Norges største dyretragedie
Nå er jeg på vei til veterinæren. Og jeg sitter her og irriterer meg grenseløst, og er fryktelig trist.
Torsdag var jeg igjen og hentet en katt som trengte hjelp. En liten, søt, kosete og sosial kattefrøken. Hun hadde gått ute en stund, ingen vet akkurat når hun dukket opp i nabolaget, men nå var det altså en ung gutt som ikke lenger klarte å høre på at denne katten gikk ute og hylte dag og natt. Han tok den inn og ga den mat. Da han fikk katten i hus oppdaget han at hun er skadet, hun har flere skader i halen, og flere brukne tenner. Hva hun har vært borti er ikke godt å si. Men katten ble levert til veterinæren, med spørsmål om avliving. Skadene var ikke verre enn at veterinæren ikke hadde lyst til å ende livet på denne skjønne skapningen, hun mente bestemt at noen må savne henne, og hun ringte altså til meg. Så nå har jeg en gjest på soverommet, der hun har bodd hele helgen. Og for en vakker og snill katt.
Noen må jo savne denne skjønne katten? Jeg har lagt henne ut på nettsider med savnet/ funnet dyr. Ingen respons. Jeg har hengt opp plakater i alle matvarebutikker (alle må jo handle mat), ingen reaksjon. Jeg har prøvd å få henne i lokalavisa, men de nekter å ta det inn hvis jeg ikke betaler dyrt. Så nå tar altså Dyrebeskyttelsen ansvar for denne katten, og vi skal prøve å få gitt henne et godt liv.
Hvorfor er det ingen som leter etter henne? Det finnes ingen savnetlapper noe sted. Hvordan kan det skje at en nydelig katt er borte men eieren bryr seg ikke? Hvorfor er det så akseptert når det gjelder katter? Hvis en hund blir funnet og ingen eier har etterlyst den, da kommer den i avisa. Og naboene og slekta spør etter hunden, tror ingen svarer at den ble bare borte?....
Noe som provoserer meg mer enn alt annet er at jeg ser facebook som en glimrende måte å få spredd budskapet. Jeg bor i en ikke så alt for stor bygd, og noen kjenner noen som kjenner noen, ikke så alt for mange ledd så har man nådd alle. Jeg legger ut katten der og ber mine venner dele og spre bildet. Men tror dere noen gjør det? Nei da. Men de deler om hester som skal avlives i Bodø, savnet hund i Sarpsborg og Dokka. Men en lokal liten katt, nei det er ikke så nøye. Er det fordi det er en katt det gjelder? Ja, jeg tror nok det.
Og det er det som er norges største dyretragedie. Vårt syn på katter. Og all feil-informasjonen som er ute og går. Gamle myter lever videre. Det er jo bare en katt. De skal ikke koste noe ved anskaffelse. De skal ikke koste noe å ha - ikke kastrering, ikke vaksine, ikke veterinær ved sykdom eller skade. Billigste mulige for skal den ha, selv om mange av de fortypene som selges i dagligvarebutikk kan være direkte skadelig. Hvis det oppdages at katten er syk eller skadet tar naboen den med bak låven. Så går man til den andre naboen og får en ny, gratis kattunge.
Sånn er det nok når en katt forsvinner også. Den vil ikke være her, så vi får oss en ny kattunge. Kattunger er jo søte, og de er gratis. Hva er vitsen med å lete etter den som forsvant? Den klarer seg så fint så! Og den har jo valgt det selv.
Dette ble et langt innlegg, og det kunne blitt mye mye lengre. Men jeg har ikke tid til mer, for nå skal jeg snart reise med lille gjesten vår. Hun skal amputere en del av halen, og antagelig trekke et par tenner. Mulig vi steriliserer henne i samme slengen. Men vi må se an litt. Hun er fortsatt veldig veldig tynn og sliten, og vil kanskje ikke tåle å ta alt i en omgang.
Og aller verst er det at jeg vet at hun bare er en i rekka. Det går haugevis av katter der ute og leter etter hjemmet sitt, magre, syke, slitne, redde. Og med et håp om at matfolket skal komme og hente dem. De skulle visst at matfolket allerede har en ny kattunge, de har aldri hengt opp en savnet-plakat på butikken, de rett og slett bryr seg ikke.....
Torsdag var jeg igjen og hentet en katt som trengte hjelp. En liten, søt, kosete og sosial kattefrøken. Hun hadde gått ute en stund, ingen vet akkurat når hun dukket opp i nabolaget, men nå var det altså en ung gutt som ikke lenger klarte å høre på at denne katten gikk ute og hylte dag og natt. Han tok den inn og ga den mat. Da han fikk katten i hus oppdaget han at hun er skadet, hun har flere skader i halen, og flere brukne tenner. Hva hun har vært borti er ikke godt å si. Men katten ble levert til veterinæren, med spørsmål om avliving. Skadene var ikke verre enn at veterinæren ikke hadde lyst til å ende livet på denne skjønne skapningen, hun mente bestemt at noen må savne henne, og hun ringte altså til meg. Så nå har jeg en gjest på soverommet, der hun har bodd hele helgen. Og for en vakker og snill katt.
Noen må jo savne denne skjønne katten? Jeg har lagt henne ut på nettsider med savnet/ funnet dyr. Ingen respons. Jeg har hengt opp plakater i alle matvarebutikker (alle må jo handle mat), ingen reaksjon. Jeg har prøvd å få henne i lokalavisa, men de nekter å ta det inn hvis jeg ikke betaler dyrt. Så nå tar altså Dyrebeskyttelsen ansvar for denne katten, og vi skal prøve å få gitt henne et godt liv.
Hvorfor er det ingen som leter etter henne? Det finnes ingen savnetlapper noe sted. Hvordan kan det skje at en nydelig katt er borte men eieren bryr seg ikke? Hvorfor er det så akseptert når det gjelder katter? Hvis en hund blir funnet og ingen eier har etterlyst den, da kommer den i avisa. Og naboene og slekta spør etter hunden, tror ingen svarer at den ble bare borte?....
Noe som provoserer meg mer enn alt annet er at jeg ser facebook som en glimrende måte å få spredd budskapet. Jeg bor i en ikke så alt for stor bygd, og noen kjenner noen som kjenner noen, ikke så alt for mange ledd så har man nådd alle. Jeg legger ut katten der og ber mine venner dele og spre bildet. Men tror dere noen gjør det? Nei da. Men de deler om hester som skal avlives i Bodø, savnet hund i Sarpsborg og Dokka. Men en lokal liten katt, nei det er ikke så nøye. Er det fordi det er en katt det gjelder? Ja, jeg tror nok det.
Og det er det som er norges største dyretragedie. Vårt syn på katter. Og all feil-informasjonen som er ute og går. Gamle myter lever videre. Det er jo bare en katt. De skal ikke koste noe ved anskaffelse. De skal ikke koste noe å ha - ikke kastrering, ikke vaksine, ikke veterinær ved sykdom eller skade. Billigste mulige for skal den ha, selv om mange av de fortypene som selges i dagligvarebutikk kan være direkte skadelig. Hvis det oppdages at katten er syk eller skadet tar naboen den med bak låven. Så går man til den andre naboen og får en ny, gratis kattunge.
Sånn er det nok når en katt forsvinner også. Den vil ikke være her, så vi får oss en ny kattunge. Kattunger er jo søte, og de er gratis. Hva er vitsen med å lete etter den som forsvant? Den klarer seg så fint så! Og den har jo valgt det selv.
Dette ble et langt innlegg, og det kunne blitt mye mye lengre. Men jeg har ikke tid til mer, for nå skal jeg snart reise med lille gjesten vår. Hun skal amputere en del av halen, og antagelig trekke et par tenner. Mulig vi steriliserer henne i samme slengen. Men vi må se an litt. Hun er fortsatt veldig veldig tynn og sliten, og vil kanskje ikke tåle å ta alt i en omgang.
Og aller verst er det at jeg vet at hun bare er en i rekka. Det går haugevis av katter der ute og leter etter hjemmet sitt, magre, syke, slitne, redde. Og med et håp om at matfolket skal komme og hente dem. De skulle visst at matfolket allerede har en ny kattunge, de har aldri hengt opp en savnet-plakat på butikken, de rett og slett bryr seg ikke.....
