Maller i gruppen Ancistrine

Maller i gruppen Ancistrine av Ingo Seidel
Norsk oversettelse ved Nina Bergerud
Innledning Ingo Seidels artikkel "maller i gruppen Ancistrine" er en meget kjent artikkel, som har gått sin seiersgang i akvariehobbyen. Artikkelen ble skrevet i 1998, og har blitt oversatt til flere språk. På grunn av artikkelens alder har det skjedd en hel del endringer, i foreksempel systematikken. Disse endringene er ikke gjort på vår norske oversettelse. Hovedendringen er at Ancistrine ikke lenger er en egen underfamilie, men er satt under underfamilien Hypostominae. Den har også fått endret navn til Ancistrini. I artikkelen brukes navnet Ancistrine, hvilket du da kan lese som Ancistrini. Dette er i utgangspunktet ubetydelig for artikkelens innhold. Flere av de avbildede fiskene har også fått vitenskapelige navn, samt blitt drettet av hobbyakvarister. Dette er selvfølgelig meget gledelig. En kjempe stor takk til Nina Bergerud som har oversatt artikkelen til norsk, og som også har gitt oss tilatelse til å bruke denne. I tillegg retter vi en takk til Ingo Seidel selv, som med stor glede lar oss bruke hans artikkel. Dette er en meget lærerik artikkel, som jeg håper dere har stor glede av. Erlend D Bertelsen, april 07
Peckoltia sp. (L-134)	Det er av åpenbare grunner umulig å beskrive hele familien Loricariidae i èn artikkel. Derfor har jeg valgt ut en gruppe av maller med sugemunn som jeg vil konsentrere meg om. Ved å bruke det seneste klassifiseringssystemet, godkjent og brukt av de fleste vitenskapsmenn, kan Loricariider deles inn i følgende fem underfamilier: 1. Ancistrinae (Ancistrus) 2. Hypoptopomatinae (dwarf plecos) 3. Hypostominae ("common" plecos) 4. Loricariinae (whiptails) 5. Neoplecostominae Neoplecostominae er ukjent for de fleste akvarister.
Pseudacanthicus sp. (L-025)	Tysk til engelsk oversetters notat: Populærnavnene til disse fem gruppene er de vanlige brukte engelske navnene. De direkte oversatte tyske populærnavnene er verdt å ta med ettersom de beskriver hver enkelt underfamilies særpreg godt. Hypoptopomatinae kalles Ohrgitter-Harnischwelse, Øregitterpleco, henviser til hodebeina til fisken som er perforerte. Hypostominae kalles Schilderwelse, panserplate pleco, og Loricariinae - Hexen, Nadel & Störwelse (hekser, nål og størmalle). Pleco kalles generelt Harnischwelse, hvilket direkte oversatt betyr hornete malle. Først trodde jeg navnet refererte til de nesten ananasskallignende utvekstene på huden, men etter videre etterforskning fant jeg den eksakte meningen til å være brynje, så den kalles altså Brynjemalle. Catzenfisch (catfish) brukes ikke og høres merkelig ut for tyskere. [ Ed. Kattefisk blir jo også helt feil på norsk.]
Ancistrus sp. "Rio Pozuzo"	Så Loricariider fra gruppen Ancistrine er fokus for denne artikkelen, nærmere bestemt oppdrett av disse artene, som jeg har holdt i en del år nå. Jeg vil begynne med å beskrive hva som er typiske kjennetegn for underfamilien Ancistrine.
Skarpe pigger hos Ancistrus punctatus	Underfamiliens navn kommer fra det greske ordet "agchistron" eller "agkhistron" som betyr "skarp pigg". Dette er et karakteristisk trekk hos Ancistrine-maller. Representanter fra denne familien har et konkavt område mellom gjellelokkene hvor det vokser pigger eller "barter" (odontodes). Hos noen av medlemmene i denne underfamilien er odontodene veldig kraftige og buet, mens hos andre er de lange, glatte og tynne. Akvarister som holder denne typen vil kunne få ubehagelige erfaringer på grunn av odontodene! Hvis fisken blir fanget med håv vil den sperre ut odontodene, og vil derfor som oftest bli hengende fast i håven på grunn av mothakene odontodene er utstyrt med.
Ancistrus sp. "Rio Pozuzo"	Artene i underfamilien Ancistrinae leker uten unntak i huler. Hannen vil vokte klasen med de hvite eller gulaktige eggene, som typisk består av relativt få egg med en diameter på 2,5 til 5 mm. Hannen har ansvaret for eggene til yngelen er klekket og ferdig med eggeplommen. Yngelen har en stor eggeplomme som gir de næring i flere dager, og de forlater ikke hulen før den er brukt opp. Først da er pliktene til hannen over.
Ancistrus hann	Hvis du har planer om å oppdrette disse fiskene er det en del ting som må på plass for å lykkes. Første betingelse er at begge kjønn er til stede. Dette kan synes åpenbart, men det er ikke alltid like lett å forsikre seg om at man har klart dette. Disse fiskene er ofte dyre i innkjøp, slik at de fleste ikke uten videre kan kjøpe mange nok til å satse på at oddsen for at begge kjønn er tilstede er i ens favør. Det er derfor veldig viktig at man klarer å se forskjell på hann- og hunnfisker. Når en Ancistrus hann blir kjønnsmoden vil han utvikle mange og tydelige antenner på hode og snute. Ancistrus-hunner vil kun utvikle små antenner rundt munnen. Å se forskjell på Ancitrusartene er forholdsvis enkelt, men det er dessverre ikke alltid tilfelle hos medlemmer i underfamilen Ancistrinae.
Hann L-066	Tentakler utvikles ikke av noen andre enn Ancistrusartene. Det er likevel mange andre kjennetegn på kjønnsforskjeller man kan se etter. Odontodal vekst er en pekepinn man kan bruke for å se forskjellen på en hunn og en hann. En nærmere undersøkelse av Odontodal vekst på fiskens kropp avslører en kalsiumrik konisk struktur som kan minne om tennene på en kam. Odontodal vekst finnes på benplatene over hele fiskens kropp, på alle finnestråler og overflaten på hodets benvev. Fiskens skinn har derfor en meget ru overflate, nærmest som skinnet til en hai. Hvor kraftig den odontodale veksten er vil variere fra art til art.
Kraftig odontal vekst mellom gjellelokkene hos L66	Hos mange Loricariider finner man kraftig odontodal vekst i området rundt hodet, på finnestrålene og bakre del av kroppen. Hannene utvikler ofte spesielt kraftig odontodal vekst i leksperioden, særlig mellom gjellelokkene. Hunnene vil ha mindre odontodal vekst sett i forhold til hannene. Hos noen arter er dette veldig tydelig å se, man vil kunne se lange pigger som stikker ut fra nedre del av gjellelokket. På bildet vises hodet til en fullvoksen L66, hvor man tydelig ser kraftig odontodal vekst mellom gjellelokkene.
Dekeyseria scaphirhyncha - hann	Den første strålen på brystfinnen er tykk, og ofte dekket av små spisse takker. Hvor kraftig veksten er varierer fra art til art og ofte mellom kjønnene. Hannen har den kraftigste veksten. Fisken på bildet ble fotografert kort etter at han ble fanget i Rio Tefè, og viser ekstremt sterk odontodal vekst på brystfinnene. Hunner på samme størrelse hadde ingen odontodal vekst på brystfinnene.
Peckoltia sp., "hårete" hannfisk og "skallet" hunn	Hos noen slekter, som for eksempel Peckoltia, Panaque and Hypancistrus, vil man kunne se odontodal vekst i form av små pigger også på bakre del av kroppen, og da særlig i leksperioden. Peckoltia-paret på bildet er fra Nord-Øst i Brasil, men ikke typeidentifisert. Man kan tydelig se kjønnsforskjellen på grunn av den odontodale veksten på kroppene til dette paret, men det er likevel ikke vanlig at arter i Peckoltia eller Panaque-familien viser så kraftig vekst som disse to. De fleste hanner vil likevel ha korte pigger på tykkelse med et hårstrå på den bakre delen av kroppen. Det vil ofte være lettest å se disse hvis man får se fisken i en slik vinkel at lyset reflekteres i hårveksten.
Corymbophanes bahianus - Hann	Det finnes en del arter hvor det er svært enkelt å se forskjell på kjønnene. En art som er svært enkel å kjønnsidentifisere er Hemipsilichthys bahianus. Kinnene til hannen buler tydelig ut, og de er dekket av kraftig odontodal vekst. I tillegg er første finnestråle på brystfinnen dekket av kraftige pigger. Hvis det enda hadde vært så enkelt med alle!
Genitialtappen hos hunn L002	For de artene som ikke kan kjønnsbestemmes via kjente metoder må akvaristen gå drastisk til verks. Utstyrt med et forstørrelsesglass kan man undersøke kjønnsorganene til fisken. Genitialtappen hos hunnfisken er rund og butt, som vist på bildet, mens hannens er mindre og spissere.
Oppdrettskar	Hvis man har klart å få tak i begge kjønn, av passende størrelse, av den fisken man vil oppdrette, kan man ta for seg neste viktige steg i prosessen frem mot et vellykket oppdrette: innredning av oppdrettskaret. For å si det enkelt, jo større jo bedre. Noen arter har blitt oppdrettet i kar så små som seksti liter, men sjansen for å lykkes vil øke markant hvis man velger et større akvarium. For de større artene er det helt nødvendig å velge et romslig kar. Innredning kan godt være ganske sparsommelig, noen flate steiner lagt i lag på lag og en rot eller to er likevel minimum. Det er ikke nødvendig å ha sand eller planter i karet, men et kar med sand og planter er alltid penere, og det er lettere å holde stabile vannverdier hvis man velger å inkludere disse elementene.
Vannkvalitet	Oppdrett av Ancistrine-maller lykkes greit i medium hardt, litt alkalisk vann fra springen. Bløtt vann er ikke en forutsetning for å lykkes, men min erfaring er at fisken vokser bedre i bløtt vann, og jeg har mistet færre avkom etter at jeg begynte å bruke det. Noen ganger kan det også være bløtt vann som skal til for å sette i gang lek hvis man ikke lykkes med hardere vann. For noen arter som lever i "sort" vann, for eksempel i Rio Negro, er preparert og renset bløtt vann å anbefale. Den enkelte akvarist må selv bedømme om de foretrekker å bruke et osmoseanlegg som vist på bildet, eller om de foretrekker å bruke en annen metode for a fjerne mineralene i vannet. I noen områder kan regn- eller kildevann være et alternativ. [Red.: "Svart vann" refererer til en type vann med egenskaper til felles med regnvann, men det er mye surere, noe som resulterer i en høyere konsentrasjon av aluminium, men mye lavere konsentrasjon av mineraler som sodium, magnesium, kalsium og potassium.
Filtrering	Filtrerings- og pumpesystemet som velges for oppdrettskaret er viktigere enn den kjemiske sammensetningen i vannet. Maller er fra naturens side formet og tilpasset et liv i elver med sterk strøm. Det vil alltid være en fordel å forsøke å etterligne forholdene enhver fisk lever under i naturen, og for maller vil det si kraftige pumper som vil gi god filtrering og godt med strøm i vannet. Hvor mye bevegelse i vannet det er behov for når man skal oppdrette maller er ikke lett å si. Det vil variere veldig fra art til art, og kanskje også fra individ til individ. For å illustrere dette kan jeg nevne at mine L66 ikke starter lek før jeg øker gjennomstrømningen i oppdrettskaret (som for øvrig er 120x50x30 cm stort) med ytterligere 600 liter p/t. Dette tilsvarer ca 30 % mer enn de har til vanlig.
Ernæring	Det er ikke mulig å lykkes med oppdrett uten at fisken er i godt hold, det er derfor viktig å legge spesiell vekt på riktig, og rikelig, ernæring. Antall, form og plassering av mallens tenner forteller hva som er riktig ernæring for den enkelte type. Mange maller spiser hovedsakelig alger som de skraper av steiner og andre overflater med rekker av kamlignende tenner. De fleste akvarister er spesielt glade i denne type maller ettersom de gjør en fantastisk jobb med å holde karet rent for mange typer alger. Ulempen er at det kan være vanskelig å holde en algeproduksjon oppe som tilfredsstiller mallens ernæringsmessige behov. For å gi disse mallene det de trenger må man gi de tilskuddsfor i form av for eksempel algetabletter/algevafler og grønnsaker. Det er en vanlig misforståelse at en algespisende malle får alle sine ernæringsmessige behov dekket av alger og grøntfor alene, dette er altså feil.
Leporacanthicus sp tenner	Malle med sugemunn = god algespiser er en myte. Det finnes svært mange maller, for eksempel denne Leporacanthicus galaxies, som har en sugemunn som ikke er egnet til å skrape i seg alger i det hele tatt. Denne arten har mange færre tenner enn en typisk algespiser og trenger en helt annen diett. Den spiser restavfall, insektslarver og bløtdyr, kort sagt - proteiner.
Lasiancistrus heteracanthus Egg	Som allerede nevnt leker maller med sugemunn i huler. Her er det en uthult rot som er valgt for egglegningen. Den store eggklasen tilhører en Lasiancistrus heteracanthus fra Rio San Alejandro i Østre Peru.
Ulike lekshuler	Det er ikke vanskelig å få en malle til å akseptere en alternativ type hule for egglegging så lenge den tilfredsstiller kravene til den enkelte type malle. En kokosnøtt delt i to, eller en blomsterpotte snudd opp ned, er bare egnet for de minst kresne malletypene. Det finnes etter hvert et godt utvalg forskjellige typer lekshuler i handelen å velge blant. Hule trerøtter utformet i keramikk fungerer godt, men ettersom hulen bør være tilpasset mallens størrelse er det beste alternativet (og rimeligste) å lage de selv. Bruk gjerne skifer og lag en lang og smal hule, akkurat stor nok til at fisken kan komme inn med finnene foldet sammen.
Hule med åpning langs siden	Noen maller foretrekker å ha åpningen langs siden av hulen. Disse hulene bør være ganske lange, men pass på at åpningen er bred nok til at fisken kan komme inn og ut av hulen uten å skrape seg opp langs sidene. Det er viktig å passe på at denne type huler ikke har en åpning som gjør at fisken etter hvert som den har vokst plutselig ikke klarer å komme seg ut av hulen igjen!
Huler langs elvebredden	Inntil noen år siden gikk man ut fra at huler langs elvebredden kun ble brukt av visse typer maller i underfamilien Hypostominae. Nå vet vi at også visse typer Ancistrine-maller leker i utgravde huler langs elvebreddene, for eksempel Leporacanthicus triactis. Ettersom det er tilnærmet umulig å få til denne type landskap i et akvarium vil det beste alternativet være å gjøre noen keramikkrør tilgjengelig for fisken.
Ancistrus sp. (L110 / L157)	Slekten Ancistrus, med rundt regnet femtifem beskrevne arter er den største i underfamilien Ancistrinae. Antennene som vokser på hodet av fisken er typisk for hanner i denne slekten, samtidig som ingen andre enn en Ancistrus har dette særpreget. Hunnene utvikler ikke disse antennene, eller får kun noen små rundt snutepartiet. Navnet Antennemalle var opprinnelig gitt til en annen Sør-Amerikansk familie, Pimelodidae, men blir brukt på Ancistrus-artene på grunn av hannens iøynefallende hodepryd.
Viltfanget Ancistrus sp.	Uten å vite nøyaktig hvor en malle er fanget er det vanskelig å identifisere mer enn en håndfull typer nøyaktig. I tillegg er betegnelser brukt i den tilgjengelige litteraturen ofte unøyaktige. Arten som vises på bildet er Ancistrus dolichopterus, populært kalt Antennemalle. Denne betegnelsen blir brukt på forskjellige arter som ligner på hverandre, hvilket fører til forvirring angående artsidentifisering. I tillegg til dette vil de fleste publikasjoner vise bilder av utvokste viltfangede eksemplarer med tydelige utvekster på hodet, mens eksemplarer som er oppdrettet i flere generasjoner i akvarium ofte ikke utvikler like prangende hodepryd, og i noen tilfeller kan de ha forsvunnet fullstendig. Dette er ikke lenger dolichopterus, men en sp. malle, L-183 er nå klassifisert som den orginale dolichopterus.
Ancistrus sp. Som vokter egg	Ancistrus sp. er den enkleste mallen å få i lek. Hvis mallen har et egnet skjulested er det faktisk vanskelig å unngå at de leker! Antennemallen er ikke kresen når det gjelder valg av lekshule - en keramikkpotte eller en halv kokosnøtt med et hull som fungerer som inngang er ofte godt nok. Hunnen legger opp til 200 egg i en klase i hulen, mens hannen passer eggene og yngelen frem til eggeplommen er oppbrukt, og de er klare for et liv på egenhånd. Til og med i et akvarium med mange fisk av forskjellige typer vil noen av yngelen klare å overleve, til tross for de mange fiender en liten malleyngel vil ha i et slikt miljø. De vil livnære seg på alger og det de måtte finne av rester. Hvis man ønsker å ta vare på all yngelen kan man bruke en hevert å fange de med før de forlater hulen, for så å plassere de i et eget akvarium.
Albino Ancistrus sp.	Det var bare et spørsmål om tid før den første mutasjonen av antennemalle ble skapt, som det gjerne gjør med akvariumfisk som er lett å oppdrette, og typisk nok var det en albino som først ble tilgjengelig på markedet. For tiden finnes det to varianter av albino antennemalle. En som er helt gul, og en som er gul med hvite tegninger, sistnevnte er avbildet her. Dette er en ytterligere indikasjon på at det under fellesnavnet Antennemalle er samlet flere forskjellige typer Ancistrus. Hvis man setter disse to typene sammen, og får de til å leke vil man få seg en overraskelse: all yngelen vil ha normal farge! Den er ellers like lett å oppdrette som den vanlige fargevarianten.
Albino Ancistrus sp.	En marmorert variant har også blitt skapt. Fisken er vakkert marmorert i ung alder og er ganske tiltalende. Den har nesten lik fordelig av brun og guloransje farger, men dessverre mister den sin marmorering etter hvert, og blir mørkere etter hvert som den blir eldre.
Black-eyed Ancistrus	Det finnes en gul antennemalle med sorte øyne som stammer fra Paraguay, i tillegg finnes en annen meget vakkert art som også har sorte øyne. Disse typene har en mye mer attraktiv farge enn albinovariantene ettersom de har en mye sterkere gulfarge, som vist på bildet. Ettersom antennemaller blir oppdrettet i store kvanta er det sannsynlig at flere mutasjoner vil oppstå i fremtiden. Det kan diskuteres om det er hensiktsmessig og ønskelig med denne type selektivt oppdrett, men så lenge fisken er sunn og ikke blir drettet slik at de blir hemmet i sin naturlige utfoldelse kan man vel akseptere dette. La oss bare håpe at vi ikke får se en slørhalevariant. [Red.: Ancistrus sp.(5), en slørhalevariant, er nå tilgjenglig på markedet]
Ancistrus claro (LDA8)	Når jeg nå skal beskrive leksadferd og utvikling av yngel vil jeg bruke Ancistrus sp. (LDA8) som eksempel. Dette er en forholdsvis liten fisk, den har en maks lengde for hunner på åtte cm, mens hannen blir noe mindre. Denne arten ble presentert i mars 1993 med betegnelsen LDA8. Den har et tiltalende fargemønster som sammen med sin beskjedne størrelse raskt gjorde den attraktiv for akvarister. Den er en humørfisk, det vil si fargemønstret endrer seg i forhold til fiskens humør, slik at den kan vise seg med alle nyanser fra lys brun til sterk, nesten gullfarget, gul. Den har sin opprinnelse i Matto Grosso i Brasil, men det eksakte stedet i elven hvor den ble oppdaget er ukjent. Man trenger ikke et veldig stort akvarium for å holde og oppdrette denne fisken, et akvarium på ca hundre liter er godt nok, og vellykket oppdrett er mulig i vanlig springvann.
LDA8 Eggklase	Antennemallen legger eggene i en tett sammenklistret klase. De er vanligvis gulaktige og relativt store. Det synes som om de mindre artene legger forholdsmessig større egg enn de større artene, men antallet egg er imidlertid mindre hos de små typene. Typisk for LDA8 er en eggklase som består av 25-30 egg, mens de største Ancistrine-artene kan legge hundrevis. Hannen som vokter eggene vil vifte med finnene for å passe på at eggene har en stadig strøm med friskt vann over seg, og finnes det infertile eller døde egg i klasen vil han fjerne de.
LDA8 yngel med eggeplomme	Eggene klekker etter fem til syv dager, og ut kommer et svært lite yngel med en gigantisk eggeplomme. Yngelen holder seg i hulen sammen med den alltid påpasselige hannen til eggeplommen er brukt opp. Hannen utviser stor omsorg i sin foreldrerolle.
Tre dager gammel yngel	Tre dager senere kan man allerede se at eggeplommen er betraktelig mindre, samtidig som yngelen har vokst. På dette stadiet kan man så vidt ane fargemønstret fisken vil ende opp med. Yngelen vil holde seg tett sammen på dette stadiet og fremstår som en klynge med konstant energisk viftende haler.
En uke gammel yngel	Etter en uke er eggeplommen oppbrukt, og yngelen kommer ut av hulen for nå å klare seg på egenhånd. De vil umiddelbart sette i gang med å lette etter mat. God ernæring for yngelen er nyklekket artemia, smått tørrfor og grøntfor. Det er svært viktig å passe på at yngelen har god vannkvalitet. Dårlig vannkvalitet vil medføre store tap av yngel og dårlig vekst.
Yngelkasse	Å oppbevare yngelen i en yngelkasse er et mye bedre valg enn å flytte de over i et annet akvarium. På bildet vises en yngelkasse laget av glass, med fin netting på hver kortside. Fordelen med disse er at vannet kan strømme igjennom fra den ene siden til den andre, samtidig som levendefor ikke kan unnslippe. Faren ved å flytte de over i eget kar er at yngelen ikke finner nok mat ettersom den vil være spredt over hele akvariet. For å kompensere for dette er det fort gjort for akvaristen å overfore, noe som fort resulterer i at vannkvaliteten blir dårlig. I en yngelkasse oppnår man både enkel tilgang til mat for yngelen, og god vannkvalitet.
Ungfisk som spiser	Ancistrus-yngel kan fores med tabletter, artemia og visse typer grønnsaker, for eksempel forvellet salat, spinat og brokkoli. Hvis grønnsakene er frosne bør de tines først. Rå grønnsaker er vanligvis for harde for ungfisken, slik at de ikke vil kunne spise de før etter et par dager. Bruk en hevert for å fjerne avføringen til yngelen, helst et par ganger om dagen. Visse snegletyper er effektive til å ta seg av mat som ikke blir spist av yngelen, og kan på den måten bidra til å holde karet eller ynglekassen ren. En generell regel er å fòre ofte, men lite av gangen.
Stor ungfisk	Når ungfisken har nådd en størrelse på ca 2 til 2,5 cm kan den flyttes til mer romslige omgivelser. Når de når denne størrelsen vil de tåle mye mer, de løper ikke lengre en risk for å dø av sult, samtidig som de trenger mer rom å bevege seg på. Store godt filtrerte akvarium har ofte en stabil vannkvalitet, men man må likevel være forsiktig med foringen av ungfisken når de flyttes til et slikt miljø. En fortablett som løser seg opp fort vil kunne forurense vannet. Tabletter med høyt innhold av plankton eller spirulinaalger brytes ned sakte, og påvirker ikke vannkvaliteten like fort. Denne typen er derfor bedre egnet på lang sikt.
Ancistrus sp.(L89)	Ved første øyekast skulle man tro Ancistrus sp. (L89) var den "vanlige" antennemallen, men hvis man ser nærmere etter er det flere kjennetegn som skiller de. Fisken har en rød kant langs finnene, som den også beholder som voksen, og det er større kontrast på fargene ellers. Dessverre viser ikke denne fisken alltid sine vakre farger, og kan derfor ofte bli forvekslet med den "vanlige" antennemallen.
Ung L89	En ung L89 viser fargene sine enda bedre enn en eldre fisk. Man kan tydelig se mosaikkmønstret som skiller den fra "vanlig" antennemalle på dette bildet. Denne typen er like lett å oppdrette som "vanlig" antennemalle, og kan være et godt alternativ.
Ancistrus sp. (L183)	L183 har vært tilgjengelig i noen år nå, og er velkjent blant akvarister. Den blir importert regelmessig fra Rio Negro i Brasil til Europa. Ettersom den lever i "svart" vann bør den fortrinnsvis holdes i bløtt vann, og for vellykket oppdrett er det en betingelse. Denne arten trenger også varmere vann enn de fleste andre, men hvis disse parametrene er på plass er det ikke vanskelig å få fisken i lek. Det tar bare noen få uker fra fisken er klekket til den viser sitt vakre fargemønster, og arten er derfor veldig populær. Notat: Dette er Ancistrus dolichopterus.
Ancistrus sp. (L107 / L184)	En av de vakreste antennemallene er en annen art som stammer fra Rio Negro, Ancistrus sp. (L107/L184). Denne arten har fått tildelt to L-nummer. Hos ungfisker har nederste og øverste finnestråle på halen hvite markeringer, hvilket er veldig uvanlig hos antennemaller. Hvor store disse markeringene er vil variere fra individ til individ. Hunnene av denne arten legger få, men ganske store egg. Oppdrett av L107/L184 er ikke veldig vanlig, men en betingelse for å få det til er bløtt vann.
Ancistrus punctatus (L182)	Hvis man ønsker å holde denne fisken er det nødvendig med et stort akvarium, men selv da er det sjelden å se fisken vokse seg opp til de 25 cm den kan oppnå i naturen. Hannen har svært store antenner voksende på hodet, særlig i leksperioden. De største utvekstene kan forgrene seg flere ganger. Dette er en av de artene som kan legge flere hundre egg av gangen. Oppdrett er fullt mulig i vanlig springvann, men hulens dimensjoner må tilpasses fiskens størrelse. Yngelen vokser best i bløtt vann.
Ung Ancistrus. sp. (L182)	En av de mest tilfredsstillende aspektene ved å oppdrette fisk er at man får se alle utviklingsstadiene en fisk har. Man vet ikke før første oppdrett hvordan ungfiskene ser ut på de forskjellige stadiene. Antagelig vil ikke mange ha gjettet at fisken på bildet her er samme art som den vist på forrige bilde. Det er synd at fisken mister den attraktive rustrøde fargen langs kanten på finnene etter hvert som den vokser seg til.
Ancistrus sp. "Starry night"	Denne Ancistrus-arten illustrerer godt hvordan visse arter kan være veldig lite produktive. Fisken stammer fra Brasil og ble først kjent under navnet Ancistrus sp. "starry night". Det er en vakker dvergvariant som kun blir 8 cm stor. Så hva er problemet sier du? To omganger med lek produserte i begge tilfelle fem gigantiske egg, som resulterte i syv yngel. Yngelen er stor når den klekkes, og videre oppfostring er enkel.
Ancistrus ranunculus	Det er nok tilfelle at alle antennemaller vil leke i et akvarium hvis forholdene legges til rette for det, hvis akvaristen har nok tålmodighet til å vente vel og merke. Men noen ganger vil ikke fisken leke selv om forholdene ser ut til å være lagt til rette for det. I slike tilfeller bør man endre noen parametere fra tid til annen, flytt fisken til et annet akvarium, øk eller senk de ioniske egenskapene ved vannet, legg til en pumpe eller hev temperaturen. Jeg fikk satt i gang lek på det avbildede paret av Ancistrus ranunculus på denne måten.
Peckoltia vittata (L15)	Peckoltia-slekten har nærmest identiske krav til stell som Ancistrus. Mange Peckoltia-arter har farger og mønster som er enda mer iøynefallende enn de fiskene som er omtalt i denne artikkelen så langt. Peckoltia har også en størrelse som gjør de velegnet til å holde i et akvarium, og de er fult mulig å oppdrette. Peckoltia vittata (L15) som er avbildet her kommer fra Rio Xingù, men så langt har det ikke blitt rapportert om oppdrett på denne arten. Det er forholdsvis lett å se forskjell på kjønnene, kjønnsmodne hanner har tydelig odontodal vekst på opp til 3mm på den bakre delen av kroppen, mens hunnen har betraktelig mindre. Dessverre er det ikke alle artene som kan kjønnsbestemmes så enkelt, da ikke alle har odontodal vekst.
Peckoltia sp.	Denne peckoltia-arten kommer fra Tocantins River i Nord-Østre Brasil, og leker uten altfor store vanskeligheter i akvarium. Hvis springvannet ditt ikke er altfor hardt vil det være godt nok for oppdrett av denne arten. De vil legge 30-40 ganske store egg i en passende lekshule, for eksempel en keramikkhule. Yngelen er veldig store når de klekkes, og er utstyrt med en ca 5mm stor eggeplomme. De har overhodet ikke pigment når de klekkes.
Peckoltia sp. ungfisk	Etter ca 12 dager har de brukt opp eggeplommen og forlater hulen. Det er ikke vanskelig å oppfostre yngelen da samme metode som er beskrevet for Ancistrus også gjelder for Peckoltia. Akkurat som Ancistrus har også Peckoltia sterke tenner som passer godt til å gnage i seg grøntfor av forskjellige typer. En ung Peckoltia har et kraftig og regelmessig mønster med god kontrast. Dette i tillegg til at de er forholdsvis rimelig priset, og kan holdes i små akvarium, gjør at de for tiden er veldig populære blant akvarister. Det vil med stor sannsynlighet komme flere rapporter om vellykket oppdrett i den nærmeste fremtid.
Hypancistrus zebra	Antagelig den mest spennende og iøynefallende fisken som er oppdaget i løpet av de siste årene er Hypancistrus Zebra (L046). Denne fisken var tilgjenglig på markedet en god stund før den fikk sitt vitenskapelige navn. Den har alt som skal til for å kunne kalles en ideell akvariumfisk, den er svært vakker, den blir ikke mer enn ca 10cm lang, og den er forholdsvis enkel å oppdrette. Zebra-mallen kommer, som de fleste maller med L-nummer, fra Rio Xingù i Brasil. I Rio Xingù er det vanlig med vanntemperatur på 30 - 35 °C, og dette bør man ta hensyn til hvis man ønsker å holde denne arten. De har ingen spesielle behov i forhold til vanntype.
Hypancistrus zebra par	Kjønnsforskjellen på Zebra-mallen er ikke like tydelig som hos for eksempel antennemaller. Det er likevel forholdsvis enkelt å identifisere voksne individer. Hanner, til venstre på bildet, har tydelig bredere hode og lengre og tykkere odontodal vekst mellom gjellelokkene enn hunnen. Hunnen blir vanligvis 1-2 cm mindre enn hannen. Hunnen, til høyre på bildet, har en smalere og spissere hodeform. Kroppsformen er ikke et sikkert kjennetegn, ettersom hannen også kan se ut som om han er full av egg. Dette er antagelig fordi han legger seg opp en fettreserve for å ha noe å tære på i den tiden han ligger og passer eggene, og derfor ikke får anledning til å spise.
L046 munn	Munnen avslører mye om fiskens levevis. Den har en forholdsvis liten sugemunn, hvilket kan tyde på at den ikke lever i veldig sterk strøm. Den har få tenner, hvilket viser at den ikke er en algespiser. Den lever da også nesten utelukkende av proteiner. Hvis fisken får optimale forhold er det ikke vanskelig å få oppdrett på den, faktisk er det kun noen få parametere som må være riktig for å lykkes: rent vann, temperatur på minst 27 °C, variert og riktig kost og en passende lekshule.
6 dager gamle Zebra egg	Selve eggleggingen kan være vanskelig å bivåne ettersom hannen vil dekke inngangen til hulen fullstendig med kroppen sin. Zebra-mallen er ganske lite produktiv, og legger kun ca 7-12 enorme (4-5mm store) egg av gangen. De er hvitaktige i fargen og henger som limt sammen i en klase. Kort tid før eggene klekkes er det mulig å se yngelen gjennom eggskallet, særlig øynene og noen blodårer kan sees tydelig, og man kan til og med se hjertet banke.
Zebra yngel klekkes	Så har dagen endelig kommet! Yngel, fullstendig uten pigment, men med en enorm eggeplomme klekkes ut av egget. Det er ikke lett for yngelen å komme seg ut av skallet, de må kjempe hardt for å komme seg løs, men vil til slutt klare det. Når de klekkes har de allerede en fullt utviklet sugemunn som de umiddelbart vil forsøke å suge seg fast i en tilgjengelig overflate med. Bare det å få sugd seg fast er ingen liten oppgave for yngelen på grunn av den enorme eggeplommen den bærer på. På dette stadiet vil yngelen ligge i en klynge og energisk vifte med halen.
Zebra ungfisk	Eggeplommen er oppbrukt etter 11-14 dager, avhengig av vanntemperaturen. På dette stadiet er de minikopier av sine foreldre, og vil, i likhet med Ancistrus-yngel, forlate hulen for å lete etter mat. Det er en enkel oppgave å oppfostre Zebra-yngel. Hvis de får nyklekket artemia og knust tørrfor nok har man gode muligheter for å ikke miste noen av de. En liten advarsel: ikke bruk yngelkasser laget av plast eller pleksiglass, det vil ikke ta lang tid før yngelen har skrapet opp innsiden med sine små, men skarpe, tenner slik at man ikke vil kunne se inn til de.
L66	Det finnes andre beslektede maller til Hypancistrus Zebra som også er enkle å oppdrette. L66 har i likhet med H. Zebra et redusert antall tenner, og er også en veldig vakker fisk. Den holder til i Rio Tocantins eller Rio Xingù i Nord-Østre Brasil, og blir noe større enn Zebra-mallen. L66 kan nå en max størrelse på ca 14 cm. Fisken har som ung veldig vakre tegninger med kraftig kontrast, men disse blir dessverre mer utflytende etter hvert som fisken vokser. En voksen hann er ofte ganske mørk, har kraftig odontodal vekst mellom gjellelokkene, og fine hårlignende takker på hele bakre del av kroppen.
L66 - par i en lekshule	Denne fisken leker gjerne i huler laget av keramikk eller skifer. På bildet vises et par med egg i sin utvalgte lekshule, laget av skifer. Jeg har satt i gang lek hos L66 to år på rad ved i legge til en ekstra pumpe og la strømmen peke mot huleåpningen. I begge tilfellene resulterte første forsøk i infertile egg, hvilket også er et kjent fenomen fra Characoidei (Tetraer). Når det gjelder vannkvalitet er det ikke så mye man trenger å gjøre, de påfølgende eggleggingene resulterte i normal utvikling av eggene i vanlig springvann.
Egg fra L66 og L46	Eggklasen lagt av L66, til høyre på bildet, er mye større enn eggene lagt av L46, til venstre. På den ene siden har vi altså noen få egg på 4,5-5mm i diameter, på den andre større egg og et betraktelig større antall lagt av L66. En eggklase lagt av L66 kan inneholde opp til 50 egg. L66 hannen tar bedre hånd om eggene enn det L46 gjør, mens utviklingen av egg og yngel tar nesten nøyaktig like lang tid. Notat: Eggene på bildet ser grønne ut men er i virkeligheten gule.
L66 ungfisk	L66 vokser mye raskere enn L46 som bruker lang tid på å vokse seg stor nok til å overføres til en annen entusiast. Oppfostring av L66 yngel er problemfri, de spiser tabletter og smått levende for, men vokser best i bløtt vann.
L73	L73 blir importert regelmessig fra bielvene Rio Tocantins og Tio Do Parà i Nord-Østre Brasil. Fisken har fått tildelt flere L-nummer, L4, L5, L28 og L73. Bildet av L73 i DATZ ("Die Aquarien und Terrarienzeitschrift", et månedlig tidsskrift utgitt i Tyskland) viser et voksent individ, mens de andre L-numrene er forskjellige utviklingsstadier av ungfisk. Oppdrett av denne arten er forholdsvis enkelt å få til, og hunnen legger opp til 50 forholdsvis store egg av gangen.
L73 ungfisk	En ung L73 har færre men større prikker enn de voksne. Oppfostring av L73 er ikke vanskelig, men de har et utiltalende trekk man bør være klar over. Selv om de avviser alle typer grønnsaker de blir tilbudt, vil de spise nesten alt av planter som finnes i oppdrettskaret. Alt som står igjen er sønderspiste blader. Dette er antagelig et sekundært resultat av søken etter mat for jeg tror ikke denne fisken er en vegetarianer.
Pseudacanthicus leopardus	Inntil nylig var det en utbredt enighet om at det ikke var mulig å oppdrette de større malletypene i akvarium. Man mente det ikke var mulig å gjenskape et miljø som var tilpasset fiskens voksenstørrelse. Det er likevel enighet om at en fisk holdt i akvarium sjelden når den størrelsen den kan nå i naturen, og i tillegg til dette blir de store malletypene kjønnsmodne svært tidlig. Leopardmallen, Pseudacanthicus leopardus (L114), faller i denne kategorien, og er kjønnsmoden allerede ved ca 20 cm lengde. [Red.: Det tyske populærnavnet på denne fisken er "leopard-kaktuswels". Oversatt blir det "leopardkaktusmalle", hvilket er et godt beskrivende navn for denne mallen]
L114 i hule	Huler av samme type som beskrevet for Ancistrine-artene kan brukes for vellykket lek av Pseudacanthicus leopardus, men dimensjonene på hulen må være betraktelig større. Huler med inngang på kortsiden blir godt mottatt av L114. Fisken vil vokse seg større etter hvert som tiden går, så det er alltid en risiko for at den en dag ikke klarer å komme seg ut av hulen. Det er derfor viktig at hulen blir byttet ut med en som er større etter hvert som fisken vokser. Ettersom dette er fisk som kommer fra Rio Negro er bløtt vann en fordel for vellykket oppdrett.
L114 yngel	En Leopardmalle på 20 cm legger rundt 100 store egg. Yngelen er uten pigment og bærer en stor eggeplomme når de klekkes. Etter kort tid utvikler yngelen det vakre sort/hvite fargemønstret som vist på bildet. Disse ble oppfostret på nyklekket artemia og tabletter. Dessverre ble ynglene angrepet av en sykdom som spiste vekk halen deres, og hele kullet ble tapt. Foreldrene har heller ikke lekt igjen.
Acanthicus Adonis	Til og med fra de gigantiske Acanthicus-artene, som kan nå en meter i naturen, hører man fra tid til annen om oppdrett i fangenskap. Acanthicus Adonis som er avbildet her, har lekt flere ganger i akvarium, så ingenting er umulig.
Rio Tulumayo	Til slutt vil jeg presentere Chaetostoma. Oppdrett av denne er ganske ulikt de artene som er presentert så langt. Årsaken til det er knyttet til at de lever i kraftige stryk i Andesregionen i Sør-Amerika. Noen ganger er disse strykene så kraftige at det ikke er mulig å stå oppreist i vannet. Selv om elven ser rolig ut på overflaten er strømmen svært kraftig! Chaetostoma er godt tilpasset dette miljøet - de har en flat kroppsform og en enorm sugemunn som gjør det mulig for fisken å holde seg fast. Vannet i Andes er sjelden bløtt og surt, og springvann er derfor godt nok for de fleste artene i denne gruppen.
Rio Tulumayo	Det er fullt mulig å innrede et akvarium som etterligner de naturlige forhold Chaetostoma lever under. Bruk den mest finkornede sanden du kan få tak i, og plasser steiner i lag på lag over hverandre. Det er ikke nødvendig med ekstrem vanngjennomstrømning for oppdrett, selv om det kan virke åpenbart at man skulle trenge det. Det er likevel viktig å sørge for et høyt oksygeninnhold i vannet, slik at bruk av en diffuser eller luftsten er en god idè. Temperaturen bør settes i henhold til hvor arten kommer fra, men vil typisk ligge et sted mellom 20 og 27 grader.
Chaetostoma sp. "Rio Meta"	Denne lille Chaetostoma er utbredt i øvre del av Rio Meta i Clombia, og tilbys på markedet under mange ulike navn. Dette er antagelig den eneste Chaetostoma-arten som har blitt oppdrettet i fangenskap så langt. Det er ingen tydelige karakteristikker som skiller kjønnene, men hannen har et noe bredere hode, smalere kroppsform og større bukfinner enn hunnen. Kanskje de store bukfinnene spiller en rolle i hannens befruktning av eggene. Ved å brette finnene over eggklasen forhindrer hannen at melken forsvinner i den sterke vannstrømmen.
Eggklase lagt av Chaetostoma	Denne fisken kan oppdrettes i ganske små akvarier. Hannen vil selv grave ut en hule under en rot eller en stein, som de vil holde til i også når det ikke er tid for lek. Hunnen vil legge en eggklase på opptil 60 egg, som festes til en overflate inne i hulen. Eggene har en gulaktig farge til å begynne med, men blir mørkere etter hvert som de utvikles. Man kan tydelig se yngelen gjennom eggeskallet.
Chaetostoma yngel	Etter ca syv dager klekkes nesten helt ferdig utviklet yngel. De har bare en liten rest av eggeplommen igjen, og forlater umiddelbart hulen. Med de typene som kommer fra kaldere vann er det lett å forstå grunnen til dette. Man kan se også på andre typer fisk som lever i kaldt vann at yngelen er godt utviklet når den klekkes - jo kaldere vannet er jo bedre utviklet er yngelen når den klekkes. Yngelen begynner umiddelbart å lete etter mat, grønnsaker og nyklekket artemia er riktig type ernæring, men det er likevel vanskelig å oppfostre denne typen. De er veldig sensitive og det minste feilgrep resulterer gjerne i tap av yngel. De beste resultatene oppnås ved å oppfostre ungfisken i et stort kar med god filtrering og kjølig vann. De vokser sakte, og vil ikke være kjønnsmodne før de er ca to år gamle.
Ancistrinae sp. (L200)	Denne artikkelen har vist at de fleste Ancistrine-arter kan oppdrettes i akvarium hvis forholdene er lagt til rette. For å lykkes trenger man et passende par, et stort nok akvarium, sterk vanngjennomstrømning, hyppige vannskifter og riktig fòr i rikelige mengder. Riktig vanntemperatur og en passende lekshule er selvsagt også viktig. Med denne oppskriften bør det være mulig å oppdrette også de artene det ikke har kommet inn rapporter om vellykket oppdrett på til nå. Ikke la deg stoppe av at en art ikke er oppdrettet før, men prøv likevel!
Tilrettelagt for akvaforum.no av Geir Kristiansen

Ingo Seidel - 23.04.2007

Akvaforum

Maller i gruppen Ancistrine