Ancistrus - litt mer enn bare en algespiser



Det er vel de færreste av oss som ikke har hatt en Ancistrus i akvariene våre. De lokale butikkene har som regel en Ancistrusart inne til enhver tid, og det er en av de første mallene vi blir kjent med. Grunnen til bekjentskapet er at arten er en utmerket akvariefisk, og det vet de fleste som jobber i en dyrebutikk. Den spiser algene i akvariet, blir ikke for stor, er enkel å holde, billig i innkjøp, lett å drette og ikke minst en interessant art å holde. Det er faktisk veldig få bakdeler med Ancistrusartene, selv om de fleste kanskje vil si at de er litt sky. Personlig vil jeg si at dette er med på å gjøre de litt mer spennende. For mange er allikevel Ancistrus først og fremst et nyttedyr, da de gjør jobben med å spise alger på en utmerket måte. Men de er så mye mer enn det.

Systematikk

Ancistrus er ikke én art, men faktisk rundt 59 forskjellige arter. Ancistrus er altså et slektsnavn. Denne slekten er ganske forvirrende for både vitenskapsmenn og oss hobbyakvarister. Med forvirrende mener jeg at; siden så mange arter er beskrevet for lenge siden (1854 og fremover), er det en del tvil om hvilke arter som faktisk er den korrekte i henhold til de respektive artsbeskrivelsene. De gamle artsbeskrivelsene var ikke like komplette. De bygget som regel på forholdsvis få individer, som artsbeskrivelsene vi finner i dag. Dessuten er det i dag mange flere hjelpemidler å bruke i en vitenskapelig beskrivelse.

Tegninger fra den originale beskrivelsen
Tegninger fra den originale artsbeskrivelsen
Slekten Ancistrus ble etablert i mars 1854 av Dr. Rudolf Kner.  Den har byttet slektsnavn et par ganger, og har da hatt navnene Pristiancistrus av Fowler i 1945, Thysanocara av Regan i 1906 og Xenocara av Regan 1904. Vi kan faktisk fortsatt se arter under slektsnavnet Xenocara, men dette er da altså ikke et gyldig navn.  

Slekten Ancistrus finner vi i tribus Ancistrini, sammen med mange av de såkalte L-mallene. Deretter er den plassert i underfamilien Hypostominae, og til slutt i familien Loricariidae.

Familie: Loricariidae
Underfamilie: Hypostominae
Tribus: Ancistrini
Slekt: Ancistrus

Nedenfor følger en liste over de artene som nå er godkjent i slekten Ancistrus:

  • A.aguaboensis Fisch-Muller, Mazzoni og Weber 2001
  • A.albocinctus (Ahl 1936), (Synonym til A. multispinis)
  • A.alga (Cope 1872) (Synonym til A. hoplogenys)
  • A.baudensis Fowler 1945 (Synonym til A. centrolepis)
  • A.bodenhameri Schultz 1944
  • A.bolivianus (Steindachner 1915)
  • A.brevifilis Eigenmann 1920
  • A.brevipinnis (Regan 1904)
  • A.bufonius (Valenciennes 1840)
  • A.calamita (Valenciennes 1840) (Synonym til A. bufonius)
  • A.caucanus Fowler 1943
  • A.centrolepis (Regan 1913)
  • A.chagresi Eigenmann & Eigenmann 1889
  • A.cirrhosus (Valenciennes 1840)
  • A.claro Knaack 1999
  • A.clementinae Rendahl 1937
  • A.cryptopthalmus Reis 1987
  • A.cuiabae Knaack 1999
  • A.damasceni (Steindachner 1907)
  • A.dolichopterus Kner 1854
  • A.dubius Eigenmann & Eigenmann 1889
  • A.erinaceus (Valenciennes 1840)
  • A.eustictus (Fowler 1945)
  • A.formoso Sabino og Trajano 1997
  • A.fulvus (Holly 1929)
  • A.galani Perez & Viloria 1994
  • A.gymnorhynchus Kner 1854
  • A.heterorhynchus (Regan 1912)
  • A.hoplogenys (Günther 1864)
  • A.jataiensis Fisch-Muller, Cardoso, da Silva, og Bertaco 2005
  • A.jelskii (Steindachner 1876)
  • A.karstenii Lütken 1874 (Synonym til A. gymnorhynchus)
  • A.latifrons (Günther 1864)
  • A.leucostictus (Günther 1864)
  • A.lineolatus Fowler 1943
  • A.lithurgicus Eigenmann 1912
  • A.macropthalmus (Pellegrin 1912)
  • A.maculatus (Regan 1904) (Synonym til A. greeni)
  • A.maculatus (Steindachner 1881)
  • A.malacops (Cope 1972)
  • A.maracasae Fowler 1946
  • A.marcapatae (Regan 1904)
  • A.martini Schultz 1944
  • A.mattogrossensis Miranda Ribeiro 1912
  • A.megalostomus Pearson 1924
  • A.melas Eigenmann 1916 (Synonym til A. centrolepis)
  • A.minutus Fisch-Muller, Mazzoni, og Weber 2001
  • A.montanus (Regan 1904)
  • A.multispinis (Regan 1912)
  • A.nationi Fernández-Yépez 1972
  • A.nudiceps (Müller & Troschel 1848)
  • A.occidentalis (Regan 1904)
  • A.occloi Eigenmann 1928
  • A.parecis Fisch-Muller, Cardoso, da Silva, og Bertaco 2005
  • A.pirareta Muller 1989
  • A.piriformis Muller 1989
  • A.punctatus (Steindachner 1882) (Synonym til A. hoplogenys)
  • A-punctatus (Jardine 1841) (Synonym til A. dolichopterus)
  • A.ranunculus Müller, et al. 1994
  • A.reisi Fisch-Muller, Cardoso, da Silva og Bertaco 2005
  • A.scheideri Boeseman 1972 (Synonym til A. temminckii)
  • A.stigmaticus Eigenmann & Eigenmann 1889
  • A.spinosus Meek & Hildebrand 1916
  • A.tamboensis Fowler 1945
  • A.taunayi Miranda Ribeiro 1918
  • A.tectirostris (Cope 1872) (synonym til A. hoplogenys)
  • A.temminkii (Valenciennes 1840)
  • A.tombador Fisch-Muller, Cardoso, da Silva og Bertaco 2005
  • A.trinitatis (Günther 1864)
  • A,triradiatus Eigenmann 1918
  • A.variolus (Cope 1872)
  • A.verecundus Fisch-Muller, Cardoso, da Silva, og Bertaco 2005

Som dere ser er dette en forholdsvis stor slekt. Dette er faktisk den nest største slekten i sin tribus, kun slått av Chaetostoma, og en av de største i familien. I tillegg til de nevnte ovenfor, finnes det 46 forskjellige Ancistrus med L-nummer. Mange av disse artene har både et vitenskapelig navn og et L-nummer. I tilegg til alt dette, finnes det et 10-talls Ancistrus arter som hverken har L-nummer eller et vitenskapelig navn. Man pleier å operere med at det finnes rundt 59 forskjellige arter. Et problem er at det ofte er lite som skiller de forskjellige artene fra hverandre, da de er like i utseendet.

Hva er en Ancistrus?


Ancistrus tilhører familien Loricariidae. Felles for alle arter Loricariidae er at de kommer fra Sør-Amerika, har en undersittende sugemunn, og har kroppen dekket av hudlag istedenfor skjell.

Ancistrus er gammelt gresk og kommer av ordet agkistron, som betyr krok. Dette henviser til fiskens interopercular-pigger.

Slekten Ancistrus kan forholdsvis enkelt skilles fra de fleste andre maller. Dette ved at de får tentakler eller pigger på nesepartiet. Voksne hanner får betydelig større og kraftigere tentakler enn hva hunner og yngel får. Det er finnes noen teorier om hvorfor disse har blitt utviklet (mer om dette senere). Det finnes også noen andre slekter som får pigger på nesepartiet, men da ikke på samme måte som Ancistrus. Tentaklene Ancistrus har på nesen er myke og "faller sammen" om fisken er over vannet. I tillegg til tentaklene på nesepartiet, har disse mallene også såkalte interopercular-pigger, som de kan

Interoperculare pigger utspent
Interoperculare pigger utspent
trekke eller spenne ut. Normalt sett er disse piggene eller krokene skjulte ved gjellelokket til fisken. Fisken bruker disse når de føler seg truet eller når de skal sloss, for eksempel om revir. Disse piggene er spisse og består av noen lange og flere korte pigger. Som akvarist har jeg merket meg at disse har en lei tendens til å feste seg i hoven. Ancistrus kan også, som mange andre maller, låse brystfinnene. Med en finurlig mekanikk, låses brystfinnene i en utspent posisjon. Disse brystfinnene har i tillegg små spisse odontoder, som hjelper fisken mot fiender. Det er få fisker som har stor nok munn til å bite over en Ancistrus. Og om noen skulle være dumme nok til å ta sjansen på dette, er Ancistrusen meget skarp og spiss.

De forskjellige artene av Ancistrus blir sjeldent større 15 cm. Noen få arter kan bli rett over 20 cm. Dette betyr at de er middels store, sett i sammenheng med andre slekter i familien. De fleste artene har en mørk grunnfarge med prikker i en annen farge.

Fiskens munn sitter på undersiden av fisken. Dette gjør den svært tilpasset sitt naturlige liv. Ancistrus finnes i elver, ofte med høy vannføring. Det er da fint å ha en sugemunn å holde seg fast med. Munnen er også tilpasset artens måte å spise på. Disse fiskene "suger" seg over steiner og røtter på jakt etter alger.

I munnen har den noen små tenner, som den bruker til å raspe av algene den finner. Fisken bruker også munnen for å kunne puste. Den tar inn vann gjennom munnen og presser det ut av gjellene. Gjellenes jobb er å ta opp oksygenet til blodet, og avgi forurensing som nitrogen og salter til omgivelsene (regulering av det osmotiske trykket). I munnen har den også smaksløker, noe den faktisk har flere andre steder på kroppen. Både på halefinne, ryggfinne, og andre steder finnes smaksløker, noe som gjør at fisken kan smake maten lenge før den når munnen. Disse smaksløkene sitter alltid symmetrisk på kroppen.

Arten har selvfølgelig også svømmeblære. I likhet med andre Loricariidaearter er denne litt redusert. Disse artene har ikke det samme behovet for å kunne justere høyden i vannet, siden de jo lever på bunnen. Svømmeblæren kan også brukes til å lage en lyd. Det er ikke ofte vi hører Ancistrus lage slike lyder, men om fisken blir stresset kan den produsere en lite "hyl". Lyden blir produsert ved at fisken roterer første finnestråle i brystfinnen (pectoral spine). Lyden blir så forsterket av svømmeblæren. Dette er på samme måte som mange av knurremallene (Doradidae) gjør det.   

Vi kan ofte se at Ancistrus og andre Loricariidaearter svømmer raskt opp til overflaten, for å suge inn litt luft, før den raskt svømmer ned til gjemmestedet sitt. Dette sees spesielt ofte i vann som inneholder lite oksygen. Fisken har evnen til å kunne lagre luft i tarm og mageregionen, som den kan bruke om oksygennivået i vannet er for lavt. Dette er allikevel ingen unnskyldning for å holde fisken i oksygenfattig vann. Den beste måten å holde fisken på er å ha mye strøm i vannet. På den måten vil vannet være mettet med oksygen, og fisken vil trives utmerket.

Grunnen til at disse artene kan bruke noen av innvollene som falske lunger, er tørkeperioden som fisken opplever i naturen. Da kan fisken bli fanget i små oksygenfattige dammer, og behovet for ekstra oksygen er da stort.

Ancistrus har også evnen til å skifte farge. Noen arter er mer ekstreme enn andre. Fisken vil ofte tilpasse seg omgivelsene og skifte farge etter dem. Dette kan ofte gjøre identifikasjon vanskelig. Som regel er dette helt ufarlig, og en naturlig reaksjon på å kamuflere seg. Men om fisken får lyse områder som ikke står i stil med resten av fargene eller omgivelsene, er dette ofte et tegn på mistrivsel. Et annet tegn på mistrivsel er nedfelte finner.

Det finnes også forholdsvis store variasjoner innenfor slekten Ancistrus. Ancistrus cryptophthalmus er for eksempel en art som mangler øyne. Den lever hele livet sitt i underjordiske huler, og har ikke behov for øyne. Ancistrus verecundus og Ancistrus parecis mangler fettfinne. Ancistrus tombador har ikke de såkalte tentaklene på nesepartiet.  Og det finnes Ancistrusarter som er nesten like lange som de er brede. Ancistrus ranunculus og Ancistrus sp. L-255 er eksempler på dette.

Ancistrus er, som andre Loricariidaearter, ekstremt tilpasset livet den lever.

Biotop bilde fra Peru, Dorado Lake.Midt inne i Pacaya Samira
Biotop bilde fra Peru, Dorado Lake.Midt inne i Pacaya Samira


Ancistrus i naturen


Utbredelsesområdet til Ancistrus er enormt, og strekker seg fra Panama i nord, til et godt stykke ned i Argentina i sør. Dette betyr at de dekker store deler av Sør-Amerika. Man har regnet ut at området Ancistrus dekker er 14 297 178 km2, og det sier seg selv at det vil være store variasjoner i biotoper. Ancistrus finnes i både sortvanns- (f. eks Rio Negro), hvitvanns- (f. eks Rio Branco og Rio Napo) og klarvannsbiotoper (f. eks Rio Xingu). Dessuten finnes det
En fin rot i Peru, Somos Lake. Et typisk gjemmested for mange maller.
En fin rot i Peru, Somos Lake. Et typisk
gjemmested for mange maller.
etablerte stammer, som mest sannsynlig har blitt introdusert i Sentral-Amerika og så langt nord som Florida. På Hawaii finnes det også to arter som har blitt satt ut. Introduserte arter skaper problemer for lokale fiskestammer, og er som oftest til stor bekymring.
Noen av artene er endemiske til en elv, mens andre arter finnes i store områder.

De fleste artene finnes i elver med mye strøm. Her lever de på bunnen blant røtter og stein, på konstant jakt etter mat. Fòret er som oftest alger, men på jakt etter dette finner de også mange andre mikroorganismer. Vannet er som regel svært oksygenrikt, og vannparametere varierer stort fra sesong til sesong. I tørketiden kan de ofte bli fanget i små kulper, og det blir da en kamp for å overleve. Når regntiden kommer starter de som oftest å leke. Dette skjer i huler gravd ut i leirebankene eller under steiner og røtter.

Ancistrus i akvariet

Ancistrus er en perfekt akvariefisk på alle måter, og det er dette som gjør at den er så populær. Fisken er ekstremt tilpasningsdyktig og vil trives godt under mange forskjellige forhold. Det beste er selvfølgelig å tilpasse akvariet etter fiskens behov. Hovedgrunnen til at mange har Ancistrus i akvariene sine, er som oftest for å kunne bli kvitt alger - noe den klarer den på en utmerket måte. Vanlig Ancistrus som vi oftest ser i butikken, kalles ofte Ancistrus sp. Oppdrettsvariant (mer om den senere). Denne vil trives utmerket i et 60 liters akvarium. Noen gjemmesteder, gjerne en rot, og litt sirkulasjon i akvariet og du har laget et perfekt hjem til den. Det er lurt å bruke internett eller en god akvariebok om du er i tvil på hvilken art du eventuelt har. Noen arter er mer kravstore enn andre. En viktig regel er å prøve å finne ut av hvor den lever i naturen og tilpasse vannverdier og innredning mest mulig etter dette.

Akvarie med flere røtter og huler, og mye strøm
Akvarium med flere røtter og huler, og mye strøm


Som en generell regel når det gjelder Ancistrus kan man si at en pH mellom 6.0 og 8.0 er grei, og hardheten i vannet kan gå helt opp til 30o dH. Temperaturen kan også gå oppimot 30 grader, og ned til rundt 22 grader. Akvariet bør ikke være mindre enn 60 liter. Fisken vil trives med litt strøm i vannet, og noen gjemmesteder. Om man i tillegg setter inn en hule, øker sjansen for en vellykket lek. Hva slags lys man velger er ikke så viktig, men den foretrekker å ha det litt mørkt. Som de fleste andre Loricariidaearter er disse i utgangspunktet nattaktive fisker, men du vil nok se disse ganske mye fremme på dagen også.

Ancistrus er i utgangspunktet en alteter (omnivor), som hovedsaklig spiser grøntfór, i form av alger, i akvariet. Den må også ha spesialfòr som algetabletter, eller annet grøntfòr (salat, agurk eller squash). En gang i mellom bør du også fòre med litt kraftigere kost. Både rekepellets og mygglarver faller i smak. Arten har en forholdsvis lang tarm, noe som tyder på at den ikke bare er vegetarianer. Fòr gjerne på samme plass hver dag. På den måten vil fiskene raskt komme til maten, og du vil ha mulighet til å studere fiskene nærmere. Det er også en fordel å fòre like før lyset skrues av. Etter et stort måltid vil du kanskje se at fisken din ligger på ryggen, og ser død ut. Ta det med ro, dette er nok et tegn på at den er mett, og vi kan vel nesten se på det som at den hviler. Et variert kosthold vil holde fisken din i god form.

Oppdrett


En Ancistrus-mor blant sine barn
En Ancistrus-mor blant sine barn
I mine øyne er det lite som er så morsomt som det å kunne få fiskene dine til å leke. Dette er et tegn på at fisken trives, og du kan slå deg selv på skulderen og være fornøyd med deg selv. Ancistrus er en forholdsvis enkel art å drette, om man legger forholdene til rette. Den første kjente leken av Ancistrus var med Ancistrus Cirrhous allerede i 1840. Leken foregår litt i det skjulte, og det kan derfor ofte være litt vanskelig å få med seg det som skjer.

For å få til et oppdrett er det selvfølgelig en forutsetning å ha minimum en fisk av hvert kjønn. Dette høres kanskje enkelt ut å skille kjønnene fra hverandre, da hannen får disse tentaklene på nesepartiet. Men ikke la deg lure, hoene får også slike, bare ikke like kraftige. Hoer får som regel kun tentakler rundt selve nesen i ytterkant, mens hannene får tentakler i en Y-form midt på nesen i tillegg. Det må ofte en lek til før hannen får virkelige kraftige tentakler. Dette er noe som kan gjøre kjønnsidentifisering vanskeligere.

Ofte kan det anbefales å ha to hoer på én hann. Dette vil eventuelt hindre at hoa får gjennomgå for kraftig, og sjansene for at det skal dannes et par er større. En annen mulighet er å ha to hanner på én hoe. Dette vil virke som en psykologisk trigger for hannen, og kan ofte vekke den territorielle adferden, som igjen kan trigge til lek. Fjern den hannen som har blitt den udominante.

En Albino Ancistrus-hann som passer på sin hule
En Albino Ancistrus-hann som passer på sin hule
Selve leken foregår i en form for hule eller et annet gjemmested. Selv har jeg hatt lek på Ancistrus i skiferhule, bambusrør, under en rot og i en kokosnøtthule. Det virker som disse fiskene ikke stiller like store krav til hule som andre Loricariidaearter. Om jeg skal anbefale noe, så ville det vært en form for hule som er mer en dobbel så lang som fisken, og ikke bredere eller høyere enn at fisken kommer inn med utspente finner. Hulen bør dessuten kun ha én inngang. Jo trangere hulen er, jo tryggere vil fisken føle seg. Fiskens kroppsodontoder går fra fiskens framdel og bakover, en trang hule kombinert med kraftige kroppsodontoder gjør det svært vanskelig for andre fisker å komme inn i hulen. I hvert fall når vi tenker på at fisken i tillegg kan låse brystfinnene.

Hannen velger seg altså ut en hule som den vil forsvare. En okkupert hule har som regel en liten grop utenfor. Denne lager hannen ved å vifte med halen.  Det er sjeldent hannen forlater hulen sin. Hoa vil ofte være i nærheten av hula noen dager før leken starter. Dessuten kan du også se at hoe blir tykkere i buken. Dette er eggene og sees som oftest best ovenfra. Selve leken skjer ved at hannen slipper hoa inn i hulen. Hoa ligger alltid innerst og underst. Hannen ligger da på hoa. Hos store arter (ikke Ancistrus) skjer leken ofte ved at hannen først plasserer hoa i hulen, for så å snu seg og rygger inn i hulen (hoa med hode inn i hulen og hannen med hode ut av hulen). Leken skjer da ved at de ligger side ved side.

Selve eggleggingen hos Ancistrus kan ta alt fra noen timer til noen dager. Et etablert par vil få dette unnagjort fortere. Om du er så heldig og får med deg denne prosessen, vil du se at hannen ligger og småvibrerer på hoa. Etter at hoa har klart å få ut eggene, vil hun forsvinne fra hulen. Herfra og utover vil ikke hoa ha noe med egg og yngel å gjøre, og det er hannen som tar seg av egg og yngelpleie.

Eggene er alt fra gule til oransje, og blir lagt i en eller to klaser. Størrelsen er rundt 2 til 3 mm i diameter. Eggene ligger innerst i hulen, og kan ofte sitte fast i taket. Antall egg varierer fra 25 til over 400. Dette kommer an på de forskjellige artene av Ancistrus, alder på fisken, kondisjonen og erfarenheten på dem. En fullvoksen Ancistrus sp. oppdrettsvariant kan legge oppimot 250 egg.

Hannen vil ligge og vifte frisk vann over eggene. Han vil i tilegg også vaske de med munnen. Etter alt fra 3 til 8 dager vil eggene klekke, igjen er dette avhengig av de forskjellige artene, men vanntempraturen er en meget viktig faktor. Dess varmere vannet er, jo hvor fortere vil eggene klekke. Etter klekking vil fisken ha en plommesekk som den vil leve på de første dagene. Denne er stor, og du vil kun se fisken nærmest som en liten larve på toppen av egget. Hannen vil fortsatt passe på yngelen. Etter ytterligere noen dager (3 til 4) er plommesekken oppbrukt, og de må finne mat selv. Selv etter at plommesekken er oppbrukt, blir de fortsatt noen dager ekstra i hulen sammen med hannen.

Etter en tid vil du som akvarist finne mange miniatyr-Ancistrus i akvariet ditt. Her kommer da rollen til akvaristen inn, nemlig å ha mat tilgjengelig. De første dagene er ikke tennene utviklet, og det er derfor begrenset hva de kan spise - det må være mykt. Et kokt salatblad er fint. Selv bruker jeg gjerne nyklekket artemia og vegetabilske fórtabletter som løser seg opp i vann. Det er viktig å fjerne fór som ikke er blitt spist. Dette kan fort forurense vannet veldig og ta livet av alle fiskene i akvariet. Om du skal fjerne frittsvømmende yngel er opp til deg, og det bør avhengige av de andre fiskene i akvariet ditt. Som regel vil fiskene ha en bedre og raskere utvikling ved å være igjen i akvariet. En ny lek kommer som regel ikke lenge etter at yngel har forlatt hula. Ofte kommer en ny lek mens det er yngel i hula også. Så fort de har fått det til én gang, er det ikke lenge til neste lek. Faktisk kan lekene komme såpass tett at Ancistru-hannen rett og slett kan dø av utmattelse. Hannen forlater nemlig ikke hulen for å spise så lenge det er egg eller yngel der (noen hanner tar sjansen). Han er nemlig en utmerket far, og instinktet for å føre genene sine videre er viktigere enn å mette sulten. Derfor bør man innimellom sende hannen på en liten "ferie". Flytt den over i et annet kar, hvor han kan spise og komme seg til hektene igjen. I naturen er det sagt at hannen leker med flere hoer over en kort, men intens periode.  Ofte med flere hoer etter hverandre også.

Om du skulle være så uheldig å ha en hanne som ikke tar seg av eggene etter at de er lagt, men kaster de ut, kan du selv sørge for at eggene klekker. Jeg pleier å putte eggklasen i en fødeboks, som jeg fester øverst i akvariet med en algemagnet. Sammen med eggklasen putter jeg oppi en brusestein, som vil simulere hannens konstante vifting med finnene for hele tiden å tilføre friskt og oksygenrikt vann. Eggene tåler en kort tid over vann, men det beste er å hele tiden ha eggene under vann. I tillegg setter jeg fødeboksen slik at den står i strømmen, og det vil da konstant bli tilført nytt vann. Det største problemet med å leke Ancistrus-pappa, er at noen egg vil mugne. Om disse eggene ikke blir fjernet vil det raskt spre seg, og du kan risikere å miste alle. Egg som mugner blir hvite og "hårete". Bruk en pinsett eller en liten pimpete, og fjern forsiktig egget. Etter at eggene blir klekket, lar du de være i fødeboksen, i hvert fall frem til plommesekken er brukt opp. Denne måten å kunstig klekke eggene på er ganske interessant, da du har muligheten til å følge utviklingen til egg og yngel på nært hold.

Det er vanskelig å gi et fasitsvar på vekstraten til yngelen. Det er utrolig mange faktorer som spiller inn her. Fór, vannkvalitet, temperatur, størrelse på akvariet og ikke minst individuelle forskjeller mellom artene. En ikke unormal vekstrate vil være 12 til 13mm etter en måned. 2,5 til 3 cm etter 10 uker, og 7 til 8 cm etter 1.5 år. Etter rundt 2 år er fisken kjønnsmoden, og vil da være i overkant av 8 cm stor. I naturen er vekstraten hurtigere og rundt 7 til 8 cm etter allerede 1 år.

En Ancistrus sp. L-144 som er kraftig rammet av
En Ancistrus sp. L-144 som er kraftig rammet av "mopsnese"
Også blant Ancistrus kan man få enkelte individer som får den såkalte mops nesen. Det er ikke så vanlig som hos andre slekter, men det forekommer fra tid til annen. Årsaken til at noen individer blir mops, er trolig mangel av oksygen i vannet, slik at cellene i fiskekroppen ikke får utviklet seg sikkerlig. Man kan også få tilsvarende syndrom ved vitaminmangel.  Det skyldes ikke nødvendigvis mangel på oksygen i vannet, men det kan også komme av for høyt nitrogennivå i blodet - som igjen forhindrer oksygen å komme til cellene.

Å begynne med Ancistrus er en utmerket inngangsnøkkel til å starte sin oppdrettskarriere innenfor flere typer maller. Mange andre Loricariidaearter følger samme mønster, og om du har fått til Ancistrus, kan du jo senere prøve deg på for eksempel en Peckoltia eller Hypancistrusart. Men drett for utfordringens skyld og fordi du finner det morsomt. Du blir ikke rik av å drive oppdrett, og det tar ofte lang tid og mye arbeid. Om du er heldig kan du lage en avtale med en lokal butikk, hvor du kanskje kan bytte yngelen inn i annen fisk eller utstyr, og det er jo slett ikke en dårlig avtale.

Hvorfor tentakler på nesen?

Det har opp igjennom tidene vært mange spekulasjoner på hvorfor Ancistrus har disse merkelige tentaklene på nesepartiet. Det er ingen andre arter som har lignende tentakler.  Den første hypotesen kom fra en med navnet Ono i 1980. Han fant ut at disse tentaklene var dekket av smaksløker, og konkluderte med at tentaklene har blitt utviklet for at fisken også kan bruke disse tentaklene som en del av sitt sanseorgan. Men han bemerket også at arten hadde smaksløker spredd over hele kroppen, og ikke bare på disse tentaklene. Noe som igjen ikke ga hans hypotese særlig hold.

Burges skrev i sin bok i 1989 at disse tentaklene var utviklet for at fisken skulle føle vannstrømmen og retningen på den. Sabaj, Armbruster og Page skrev i sin artikkel; "Spawning in Ancistrus with comments on the evolution of snout tentacles as a novel reproductive strategy: larval mimicry" at disse tentaklene har blitt utviklet for å etterligne yngel i hulen. Som det ble skrevet under oppdrett, kan yngelen være hos hannen opptil 10 dager. Dette selv om yngelen har brukt opp plommesekken. Det er også ikke uvanlig at hoer legger fra seg egg når hannene har yngel i hulen. De skriver at det virker som hoen foretrekker hannen med yngel i hulen fremfor hanner uten. Derfor har hannene utviklet disse tentaklene, som gir hanner uten egg eller yngel en fordel i kampen med å videreføre genene sine. Størrelse, farge og bevegelse på tentaklene ligner en liten yngel, på denne måten forhindrer også hannen yngelen til å forlate hulen for tidlig. Hannen kan vifte med tentaklene i en rolig takt som da ligner en yngels bevegelser, og på den måten forhindre yngelen i å forlate hulen for tidlig.  Mange Malawi-ciklider har såkalte eggflekker på bukfinnen. Denne har samme størrelse og farge som et virkelig egg, og hjelper hannen med å befrukte eggene. Så det er på en måte ikke unikt at dyr utvikler metoder som hjelper til med reproduksjon.

Noen av artene

Det finnes mange arter av Ancistrus, men det kan kanskje være greit å dele opp Ancistrus i kulturformer og naturlige former. Siden Ancistrus har vært i handelen så lenge, har det utviklet seg arter i fangenskap som ikke finnes i naturen.

Ancistrus sp. Oppdrettsvariant - Kulturform
Denne arten er kanskje den mest vanlige i handelen, men dessverre vet vi faktisk ikke hvilken art det dreier seg om. Mest sannsynlig er dette snakk om en krysning mellom flere arter opp igjennom tiden. Situasjonen i dag vil sannsynligvis gjøre det slik at vi aldri får greie på hvilken art dette er. Dette er også for så vidt greit, så lenge den holdes i akvariet er dette en utmerket fisk som er ekstremt tilpasningsdyktig.
Denne varianten blir som regel bare solgt under navnet Ancistrus og det er ganske stor sannsynlighet for at det er nettopp denne du har. På norske nettsteder blir den omtalt som Ancistrus sp. Oppdrettsvariant, men på utlandske nettsteder blir den ofte omtalt som Ancistrus sp. 3.
Noen steder kan man se denne bli solgt som Ancistrus dolichopterus, men den korrekte Ancistrus dolichopterus er den som blir solgt som L-183.
Grunnet oppdrett i akvarier over mange år, og som sagt mange krysninger, finnes denne arten i mange fargenyanser.
Denne arten har også forskjellige varianter. Dette er da snakk om:

Albino variant:
Denne har en hvit eller gulaktig grunnfarge med røde øyne. Ofte har den også svake røde flekker på kroppen. Omsettes ofte som "Gul Ancistrus". Albinisme er medfødt, og skyldes en genfeil som medfører manglende eller redusert evne til å danne pigment. Albino betyr hvit på latin. Selv to vanlig fargede foreldre kan få albinounger, så lenge en av foreldrene er genetisk bærer av dette genet. Dette betyr også at du kan få 100% normalfargede unger med to albino foreldre. Det er heller ikke unormalt å få noen normalfargede og noen albinovarianter. Det er mange som kan få seg en overraskelse når de dretter Ancistrus.

Brun variant
Denne arten har en rustrød farge og ser ut som en mellomting av en normal farget og en albino. Øyenfargen er sort. Denne er ikke er særlig vanlig i Norge, men i Tyskland skal denne være svært populær.

Slørhalevariant
Selv synes jeg denne varianten er fryktelig. Dette er altså en variant med forlengede finner. For meg ser det utrolig slitsomt ut å måtte drasse rundt på et så lang "slør". Jeg kan ikke se poenget med å måtte ha en slik kunstig fisk, så lenge naturen har gitt oss så mange andre fine arter. Men enhver akvarist må selv bestemme hva han eller hun ønsker å ha i sine avarier. Jeg ber dere allikevel om å vurdere en gang til før dere kjøper en slik fisk. Se på hva naturen kan tilby dere i stedet.

Ancistrus sp. L-144 - Viltform 



At jeg skriver at denne er viltform, kan man kanskje ta med en smule skepsis. I Mai 1992 kom en hann av denne mallen i en sending fra Paraguay til Tyskland. Den fikk navnet Ancistrus sp. "Rio Paraugay". Denne fisken hadde en lys, nesten hvit, grunnfarge og den hadde klare blå øyne. Den ble senere omtalt i DATZ 10/93, og fikk nummeret L-144. Denne hannen skal visstnok så ha blitt krysset med en Ancistrus sp. Oppdrettsvariant, og avkommene herfra igjen krysset tilbake, med både den originale fra Paraugay, og yngel fra samme kull. Dette har gitt oss fisk med en gul grunnfarge og sorte øyne, og en variant som er lik den originale Ancistrus sp. L-144. Begge variantene blir i Norge solgt som L-144. Den varianten som har det sorte øyne, er mer "skitten" i grunnfargen.




Arten er svært populær her i Norge, og blir drettet i stor skala. Den er meget enkel å holde, og er svært tilpasningsdyktig. Den informasjonen man finner om Ancistrus sp. Oppdrettsvariant gjelder også denne arten.

Ancistrus ranunculus L-034 - Viltform
Dette er Ancistrus som er vitenskapelig beskrevet. Beskrivelsen er gjort av Muller, Rapp Py-Daniel og Zuanon i 1994. Denne arten har i tillegg også klart det kunststykket å komme bort fra L-nummeret sitt.
 Denne Ancistrusen skiller seg ut fra de andre artene ved at den har et meget bredt neseparti, noe den deler med Ancistrus sp. L-255. Disse to artene er de eneste Ancistrus som har denne brede nesen, noe som igjen gjør at noen mener disse nærmest bør sees på som en egen slekt. Det er ikke bare den brede og flate nesen som er annerledes; de har meget få tenner i forhold til de andre i slekten. Hoa har unormalt mye skjeggtømmer på nesepartiet. Av fór foretrekker disse artene kraftigere kost, noe som også bevises ved at de har et annet tarmsystem enn andre Ancistrusarter. Fiskens gjeller er også meget store, noe den deler med slekter som Parancistrus, Oligancistrus og Baryancistrus. Både ranunculus'en og L-255 kommer fra Rio Xingu og Rio Tocantins i Brasil. Dette er elver som har ekstremt mange andre Loricariidae arter, men ikke egentlig så mange Ancistrus arter.


En av artsfrendene er Hypancistrus Zebra. Vannet her er ofte varmt i tilegg er det kraftig strøm. Fisken finner vi ofte på bunnen i disse elvene, blant steiner. Fordelen med å være så bred og flat, er å kunne ha muligheten til å komme inn i huler eller sprekker, som andre maller ikke ville hatt en sjanse til å komme inn i. I fangenskap er det lurt å kunne tilby disse mallene en litt lengre og bredere hule.



Ranunculus er gammelt gresk og bygger på ordet rana som betyr frosk. Arten har blitt dretten i fangenskap, men det tilhører sjeldenhetene. Denne arten er langt fra like lett å drette som andre Ancistruser. Å holde den i akvarier er ikke så krevende, men den er ekstremt sky.

Ancistrus dolicopterus L-183 - Viltform 



Denne må for all del ikke blandes med Ancistrus sp. oppdrettsvariant. Her er det en liten navneforvirring ute og går. For ikke mange år siden var det vanlig å kalle alminnelige Ancistrus for Ancistrus dolicopterus. Dette er altså feil. Og det er historiske grunner til det. Den første beskrivelsen som ble gjort av en Ancistrus var det Dr. Kner som stod for i 1859. Som jeg har nevnt tidligere, bygget denne artsbeskrivelsen på svært få eksemplarer og, sammenlignet med dagens artsbeskrivelser, er ikke denne særlig grundig. Dr. Kner beskrev en fisk som vi lenge antok var vanlige Ancistrus, og som langt tilbake stammer fra den arten vi i dag kaller Ancistrus sp. Oppdrettsvariant. I ettertid har det vist seg at den fisken som Dr. Kner beskrev, sannsynligvis er den som har fått nummeret L-183. Det var Müller som i 1999 første gang kom med denne påstanden. På denne måten fikk et forholdsvis nytt L-nummer et gammelt og velbrukt navn. Det er fortsatt vanlig å se at Ancistrus sp. Oppdrettsvariant blir solgt som Ancistrus dolicopterus, men dette er altså feil.

Ancistrus dolicopterus er en art som har en mørk, nesten sort grunnfarge med mange hvite små prikker tett i tett. Rygg- og halefinne har et hvitt bånd ytterst. Arten kommer naturlig fra nedre del av Rio Negro i Brasil. Fra tid til annen dukker disse opp i handelen. Mitt råd er å kjøpe de om du ser dem. Dette er en enkel art å holde, og å drette disse burde heller ikke by på for store problemer. Disse stiller mange av de samme kravene som Ancistrus sp. Oppdrettsvariant.

Ancistrus sp. L-107/ L-184 - Viltform 



Denne arten er på mange måter svært lik Ancistrus dolicopterus, men her er prikkene større (1mm) og færre. Dessuten mangler den de hvite sømmene i rygg- og halefinne. Grunnfargen er også på denne mørk svart.
Dette er en malle med to L-nummer; 107 og 184. Den vanligste å se er kanskje L-184, men det korrekte er at man skal bruke det laveste nummeret om den har flere. Grunnene til at noen maller har fått flere nummer kan være mange. Som regel er det at den har blitt importert i forskjellige størrelser, eller at de varierer i forhold til lokasjon. Denne mallen finner vi i de midtre delene av Rio Negro i Brasil. Det er ikke så ofte man ser de i butikken. L-183 er mye mer vanlig.
Hold og oppdrett av denne arten burde ikke by på noen større problemer, og jeg har selv sett bilder av oppdrett fra Tyskland. Det virker som fisken foretrekker en lav pH - rundt 6,00.

De blinde Ancistrusene:

Ancistrus cryptophthalmus - Viltform
Dette er den første arten av de blinde Ancistrusene som ble beskrevet. Denne arten kommer fra hulesystemet i Rio Sao Vicente, som er en del av Rio Tocantins i Brasil. Beskrivelsen ble gjort av Reis i 1987. Det som er litt artig med dette er at det ble fanget 12 eksemplar av arten lenge før dette. Disse ble oppbevart i et museum i Argentina i mange år, før Reis tok de ut og forstod at dette dreier seg om en helt ny og spesiell art. Når han så skulle beskrive arten vitenskapelig, fant han ytterligere 5 eksemplarer. Disse 17 er de som utgjør artsbeskrivelsen.
På lik linje med mange andre arter som lever enten ekstremt dypt eller i underjordiske huler, mangler disse en god del fargepigmenter og øyne. Da det er svart som natten i disse hulene, er behovet for øyne lik null. Unge eksemplarer blir født med øyne, men disse forsvinner etter hvert (de blir dekket av et hudlag). Andre fellestrekk med fisk som lever i huler, er at de ikke blir like store som andre fisk. Denne arten blir ikke mye større en 8cm.

Ancistrus Galani - Viltform
Denne blinde artene ble beskrevet av Alfredo Perez i 1994. Arten finnes i Los Laurelos hulene i El Saman systemet i Venezuela. Hulene som disse kommer fra er over 1,5 km lange. Arten er oppkalt etter Carloz Galan, en Biolog fra Venezuela. Denne artsbeskrivelsen bygger faktisk bare på to individer, da det viste seg å være ekstremt vanskelig å få tak i arten. Artsbeskrivelsen dokumenterer også at den mer kjente arten Ancistrus brevifillis, som finnes utenfor hulene, ikke bare er varianter av samme art. Som andre hulefisk er denne lys, nesten gul, mangler øyne og blir ikke større en 7,2 cm.

Ancistrus formoso - Viltform 
Beskrevet i 1997 av Jose Sabino og Eleanor Trajano. Arten finnes i hulesystemet som heter Formoso i Matto Grosso, Brasil. Det første eksemplaret ble funnet i 1995 og neste eksemplar i 1997. Disse to utgjør artsbeskrivelsen. Arten er oppkalt etter hulen den er funnet i. Denne mangler også fargepigmenter og er nesten helt rosa. Denne arten har øyne, men i hvor stor grad disse blir brukt er uvisst.

Ingen av disse artene kan du regne med å finne i din lokale dyrebutikk. Disse tre artene er de eneste kjente underjordiske artene i familien Loricariidae. Noe av det som gjør dette meget spesielt og unikt, er at Ancistrus er en art som blant annet lever av alger. Alger er avhengig av fotosyntese for å utvikle seg. En faktor for fotosyntese er sollys, noe som ikke finnes i underjordiske huler. Derfor kan ikke disse artene leve av alger. Artsbeskrivelsene viser at disse har unormalt flere tenner enn hva som er vanlig blant Ancistrus. Dette tyder på at disse livnærer seg på andre ting enn alger.

Ancistrus er den perfekte nybegynnerfisken, som i tillegg til at den er lettlekt også har en stor nytteverdi i akvariet.

Som man kanskje forstår er Ancistrus mye mer enn bare en algespiser. Det er mange arter
med store variasjoner, som kanskje er mye mer kompliserte en hva man først tenker.
Disse artene er som regel den beste starten man kan ha med familien Loricariidae, og kanskje starten på et eviglangt forhold med disse utrolige skapningene. Det ser det i hvert fall ut til at det er blitt for meg.

Hovedkilde:
Kathy Jinkings. 2000. Bristelnoses, catfish with character. T.F.H Kingdom Books. Havant England.

Kilder:
Burgess, W.E., 1989. An atlas of freshwater and marine catfishes, a preliminary survey of the Siluriformes. T.F.H. Publications, Neptune City, New Jersey

I.Seidel, H.G Evers., 2005. Wels Atlas 2. Mergus verlag GmbH, Melle, Deutchland 

Sabaj, M.H., J.W. Armbruster, and L.M. Page. 1999. Spawning in Ancistrus with comments on the evolution of snout tentacles as a novel reproductive strategy: larval mimicry. Ichthyological Exploration of Freshwaters 10:217-229.

Sonia Fisch-Muller, Alexandre R. Cardoso, José F. P. da Silva, and Vinicius A. Bertaco. 2005. Two new Amazonian species of armored catfishes (Siluriformes:Loricariidae): Ancistrus verecundus and Ancistrus parecis. Neotropical Ichthyology, 3(4):525-532, 2005

Akvaforum.no
www.planetcatfish.com
www.goc.se

Takk til
Anette C Bure  - Korrekturlesing
Janne Ekström  - Foto, kommentarer og innspill
Bjarne Sætrang  - Foto og gjennomlesing
Andreas Bjørvik  - Foto
Jørn Kåsa  - Foto
Henrik Sandberg  - Foto
Lena Berg  - Foto


Erlend D. Bertelsen - 15.10.2007
Tilfeldig bekjentskap
© Sølvi Gullaksen
Reklame for plussmedlemskap