Panaque Maccus 

Panaque maccus er en nydelig liten skapning som ofte blir forvekslet med Pecoltia vittata. Faktisk kjøpte jeg alle mine, under navnet Pecoltia vittata. Det var først etter at jeg hadde drettet dem, at jeg forstod at det var Panaque maccus. Jeg ser til stadighet disse fiskene blir solgt under feil navn. Selv i akvariets lexikon (3. svenske utgave) er det avbildet en P. Maccus med underteksetn P. Vittata

Pecoltia vittata har et mye jevnere mønster på kroppen, da spesielt rundt hodepartiet, hvor maccusene`s mønster blir brutt opp, og stripene er mye mindre og variable. Fargen er ganske lik på begge fiskene. Panaque Maccus har en mørkebrun grunnfarge med smale, lyse linjer/mønster. PeckoltiaVittataen har derimot lys sandfarget grunnfarge med mørke brede striper. En annen grunn til misforståelser er at de begge har populærnavn som klovnepleco. Mønsteret på maccus`en kan variere mye fra fisk til fisk, blant annet etter humør og omgivelser.

I naturen blir denne fisken funnet i blant annet Rio Caroni og i Orinoco-systemet i Venezuela. Den har et ganske stort utbredelsesområde både i Venezuela og Colombia. Fisken lever blant røttene langs elvebredden, der fiskens farge og mønster gir den perfekt kamuflasje. Panaque (pan-ah-kay) er det vanlige populærnavnet på de fleste plecoer i Venezuela.

Panaque maccus er en av de artene i familien Loricariidae som har blitt vitenskapelig beskrevet. Dette skjedde av Schaefer og D.J. Stewart allerede i 1993. Den har flere L-nummer; L-104, L-162 og LDA-22. I likhet med de andre fiskene i familien Loricariidae henger ofte L-nummeret igjen selv om den har blitt beskrevet. Det er selvfølgelig mye enklere å bare kalle den L-104, selv om det korrekte navnet å bruke er Panaque maccus. Hva som er korrekt og hva som er mindre korrekt er det delte meninger om. Personlig mener jeg at underfamilien Panaque burde vært delt opp i to: Panaque og Panaqolus (slik det en gang ble gjort et forsøk på). De store artene som Panaque nigrolineatus og Panaquesuttoni er i mine øyne i en helt annen familie, enn for eksempel Panaque maccus og Panaque changae. Disse burde da hete henholdsvis Panaqolus maccus og Panaqolus changae. "Olus", som er den siste halvdelen i navnet betyr liten, så dette er jo det egentlig et perfekt navn. Liten Panaque.

Dette er selvfølgelig bare mitt syn på saken.

Generelt:

Panaque maccus er ikke en spesielt vanskelig fisk å ha i akvariet. Den blir ikke særlig større en 10 cm, noe som egentlig er en fin akvariestørrelse. Den stiller heller ingen spesielle krav til vannkvalitet, og vil trives i pH mellom 6,5 og 7,5 og en temperatur fra 24 til 28 grader. Normalt norsk kranvann tilfredstiller alle fiskens krav til vannkvalitet. Fisken spiser hovedsakelig grønt fòr, men er ingen utpreget algeeter. Man må ha en rot i karet da disse fiskene virkelig liker å grafse på treverket. Min gruppe spiser stort sett det de får servert og jeg prøver å variere kosten. Hovedsakelig får de fòr av typen Tetra Pleco-Min men jeg varierer også med kraftigere for, som rekepellets og Tetra Tabi-Min. Salatblader blir også spist opp når de innimellom får det servert. Fisken er ganske sky, og bør derfor fòres etter at lyset er skrudd av.

Bunnsubstratet bør være av en finkornet type. Vannsirkulasjonen må ikke være av den kraftigste, men som med de fleste Loricariidae, vil de trives med litt sirkulasjon. For at fisken skal trives er det viktig med mange skjulesteder og mørke kroker. Dette kan man lage ved å ha tilstrekkelig med feks røtter, planter og huler.

Av annen fisk vil jeg anbefale tetraer og mindre ciklider, andre maller går også bra. P. maccusen er territorielle men de krever ikke spesielt stort teritorie, dette gjør det mulig å ha en gruppe i et akvarie. Selv har jeg 7 stk i et 150 liters akvarie der de går sammen med en liten gruppe med Ancistrus sp. L-144.

Oppdrett:

Jeg har drettet denne fisken en stund nå, og jeg vil vel velge å påstå at den ikke er spesielt vanskelig i forhold til andre Loricariidae.



Man kan se forskjell på kjønnene ved at hannen har kraftigere odontnes på bakkroppen og ved gjellene. Hannen er også noe mindre enn hunnen. En rognsti hunne er god og rund. Mine hanner ligger stort sett i hulene sine hele tiden, dette er ofte et godt tegn på en dominant hanne. Hannen vil da "rydde" litt rundt hulen, slik at det blir en svak grop utenfor inngangen til hulen.



Hunnen legger ganske mange, forholdvis store egg. Jeg vil tippe at det er mellom 20 og 25 egg (men det er litt vanskelig å si, da hannen blokkerer inngangen til hulen meget bra). Hunnen min bruker mellom 1 og 2 dager på å legge fra seg eggene. På lik linje med flere andre arter er det hannen som passer på eggene - og han er en meget dyktig far.

Eggene klekker etter 5 til 6 dager, men yngelen er i hulen frem til de er rundt 20/25 dager.

Mine fisker leker regelmessig og ganske intenst. Noen ganger har ikke yngelet fått kommet ut av hulen før hunnen skal inn og legge fra seg en ny klase med egg. De gangene dette har skjedd, har jeg nok ikke fått full uttelling på antall yngel. For meg er det egentlig vanskelig å si hvor mange yngel som svømmer ut av hulen da jeg lar de svømme fritt ut selv. Karet er fullt av hjemmesteder, noe som gjør det vanskelig å telle antall yngel. De gangene jeg har tømt hulen selv har jeg fått henholdsvis 17 og 21 individer. Dette har egentlig vært mer en hva jeg hadde forventet. Fisken er jo ikke spesielt stor.

Jeg fórer yngelen med samme type fór som de voksne og det har ikke vært noe problem. I tillegg har de fått noe artemia. De spiser det de får med god appetitt.Yngelen vokser ganske periodevis, og etter 4 mnd er den ca 3,5 cm. I den størrelsen begynner de virkelig å få fine farger. De har en skikkelig mørk grunnfarge, med tynne lyse oransje striper. Virkelig flotte! Ettersom de eldres forandres fargen også, og fullvoksne fisk blir i forhold ganske grå og kjedelig, men når den er ung er den en meget attraktiv fisk.

Mitt oppsett:

I mitt kar på 152 liter går de som sagt sammen med en gruppe Ancistrus Sp. L-144. Jeg har satt karet opp med mange skiferhuler og mye røtter. Det har blitt en del plantevekst der også, (Vallisneria og Cryptocoryne). Temperaturen i mitt kar er mellom 25 og 26 grader. pH er mellom 6,9 og 7,0 og Kh er mellom 0 og 4. Jeg kan ikke se at det har vært noe spesielt som har trigget disse til lek.

Jeg har valgt å innrede karet slik at det ikke blir for lyst, da fisken får en mye finere farge. Disse fiskene trives best i dempet belysning, noe som også er en viktig grunn til å ha røtter i karet, disse blir brukt som skjulesteder. Mine mallehuler i skifer er også et fint hjemmested for fisken. Hulene som jeg bruker i oppdrett har jeg laget selv av vanlig skifer plater(fliser). De innvendige målene er 32mm brede 21mm høye og 140mm lange. Dette er mål som jeg har fått lek på både Hypanzistrus Zebra og Pecoltia sp. L-134 med. Skiferen kapper jeg opp og limer sammen med silicon.

Av sirkulasjon har jeg et innvendig filter fluval 4+ og en utvendig Fluval 404, noe som gir meg ca 2300 liter pr time i sirkulasjon (det er nok ikke nødvendig med så mye).

Hulen som Alfa hannen har valgt ut er under pumpene, med åpningen rettet på skrå mot strømmen. Dette er den hulen som er lengst fra de andre hannene.

Jeg hadde i en periode mye snegler i karet, og valgte derfor å sette inn 4 stk Chromobotia macracanthus (praktbotia). De gikk i dette karet rundt 1 mnd, og i den perioden la ikke Panaque maccusen`en egg. Et artskar er derfor helt klart å foretrekke, da fisken vil føle seg mye tryggere. Jeg vil anbefale denne fisken på det sterkeste til andre. Den er lett å holde og lar seg drette, uten at den stiller spesielle krav. Prismessig er den heller ikke spesielt dyr, og det burde vært mulig å få tak i den for mellom 50 og 200 kroner. Så neste gang dere ser Pecoltia vittata i butikken, ta en ekstra titt og se om det ikke er Panaqolus maccus.



Takk til Morten Kirkevåg for lån av bilder.

Tilrettelagt for akvaforum.no av Geir Kristiansen