Panaqolus sp. L169 - En fryd for øyet
Denne nydelige Panaqolus-arten kom i mitt eie i januar 2006. Da fikk jeg kjøpe 6 viltfangede fisker, 3 hanner og 3 hunner, av en privatperson. Alderen på dem var omtrent to og et halvt år.
L169 hører til slekten Panaqolus, tribus Ancistrini, underfamilien Hypostominae, familien Loricariidae og ordenen Siluriformes, som mallene tilhører. Her vil noen merke seg at jeg følger Armbrusters systematikk, med unntak av selve slektsnavnet. Grunnen til dette kommer jeg tilbake til.
Arten ble introdusert i akvariehobbyen i 1992. Da fikk den LDA-nummeret LDA01 av det tyske tidsskriftet "Das Aquarium". "Datz", et annet tysk akvariemagasin, gav arten L-nummeret L169 i 1994. De fleste følger i dag L-nummersystemet. L står for Loricariidae. Engelsk populærnavn er "Gold Stripe Panaque". Arten er ennå ikke vitenskapelig beskrevet.
L169 er endemisk til Brasil. Den er å finne "overalt" i klarvannselven Rio Demini (664 kilometer), en nordlig tilførselselv til Rio Negro (estimert lengde: 1700 kilometer). Rio Negro, en sideelv til Amazonaselva, er verdens største sortvannselv, og den er i vannvolum Amazonaselvas største enkeltbidragsyter, med cirka 15 %. Rio Demini krysser Ekvator cirka 100 kilometer før den anløper Rio Negro på høyde med byen Barcelos i delstaten Amazonas, cirka 380 kilometer nordvest for Manaus, hovedstaden i delstaten. Det er ved Manaus Rio Negro munner ut i Amazonaselva. Barcelos har regntid fra april til juni, med en topp i mai. Rio Deminis hovedkilder er nær Brasils grense til Venezuela i Guyanahøylandet. Dette er et fjell- og høylandsområde som Brasils grense i nord går gjennom. I tillegg til Brasil og Venezuela strekker Guyanahøylandet seg inn i Guyana, Surinam og Fransk Guyana.
Rio Demini er saktestrømmende i omfattende partier. Elven går striere i nedre del enn i øvre. Bunnsubstratet er hovedsaklig sand, men i nedre del er det i tillegg mye vulkansk stein. I elvens bukter er bunnsubstratet vanligvis en blanding av sand og leire. L169 lever hovedsaklig blant trerøtter, men den er også å finne i hulrom i vulkansk stein. En mye brukt fangstmetode er å plassere røtter i elven, som man siden "høster" maller fra.
Rio Araca, en stor sortvannselv vest for Rio Demini, går sammen med Rio Demini cirka 40 kilometer fra Rio Negro. Vannverdiene i Rio Demini blir sterkt påvirket av Rio Araca. Vannet er ekstremt bløtt i hele Rio Demini, mens det er stor variasjon i pH. I øvre del er det målt pH 5,82. Andre har målt pH 5,26 og en konduktivitet på 13,2 µS/cm over Rio Aracas anløp, mot pH 3,96 og en konduktivitet på 14,7 µS/cm under. Temperaturen er målt til 27-28 °C.
 |
| En enkel kartskisse over området hvor Rio Demini møter Rio Negro |
Panaqolus-artene spiser trevirke, noe blant annet kanoer kan bære preg av. De beiter også på biomatten (aufwuchs). Det er bare Panaque-artene og artene i Hypostomus cochliodon-gruppen som ellers spiser trevirke i familien Loricariidae. Trespiserne er xylophage arter. Panaqolus-artene er identifiserbare på tennene, som er skjeformede. De er merkbart bredest på toppen. Det samme gjelder for Panaque-artene og artene i Hypostomus cochliodon-gruppen. Hos andre arter i familien Loricariidae er tennene like brede hele veien. Panaqolus-artene har ikke den typiske "hudklaffen" på innsiden av munnen, som er vanlig i familien Loricariidae. Panaque-artene og enkelte Pterygoplichthys-arter har heller ikke denne klaffen.
Grunnfargen til L169 er brun med sorte vertikale striper, men det brune skjærer over i både rødt og grønt. De sorte stripene er bredere enn det brune. Finnene har samme mønster som kroppen. På hodet er stripene mye tynnere enn på resten av kroppen. Undersiden er lys brun med svarte striper som vanligvis følger retningen fra hode til hale. L169 blir maksimalt 100 millimeter SL (standardlengde = lengde uten halefinne).
Iktyologen (iktyologi = læren om fiskene) Isaäc J. H. Isbrücker (Nederland) og Erwin Schraml (Tyskland) opprettet slekten Panaqolus i 2001, da de skilte ut de små artene i Panaque dentex-gruppen. Brandon R. Chockley og Jonathan W. Armbruster (begge USA) avviste slekten i 2002. Iktyologen Armbrusters tanke med dette var å opprette 3 Panaque-underslekter (Panaque, Panaqolus og Scobinancistrus), da artene er såpass like. Han anerkjenner dermed Panaqolus som et synonym til Panaque. Grunnen han oppgir er at det er mer hensiktsmessig med store slekter, og heller brekke dem opp i flere underslekter. Hans-Georg Evers, Ingo Seidel og Frank Schäfer (alle Tyskland) er uenige med Armbruster, og i Tyskland er Panaqolus det gjeldende i akvarielitteraturen. Carl J. Ferraris, Jr. (USA) bruker både Panaqolus og Scobinancistrus som gyldige slekter i sitt nye storverk. Han er en av to som tar for seg generell iktyologi i redaksjonen av tidsskriftet Copeia (utgitt av American Society of Ichthyologists and Herpetologists). I og med at ingen besitter "systematikksannheten", står man fritt til å bruke Panaqolus som slektsnavn. Det latinske ordet olus betyr liten. Slektsnavnet gir en mer presis informasjon om kravene til hold av artene i slekten. Dersom man anskaffer seg en Panaqolus ender man i hvert fall ikke opp med en kanskje uønsket "kjempe" i akvariet. Verdt å merke seg er også at dersom man følger Armbrusters systematikk her, kan man risikere å anskaffe seg en "Panaque" som ikke engang spiser trevirke; Scobinancistrus.
Kjønnsforskjeller
Hannen har kraftigere og lengre gjelleodontoder enn hunnen. Men et sikrere kjønnsskille er hannens tydelige odontoder på bakkroppen. På dette kjennetegnet er kjønnene lette å skille fra hverandre når de er kjønnsmodne. Subdominante hanner kan riktignok være en utfordring å kjønnsbestemme, siden de ikke nødvendigvis utvikler kraftige odontoder. Da er kroppsformen til god hjelp for kjønnsbestemmelse. Sett ovenfra er hannen mer konisk formet enn hunnen, som har en god og rund mageregion. Hannen har også et marginalt bredere hode. Størrelsesmessig er mine hanner noen millimeter større enn hunnene. Dersom du likevel er i tvil om kjønnet på en voksen fisk, kan fiskens skjulested nærmest gi deg fasiten. Hanner vil naturlig trekkes mot huler, mens dette er uvanlig for hunner.
 |
| Alfahannen med tydelige odontoder på bakkroppen |
Akvariet
Min leksgruppe går alene i et Juwel Rekord 110 der filterboksen er fjernet. Akvariet er innredet med tanke på innsyn og lettvint slamsuging, samtidig som mallene skal ha gode skjulesteder. Jeg har montert innvendig sort strukturbakgrunn på side- og bakglass. Bunnsubstrat er Biltemas Blåsesand 0,2-1,0 millimeter korndiameter. Varmekilder er en 15 Watts varmekabel og en 100 Watts varmekolbe. Blålys brukes som nattlys; to lyslister "Trettioen" fra Ikea. Jeg bruker en innvendig pumpe, som gir 1200 l/t, med blåsvampfilter PPI10.
Trerøtter brukes som fôr. Spesielt hunnene benytter røttene også som skjulesteder. Hannene har hver sin skiferhule med en åpning på 31×23 millimeter. Innvendig lengde er 140 millimeter. Hannen lager en grop i sanden utenfor huleåpningen ved å slå med halen. Ellers er det en storbladet plante i akvariet. Det er mye åpen bunnflate, med hulene godt spredd. Røttene ligger samlet i motsatt bakhjørne av pumpen. Dette gir hunnene mange mørke skjulesteder, samt god sirkulasjon mellom røttene.
Fôring
L169 er en typisk trespiser som må ha røtter i akvariet. Ellers er det hovedsaklig grøntfôr denne mallen trenger. Jeg fôrer mallene med malletabletter, rekepellets, agurk, potet, erter og squash. I tillegg får de med jevne mellomrom frossent fôr: svarte mygglarver, artemia og mysis. Dette for å kondisjonere hunnene til lek, samt for variasjonens skyld. Planten er i akvariet primært grunnet det visuelle, men den er også en god indikator på at mallene får fôret de trenger. Normalt rører de ikke planter, men når jeg har vært bortreist en stund har de vært og gnagd på bladene. De spiser alger på glasset, men særlig effektive er de ikke. Dersom de kommer over en død fisk vil de foretrekke å spise fiskeskinnet, før de eventuelt går på fiskekjøttet. Derfor er det ekstra viktig å fjerne døde fisker, med tanke på forurensningsfaren. Disse mallene er storspisere og forurenser en god del, men mye av avføringen er nesten rent trevirke. God appetitt tyder på at de trives og er friske. Man kan med fordel jevnlig ha fôringsfrie perioder. Da vil de spise mer tre, noe som er bra for mage- og tarmsystemet deres.
Oppdrett
Vanntemperaturen lå tidligere på 24-25 °C. pH ligger rundt 7, og hardheten er under 4° dGH. L169 er en hardfør malle, men pH bør vel helst ikke vippe så mye over 7, og vannet bør være ganske bløtt. 24-28 °C er akseptabel temperatur, etter min mening. Ukentlig bytter jeg cirka en tredjedel av vannet. I realiteten blir det mer, da jeg slamsuger flere ganger i uken, med tilsvarende etterfylling av vann. Det er åpen bunnflate der nesten alt avfallet havner, så det går veldig raskt å slamsuge.
Etter en periode med ekstra god fôring prøvde jeg å trigge dem til lek med kaldtvannsbytter og regulering av pumpestrømmen, for å simulere regntid. Dette gav ikke resultater. Senere høynet jeg i stedet temperaturen til 28 °C, etter et vannbytte. Dagen etter var en hunn i en av skiferhulene sammen med en hann. Der ble hun i overkant av et døgn. Dette var i februar 2007. Mallene var da rundt tre og et halvt år gamle. Skiferhulen er plassert ved sideveggen under pumpen, med åpningen skrått mot strømmen. Vannet holder i dag 26 °C, for å se om jeg får dem til å yngle i denne temperaturen også. Det ville være en fordel, da varmt vann krever mer oksygentilførsel, og samtidig forringer fôret raskere.
Det ble bare 5 yngel, dessverre. Jeg så et gult egg på cirka 4 millimeter utenfor skiferhulen, så det har tydeligvis ikke gått helt optimalt. Selv om det virket som hannen tok oppgaven på alvor blir nok resultatet bedre med mer erfaring. Hvis da ikke hannen har merket noe galt med egget, og kassert det med hensikt. Panaqolus-artene spiser hverken egg eller yngel, noe Hypancistrus- og Peckoltia-arter kan gjøre.
Eggene klekket etter omtrent 6 døgn. Rundt 3 uker senere forlot ynglene hulen. Jeg lot dem bli værende i akvariet, siden de burde klare å finne nok mat i et såpass lite akvarium. Ynglene har dermed spist det samme som de voksne. Mallehunner legger normalt flere egg ved gjentatte egglegginger, så jeg både håper og tror på vesentlig større kull fremover. I så fall vil jeg ta ynglene over i et eget oppvekstakvarium. En yngel døde av ukjent årsak etter 4 uker, men de andre lever fortsatt i beste velgående. Veksten på dem har vært variabel. De største er nå, etter 8 måneder, cirka 45 millimeter SL. Ynglene er sterkere farget enn de voksne, og stripene er derfor mer markante.
Jeg vil etter hvert omplassere en del av fiskene, siden jeg ikke vil ha for mange i akvariet. Da har jeg vurdert å ha kun alfahannen sammen med to hunner. Det er sannsynligvis det samme hvilken hann jeg velger, men alfahannen har i hvert fall litt erfaring. Den kombinasjonen har jeg tro på, samt at jeg da muligens får en leksgruppe til.
Min mening er at innvendig bakgrunn på tre sider virker betryggende på mallene. Blålys om natten gjør overgangen mellom natt og dag mindre. L169 er en nattaktiv malle, men etter at jeg monterte blålys er de en del fremme om dagen; også for å spise. Jeg skal anskaffe hurtigvoksende flyteplanter for algebekjempelse og lysskjerming. Da regner jeg med de blir enda mer aktive om dagen.
Jeg har forsøkt å ha dem sammen med andre arter; blant annet Paracheirodon axelrodi, kardinaltetra, som "dither fish". Da holdt mallene seg mer i skjul. Med tanke på oppdrett mener jeg derfor L169 passer best i artskar.
 |
| En voksen hunn |
L169 vil jeg virkelig anbefale til andre. Det er en praktfull og fredelig liten malle.
Den er kommet for å bli hos meg!
Kilder:
En stor takk til Erlend D. Bertelsen for hans tålmodighet og hjelpsomhet.
Internett: www.planetcatfish.com
Erlend D. Bertelsen. 2007. Panaque maccus - En nydelig liten skapning. Guardians of Catfish. Malbiten 1/2007. 23-28.
Janne Ekström. 2006. Panaque sp. - Odling av L204. Guardians of Catfish. Malbiten 1/2006. 6-18.
Hans-Georg Evers, Ingo Seidel. 2005. Catfish Atlas Vol. 1. Mergus Verlag GmbH, P.O. Box 86, 49302 Melle, Germany. 80-98.
Isaäc J. H. Isbrücker. 2001. Isbrücker et al. 20.
Erwin Schraml, Frank Schäfer. 2004. Aqualog: Loricariidae: alle L-Welse/all L-numbers. Verlag
A.C.S. GmbH (Aqualog), Liebigstraße 1, D-63110 Rodgau / Germany. 25, 221.
Ilse Walker. 2004. The food spectrum of the cardinal - tetra (Paracheirodon axelrodi, Characidae) in its natural habitat. Department of Ecology (CPEC) Instituto Nacional de Pesquisas da Amazônia (INPA), C.P. 478; 69.011-970 Manaus (AM), Brasil. Manaus 2004 vol. 34 no. 1.
Ivo L. Küchler, Norbert Miekeley, Bruce R. Forsberg. 2000. A Contribution to the Chemical Characterization of Rivers in the Rio Negro Basin, Brazil. Soc. Bras. Quimica 0103-5053. J. Braz. Chem. Soc., Vol. 11, No. 3, 286-292.
Jonathan W. Armbruster. 2004. Phylogenetic relationships of the suckermouth armoured catfishes (Loricariidae) with emphasis on the Hypostominae and the Ancistrinae. Zoological Journal of the Linnean Society 141:1-80.
Carl J. Ferraris, Jr. 2007. Checklist of catfishes, recent and fossil (Osteichthyes, Siluriformes) and catalogue of siluriform primary types. Magnolia Press. Zootaxa 1418: 1-628.
