Tante Astrid har lest seg til at de får 10-140 yngel, avhengig av mors alder, står det i
denne tråden.
Når det gjelder dødsfall under fødsel for førstegangsfødende, har i alle fall jeg (som har levendeføderdilla) gitt helt opp å bli trist. Det skjer, nemlig. I alle fall ofte med fruer som er besvangret før jeg får kloa i dem...
Det skrives mye om at levendefødere er avlet i stykker og er skjøre, men min erfaring så langt er at de små snikene som damene
etterlater seg klarer brasene aldeles utmerket. Så da har jeg hørt og lest og fundert, og liker teorien om at det handler om mat i like stor grad som innavl. Fisk skal bli salgsklar så fort som mulig, og fores med altfor proteinrikt for, slik at disse damene dør av enten å ha vokst for fort selv, eller at yngelen blir så stor at de rett og slett sliter seg ut under fødsel. Det er jo tøft for oss mennesker også det, takker min skaper for at avkommets vekt stoppet på 3.500...
Under et foredrag om utstillingsguppy nevnte foredragsholderen at han hadde en linje gående som ble startet midt på 50-tallet. Da snakker vi innavl i ordnede former over tid, og fisken er fortsatt helt i orden. Men "survival of the fittest" har nok blitt praktisert med hård hånd. Kansje det er en fornuftig grunn til at de fleste levendefødere føder
uhorvelig mange barn, og spiser alle de får tak i? Da er det de heldigste, raskeste og flinkeste klarer seg. Mor natur er ikke nådig, men du verden så moro det er å følge med!
