som gir et rødlig, rosaskjær i lyset. Dempet belysning, med andre ord. Dempet belysning demper stress, så enkelt er det.

Jeg fant ut at ph på 6.7 ville være passe for disse Corydorasene, etter å ha sjekket litt rundt på internett hvor de kom fra og hva slags miljø det var. De oppgitte pH-verdiene som står på ulike nettstedene spriker veldig. Jeg bestemte meg for en plass litt under nøytralt på pH-skalaen, lett surt vann. Det var svært ulik informasjon å finne på de ulike internettsidene. Nettsteder som Scotcat.com og PlanetCatfish.com har veldig ulik informasjon, både med hensyn til størrelse på voksne fisk, men også lokasjon, temperatur og vann- verdier. Jeg var nødt til å gjøre et valg, og jeg fikk det for meg at disse fiskene ville trives best i lett surt vann, ikke over 7 slik det sto på PlanetCatfish. Så jeg la meg på 6.7 i PH, og passet på å holde ph stabilt. I mitt kranvann er kh og gh svært lave, og jeg pleier ikke gjøre noe for å endre på dette.

Men etter å ha eid dem i tre uker eller så, gjorde jeg enda flere undersøkelser på internett, litt grundigere, og fant ut at de ikke lever i selve Rio Negro som er en sortvannselv, som først antatt og påstått hos enkelte kilder, men i klartvannselver. Jeg bestemte meg da for å kutte ut torvekstraktet jeg tilsatte i vannet deres.  Og så fikk jeg en idé. Jeg ville øke gh litt. Hvorfor vet jeg ikke, det var vel mer en idè jeg ville teste, en teori som hadde sin spede begynnelse.

Jeg økte GH fra 2 til 4 i forbindelse med et vannbytte. Dette skjedde da jeg hadde eid dem i tre-fire uker. Jeg hadde som nevnt tilsatt torvekstrakt/sortvannsekstrakt i vannet deres ved hvert vannbytte, så de hadde gått i dette tre-fire ukers tid. De så ut til å trives med begge deler, egentlig, men de så ut til å bli litt "kvikkere" da GH-verdiene endret seg. Det skjedde "noe" når jeg endret GH hardheten i vannet ved å øke den og samtidig fjernet torvekstraktet. En slags økt aktivitet og rastløshet i gruppen. Siden jeg aldri hadde sett en lettere "opphisset" Corydoras før, var jeg ikke helt sikker på hva den rastløse oppførselen deres kunne bety, men jeg mistenkte at det kunne være et tegn på kommende lek og egglegging. Men jeg slo det fra meg. Igjen tenkte jeg at dette er jo viltfangede fisk, og noe sånt klarer ikke jeg å få egg av. Sannsynligvis blir det bare med dette, et lite tegn på at noe var på gang, for så å dø bort igjen.

Etter noen dager med GH 4, var rastløsheten var borte hos fiskene, de lå bare rolig igjen. Jeg hadde i mellomtiden lest enda mer på internett, og søkt rundt på internett etter bilder fra Adolfoi'enes naturlige habitat i Amazonas. Jeg ville se bilder, for å bedre kunne gjette meg frem til hva slags vann de burde ha.

Jeg prøvde hele tiden å se på fiskene hva de likte best og trivdes best med, og på den måten komme frem til hva slags vann jeg skulle ha dem i hos meg for at de skulle trives best mulig. Lek og egglegging tenkte jeg ikke på lenger, poenget var å finne et "trivselsvann" til disse på permanent basis. Og bilder fant jeg. Dette så ikke ut til å være elver og vann med noen form for stein eller særlig GH i det hele tatt, så jeg bestemte meg for å la gh gå tilbake til opprinnelig verdi. Så, dermed endret jeg det igjen ved et større vannbytte. Men denne gangen tilsatte jeg verken gh+ pulver eller torvekstrakt, det ble rent vann fra kranen som jeg kun senket PH på med "Eikebarkekstrakt", slik jeg alltid gjør med alt akvarievann. Jeg har for høy pH i kranvannet, så jeg kan ikke bruke det rett fra kranen til de fiskene jeg ønsker å holde. Kranvannet har pH på nærmere 8, så med fisk fra Amazonas er eikebarkekstraktet tvingende nødvendig. Noen syntetiske midler på flaske liker jeg ikke bruke, jeg bruker kun eikebarkekstrakt for å senke pH.

Etter dette 50 % vannbyttet, der GH verdien i vannet da plutselig sank fra 4 til de vanlige 2 igjen, så skjedde det plutselig noe. Da vannet til Corydorasene hadde vært fargeløst (ingen torv- eller sortvannsekstrakt) noen dager, fikk jeg en dag plutselig øye på 5 - 6 egg som hang festet rundt omkring på innsiden av akvarieglasset! Jeg kunne ikke helt tro det, jeg hadde vanskelig for å tro at det virkelig var Corydoras egg. Men det var altfor store til å være snegleegg, og det fantes ingen andre fisker i akvariet. Og Corydoras egg var det!

Egg som nettopp er samlet inn, bleke i fargen.

I hele januar fortsatte de å legge egg jevnt og trutt. Hele 6 egglegginger gjorde de i januar, så det skjedde med få dagers mellomrom. Ved hver lek og egglegging, var det kun èn hunn som deltok og la eggene, og èn eller to hanner. En ny hunn hver gang. De øvrige i gruppen deltok ikke, men svømte av og til rastløst rundt, og fikk de snusen i et egg så spiste de det. Jeg måtte derfor sitte klar og være rask med å plukke eggene i sikkerhet når jeg oppdaget at det var lek på gang. Mengden egg varierte fra gang til gang. Det minste kullet var på 4 egg, og det største var på 33 egg i januar. Hunnene la stort sett ett enkelt egg om gangen. De minste hunnene la ett egg, men en av de større kunne legge to i slengen. Men generelt legger de altså eggene ett og ett, så det er ganske tidkrevende å sitte og plukke ut egg. De kan holde på i timevis. Hunnen kan bruke alt fra et halvt minutt til tjue minutter på å lete etter et egnet sted å legge egget. Hun pusser utallige steder med bartene, lukter og undersøker alt, før hun endelig gjør sin bestemmelse og klistrer egget fast. De fleste eggene havner enten på glasset, eller i et plantebuskas. Å pelle klebrige egg ut av javamose er ikke enkelt... det beste er om man har en javamose-dott som bare er midlertidig festet i karet, så kan man løfte ut hele mosekladden når eggleggingen er ferdig, og legge den i klekketanken.

Egg som nærmer seg klekking, gyldne i fargen.

Et friskt Corydorasegg er geléhvitt og halvt gjennomsiktig de første timene, og ganske mykt. Men så mørkner de, og da blir de hardere i skallet og de blir gyldne og klare i fargen. Et egg som er kritthvitt dagen etter legging, skal fjernes, det er dårlig. Et hardt egg er lettere å flytte enn et mykt, men dessverre risikerer man at eggene blir spist om man venter for lenge.    
 

Egg som er i ferd med å klekkes

Egg som er timer fra å klekkes, begynner å "bevege" seg, ørsmå nesten usynlige bevegelser. Dersom du gransker et egg som er nær ved å klekke nøye, kan du se at det plutselig "hikker", eller gjør en kvart omdreining. Det er yngelen inni egget som beveger seg og kjemper for å komme ut. Som oftest kommer halen først, den bryter gjennom egghinnen. Da ser man et egg med hale. Dette "egget" kan pile avgårde over hele tanken, halen fungerer og ynglet suser av gårde med egget på hodet inntil de til slutt greier å frigjøre seg fra eggeskallet. Når hele yngelen har klekket ut, er de utstyrt med en ganske stor plommesekk som forsyner dem med næring i to døgn. I denne tiden skal du ikke fôre, det bare forringer vannkvaliteten og yngelen spiser ikke enda likevel. Etter to døgn, den tredje dagen, kan du begynne å fôre forsiktig. Det er lett å se at yngelen spiser artemia, på grunn av artemiaens karakteristiske guloransje farge. Magene på yngelen er gjennomsiktig, og man ser lett om magen er full eller ikke. De som spiser, får en rund, oransje mage. Av og til kan det være vanskelig å se de aller første dagene, for yngelen er så liten. Men ta et bilde og forstørr det på pc-skjermen din om du har digitalt kamera. Da kommer den plutselig ordentlig til syne. Eller bruk et forstørrelsesglass om du har et, og gransk yngelen gjennom dette.

Nyklekte Corydoras adolfoi yngel med plommesekk, få timer gamle

Dersom den nyklekte yngelen dør i store mengder uten påviselig forklaring i løpet av 1-3 dager etter at plommesekken er oppbrukt, er dødsårsaken som oftest at de ikke tar til seg mat, dvs. de dør av sult. Dersom du da ikke har gitt dem nyklekt artemia men kunstig yngelfôr på boks eller tube, kan du da sannsynligvis konkludere med at de ikke aksepterer fôret. Da må du prøve med noe annet på neste kull. Når Corydoras adolfoi yngelen klekkes har de et svakt kamuflasje- mønster som mørkner ettersom dagene går. Det er umulig å fastslå hvilken art av Corydoras dette er bare ved å se på dem, dersom man ikke vet det på forhånd. En gang mellom fem og seks ukers alder, begynte farge- og mønsterendringen å skje for alvor. De begynte å miste sin yngelkamuflasje, og sakte krøp fargene til en voksen Corydoras adolfoi frem. Ved sju uker kunne man tydelig se hvilken art dette er.
Jeg har lest en del på internett etter at jeg fikk egg på mine Corydoras adolfoi, og i min søken etter informasjon kom jeg over en del artikler som jeg finleste. Og det var èn bestemt setning som festet seg i minnet, som jeg synes var svært godt sagt og gjerne vil dele med andre:
"Cleanliness is next to Godliness when raising catfish"

Den setningen sier vel alt; Renslighet!
Det kan ikke understrekes nok hvor viktig det er med renslighet ved oppdrett av Corydoras!
     
Det beste er å ha dem i en BB tank, altså "Bare Bottom Tank", det vil si uten innredning, kun bar glassbunn eller plast. For trygghetens skyld kan du gi dem en liten stein eller to de kan søke ly under, det minsker stresset de føler ved "å ligge ute i det åpne". De søker instinktivt dekning under ting fra det øyeblikk de klekkes. 

All yngelen klynger seg sammen instinktivt under en stein på bunnen

Merk at renslighetsprinsippet gjelder ikke bare vannbyttene, det gjelder selve tanken du har dem i også. Den bør vaskes nøye i glovarmt, rennende vann hver eneste dag. Har du steiner i karet for dem å søke dekning under, så skal de også skylles og vaskes hver dag. Siden pansermaller utelukkende lever på bunnen og ligger på glasset, er det svært viktig at du forhindrer at de bokstavelig talt ligger på et farlig bakteriebelegg. Bakterier på bunnen kan også angripe bartene til Corydoras, og gjøre at de eroderes vekk. De kan altså både bli syke og dø av dette bakteriebelegget.

For å unngå det skumle bakteriebelegget som så lett dannes på bunnen og som har sendt så mange små Corydoras yngel til himmelen, skurer man altså tanken hver dag i rennende varmt vann. I tillegg ser jeg ingen grunn til "å spare på vannet" når det gjelder vannbyttene. Istedenfor å drive med bytte av små vannskvetter, bytt alt! Ja, hvorfor ikke? Ser du noen grunn til å bytte bare èn liter, når du kan bytte fem liter? Det koster deg ingenting, det tar ikke lenger tid heller, så bytt alt vannet hver dag. Du vil merke det på overlevelsesprosenten.
Renhold gjelder også klekkebeholderne du bruker til artemia, hvis du klekker det. Den skal også rengjøres hver dag med glovarmt vann. Bakterieoppblomstring i vannet til artemiaen er ikke ukjent.   
 

1 dag gamle Corydoras adolfoi yngel.

Jeg gir mine yngel 100 % vannbytte hver eneste dag. Jeg flytter dem mellom to ulike tanker, den ene er ren, den andre er i bruk. Når det er tid for vannbytte, fyller jeg den renskurte tanken med rent vann fra bøtte som har stått siden dagen før, som har riktig temperatur og PH. Så flyttet jeg ganske enkelt yngelen over fra den skitne tanken til den rene tanken. Den skal være lik det vannet yngelen går i fra før, da Corydoras-yngel faktisk kan stryke med av så lite som 2 C graders forskjell i temperatur hvis den kommer for brått på. Jeg setter vann i bøtter dagen før det skal brukes, og har varmekolbe oppi bøtten. Denne er innstilt på samme temperatur som kolben i yngeltanken; 26 C. Når det er tid for vannbytte, bruker jeg pipette til å suge opp de yngste små ynglene og flytte dem til den rene tanken. De bare suges opp med pipetten og sprøytes ut i den nye tanken, forsiktig. Bruk av pipette fungerer den første uken. Men når yngelen er et sted mellom 10 og 12 dager gamle, er de for store til å bruke denne metoden og da går jeg over til å bruke håv. Jeg tapper ut mest mulig av det gamle vannet, og tømmer så resten med ynglene i, over i en håv. Håven vrenges øyeblikkelig over i den nye tanken, og ynglene suser avgårde. Dette fungerer utmerket. Bare pass på at ingen yngel ligger klistret igjen på siden eller bunnen av tanken!
 

Tre uker gammel Corydoras adolfoi

En gang mellom fem og seks ukers alder på yngelen, begynte fargeendringen å skje. De begynte å miste sin yngelkamuflasje, og sakte krøp fargene til en voksen Corydoras adolfoi frem. Ved sju uker kunne man tydelig se hvilken art dette er. 

Ved seks ukers alder på mitt første kull, la jeg et tynt lag sand på bunnen av karet deres. Bare en knapp cm, så vidt det dekket bunnen. På samme tidspunkt satte jeg inn et yngelfilter, et såkalt Hang-On filter som henger på kanten av akvariet. Dette kunne jeg ikke sette inn tidligere pga lav vannstand, men ved å øke vannstanden sakte men sikkert med 1 cm nå og da, var jeg til slutt oppe på et nivå der hang-on filter kunne brukes. For å få et fullt virksomt filter på et blunk, er det viktig at filtersvampen i det er godt innkjørt og har de riktige filterbakteriene. Dette oppnår man ved å enten kjøre inn filteret på forhånd i et annet kar, men det tar minst fire uker. Jeg tok en annen metode; jeg åpnet et av de store, utvendige Eheim-filterne mine og tok ut den blå filtersvampen som ligger i midten der. Den jeg tok ut, ble erstattet med en ny fra pakning, og det store filteret lider ikke av den grunn. Størsteparten av de biologiske filter-bakteriene ligger i det øvrige substratet, så det fungerer like godt fremdeles. Den blå filtersvampen er naturligvis for stor til et Hang-on filter, så jeg tok frem en tapetkniv og skar ut en passelig bit av svampen,
som ville passe i Hang-On filteret. Så bare skjøv jeg biten på plass sammen med en bit formskåret hvit filtervatt, og satte i gang filteret. Fiks ferdig innkjørt filter på et blunk.
 

Hang-on filter som henger på kanten av yngelkaret

Med senere kull har jeg ikke brukt lav vannstand på eggene. Det viser seg at så lenge eggene klekkes i dypere vann, så klarer yngelen det også. Man må ikke ha kun noen få cm vannstand, det er en myte.
Det er brå endringer de dør av!

Hvis man klekker dem på grunt vann og så plutselig utsetter dem for dypere vann, så dør de som oftest. En endring på bare noen få cm mht dybden kan være dødelig, dersom den kommer for brått. Man unngår hele problemet ved å klekke eggene i dypt nok vann. Da går det fint. Mine yngeltanker i plast, som rommer fra 6-10 liter, fylles nå helt opp med vann når eggene legges i. Dermed er yngelen vant til så dypt vann fra de klekkes, og det er lettere å sette inn filter tidligere. Ved et tilfelle økte jeg vannstanden med 2.5 cm på en gang en kveld, i en tank med noe eldre yngel. Dagen etter fant jeg den første døde yngelen på mange uker. Senket derfor vannstanden tilbake til det den var, og gikk tilbake til å øke med kun 1 cm om gangen, med noen dagers mellomrom. Her må man prøve seg frem selv, men vær oppmerksom på at yngelen raskt dør av feilene man begår her. Det er godt mulig jeg er altfor forsiktig, men siden Adolfoi legger så små kull har jeg ikke så fryktelig mange yngel å gamble med heller, så jeg foretrekker å være ekstra forsiktig med de få jeg har. Det er noe helt annet med kull på flere hundre, man har liksom råd til å miste en håndfull da.

Fôring av yngelen

Etter en del undersøkelser på nettet ble jeg først en smule motløs da jeg leste om hvordan man oppdrettet Corydoras adolfoi yngel. De er åpenbart ikke så lette som andre Corydoras. Vanskelighetene består av å ganske enkelt få dem til å spise, noe de selvsagt trenger for å overleve. Det er to ting som ofte er problemet: de spiser ikke, eller bakterier pga manglende renhold tar knekken på dem. Nå har vi understreket viktigheten av renslighet og stabile vannverdier (PH, temperatur og dybde), turen er kommet til fôret.

De ser ut til å ha vanskeligheter med å skjønne at preparert fôr er mat (altså kunstig fôr på boks el. tube). Et tips jeg leste er å sette Adolfoi-yngelen sammen med yngel av andre, lettere Corydoras arter. De vil da lettere kunne herme etter de andre og lære seg å spise på den måten. Men nå er det ikke alle som har et utvalg Corydoras-yngel tilgjengelig til enhver tid, og jeg hadde det ikke. Så derfor var ikke det noe alternativ for meg. Jeg besluttet å fôre dem utelukkende med nyklekt, levende artemia i starten. Dette tar alle yngel, og det fungerte helt strålende, yngelen tok artemiaen med det samme. Jeg hadde ingen problemer med yngel som ikke spiste. Man må huske på at Corydoras yngel (alle arter) er sensitive overfor salt, så man må skylle artemiaen veldig nøye før man fôrer yngelen med det. Ellers kan de få i seg salt de ikke tåler, og dø av det. Så nøye skylling i ferskvann, det vil si i rennende vann under vannkranen, er viktig ved fôring med nyklekt artemia.   
            

11 dager gammel Corydoras Adolfoi

Corydoras-yngelen fôres to ganger om dagen. Hver morgen og hver kveld. Jeg gir nok artemia slik at de kan småspise litt utover dagen. De spiser ikke ett måltid om gangen i et jafs slik mange andre yngel gjør, Corydoras småspiser jevnt og trutt spredt over hele døgnet. Hver morgen gis ny, ren tank og vannbytte (avhengig av yngelens alder) der alle matrester fra kvelden før suges opp. Så fôres det med ny artemia. Om kvelden slamsuges matrester fra dagen bort, og ny artemia gis. Vannet som blir slamsugd ut, erstattes med friskt, rent vann.

En gang jeg hadde Adolfoi-yngel på halvannen uke gående i et kar, glemte jeg en dag å sette ny artemia til klekking for neste dags fôring. Dette betydde at jeg ikke hadde noe artemia å gi dem i et helt døgn. Jeg ga dem selvsagt det jeg hadde av annet yngelfôr, men de rørte det ikke. De forstod ikke at det var fôr, og de ble mer og mer urørlige. De som ikke døde av matmangel på slutten av dette døgnet uten artemia, døde i løpet av kort tid etter at jeg endelig fikk gitt dem ny artemia. De var så svekket av matmangelen at de ikke greide å spise når det endelig kom mat igjen. De døde av svekkelse og sult. Jeg mistet et helt kull på nesten tretti yngel av denne grunnen; mangel på riktig fôr. De tok ikke kunstig fôr selv om de var døden nær av sult. Og i den alderen takler de ikke være uten mat så lenge som et helt døgn. Det var en dyrekjøpt lærdom for meg, og en påminnelse om å ikke glemme å sette artemia til klekking igjen.

Etter at jeg først fikk egg på Corydoras adolfoi, har jeg også fått egg på Corydoras sterbai. Disse ynglene har jeg i samme tank som Adolfoi-yngelen, og forskjellen er ganske tydelig. Sterbai-yngelen aksepterer og spiser annet fôr uten nevneverdige problemer, og man kan se en haug Sterbai-yngel spise av pulverfôret på bunnen, mens Adolfoi-yngelen i samme tank ligger urørlige i et annet hjørne og ikke viser tegn til å ville spise av det. Tipset om at Adolfoi-yngel hermer etter andre Corydoras når de spiser, ser derfor ikke ut til å være det sikreste kortet i bunken.

1 måned gammel yngel

Jeg har derfor gitt mine Adolfoi-yngel nyklekt artemia i ganske mange uker før jeg har introdusert annet fôr. Man må selv ta en vurdering av størrelsen på yngelen, og se når man tror det er trygt å prøve annet fôr. De kan godt få kun artemia den første måneden, da vokser de bra. De må være store og sterke nok før man prøver annet fôr, for å unngå at de svekkes så fort. Det er litt prøving og feiling, og jeg ser at noe fôr spiser de, annet rører de ikke. Størst hell hadde jeg med finknust diskus-granulat fôr, faktisk. Ved en tilfeldighet besluttet jeg meg for å prøve dette til Corydoras-yngelen også, da jeg sto og fôret scalarene mine med det en dag. Jeg la noe av granulatet i lokket på fôrboksen, og finknuste det til pulver med en teskje. Så tømte jeg det i et shotglass med en liten skvett vann, og sugde det opp med plastpipette. Disse får du kjøpt på apotek. Så var det bare å sprøyte det ned på bunnen til Corydoras yngelen. Og mirakuløst nok spiste de det, alle sammen. Det er ingen ulempe akkurat, at det var diskusfôr de viste seg å ville ta, ettersom dette er mer næringsrikt enn mye annet boksfôr på markedet :-) Typen diskusfôr jeg hadde var av merket "Tropical" og het "Discus Gran" (gran for granulat, antar jeg). Finknust og forhåndsoppbløtt rekepellets (som f.eks. Wardley Shrimp Pellets) er også noe de aksepterer forholdsvis lett. Bløt opp fôret på forhånd i vann før du mater med det, så ikke fôret sveller etter at det er kommet i magen på yngelen.

Min erfaring er at hvis du greier å få et kull forbi to ukers alder så kan du regne med at de fleste overlever. Det virker som de er mest skjøre de to første leveukene. Den første leveuken har størst frafall, og det er derfor man bør være mest nøye da.

Fra 1.5 -2 mnd alder ca har mine akseptert en type frossent fôr som kalles bosmider. Dette er veldig smått, og passer derfor utmerket som yngelfôr. Veldig populært hos mine, ikke bare hos C. sterbai yngelen men også akseptert og spist fra første forsøk av C. adolfoi. Faktisk med stor iver.

Jeg har også forsøkt det på tre uker gamle Corydoras adolfoi, og det så ut til at noen av dem spiste av det. Men siden jeg ikke kjenner næringsinnholdet på bosmider, så er det ikke noe jeg bruker så tidlig i den viktige, tidlige vekstfasen. Det kan være litt vanskelig å få tak i dette spesielle frossentfôret, så man må nok sjekke flere steder.

Helt til slutt..

Når dette skrives, er de eldste ynglene jeg har av Corydoras adolfoi blitt rundt 2,5 måneder gamle. De 9 eldste jeg har, er de 9 som klekket av et kull på 11 egg. Dette kullet har altså vært 100 % vellykket, for det er ingen av dette kullet som har dødd etter at de klekket. Det har vært mye jobb, og jeg har begått mange tabber på senere kull når jeg har eksperimentert med metoder, men nitidig renhold og fôring med levende fôr har vist seg å være nøkkelen til suksess med hensyn til oppdrett av Corydoras adolfoi yngel. Enhver form for endring har vært gjort veldig sakte, ingen brå forandringer. Jeg har holdt tanken deres gullende ren, og de har fått 100 % rent vann hver dag inntil Hang-on filteret ble satt inn. Vannkvalitet, temperatur og pH har vært helt stabile.

En klynge med yngel, to måneder gamle

Etter at sanden ble innført i yngeltanken sammen med Hang-on filteret fra Eheim, sluttet jeg å bytte tank daglig. Først ble det minsket til annenhver dag, så ble intervallene lengre og lengre. Nå skifter jeg til ren og nyskurt tank en gang pr uke (med ren og nyvasket sand), men bytter fremdeles store mengder vann hver dag. Fra 50 % - 80 % av vannet byttes hver dag. Jeg bruker fremdeles vann fra bøtte som har stått over natten siden dagen før, ikke vann rett fra vannkranen.

Belønningen er en skokk små kopier av foreldrene, de er litt over 2 cm store nå og ser akkurat ut som en Corydoras adolfoi skal. Og det er verdt all jobben! :-) De sjarmerende småtassene med stilige mustasjer ligger der og titter tilbake på deg når du beundrer dem, og plutselig takker de deg for jobben du har gjort ved å blunke til deg ;-)

Corydoras adolfoi 2, 5 mnd gammel

---