Hva som er ekstremt endrer seg gjennom tidene. Jeg synes at det er positiv at det retts et søkelys på dyre velferd.
Ordet viviseksjon er hentet fra de latinske ordene ”vivus” (levende) og ”sectio” (skjære) og betyr da ”å skjære i noe levende”. På 1600 tallet mente vel de fleste forskere at viviseksjon ikke lenger kunne gjøres på mennesker, mens dyr derimot var en helt annen ting. På den annen side hadde de aller fleste ingen religiøse, moralske eller lovlige betenkeligheter med å utføre slike forsøk på mennesker.
Den franske filosofen Rene Descartes (1596-1650) som av mange regnes som den moderne filosofiens far mente at dyr var maskiner uten sjel, styrt i prinsipp som et urverk uten følelser. Fra hans ståsted var den eneste forskjellen på menneskeskapte maskiner og dyr den, at ettersom dyrene var laget av Gud så var de selvsagt også mere komplekse og perfekte enn maskinene som er laget av mennesket. Descartes utførte også viviseksjoner på dyr og i følge han var skriket han hørte når han skar i dem bare det samme som knirkingen i et urverk.
Descartes sitt syn på dyr hadde to fordeler for datidens forskere som benyttet seg av viviseksjoner. Det beskyttet forskernes mekaniske syn på mennesker og dyr, samtidig som at udødelighet ble reservert kun
for mennesker noe som igjen falt i god smak hos den romersk katolske kirken . Men som alltid varer ingenting evig og mot slutten av sitt liv innså Descartes de moralske konsekvensene av teorien sin.
Det Descartes ikke var klar over var at hans lære få år etter hans død ble
misbrukt av tidligere elever til å forsvare hensynsløs viviseksjon.
Selv om datidens forståelse av fysiologiske mekanismer i all hovedsak var oppnådd ved hjelp av dyreforsøk, var det nå flere som . Claude Bernard (1813- 1878) som var en student av Magendie som mente at man ikke burde bruke dyr i laboratorier på grunn av de smertene som ble påført dyra selv om han gikk ut og forsvarte dyreforsøk ut i fra følgende utsagn: ”Det faktum at mange menneskeliv kan bli reddet av at relativt få dyr dør, rettferdiggjør tilstedeværelsen av viviseksjon”
I 1875 foreslo Charles Darwin og T.H. Huxley at det burde forberedes et lovverk som i sin helhet skulle gjøre det enklere for vitenskapsmenn og utøve eksperimentell fysiologi.I hovedsak gikk forslaget ut på at den skulle regulere smertefulle eksperimenter på levende dyr.
Den første loven for å oppnå en mer human behandling av dyr skjedde i 1822, hvor parlamentet i Storbritannia vedtar en lov som beskyttet hester,
kyr og esler mot ondskap. To år etter dannet Arthur Broome Storbritannias første dyrevernorganisasjon, the Society for the Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA).
I 1860 kritiserte RSPCA kirurgiske inngrep på ikke-bedøvede hester ved Franske veterinærskoler og i 1863 adopterte organisasjonen en policy hvor de skulle jobbe mot alle smertefulle dyreforsøk.
Hvorfor var det så Storbritannia som var først ute når det gjaldt å kjempe for dyrenes rettigheter? For det første kjempet styret under dronning Victoria for både avskaffelse av slaveri, kvinners rettigheter og dyrebeskyttelse.
Det virker derfor som at Storbritannia var inne i en periode hvor ulike urettferdigheter og handlinger som medførte smerte sto sentralt. Det er også debattert hvorvidt Darwins ulike teorier rundt evolusjonen påvirket diskusjonen rundt dyrs rettigheter. Spesielt The Descent of Man and Selection in Relation to Sex (1871) og Expressions of the Emotions in Man and Animals (1872) belyste menneskets slektskap til dyrene.
Denne sammenhengen ble av mange brukt som et viktig argument for å begrense mishandling av dyr. Hvis man imidlertid legger vekt på utsagnet ”survival of the fittest” kan dette legitimere menneskelig dominans over ulike dyr og i så måte forsvare menenskers bruk av dyr. Darwinismen sendte derfor i så måte ut ulike signaler.
Den stoiske filosofien om dyrs mangel på fornuft, og at de derfor ikke
skal ha rettigheter ble forlenget under styret av den romerskkatolske kirken. Kjente kristne filosofer som Augustine (354-430) og Thomas Aquinas (1222-1274) understreket dette gapet mellom mennesker og dyr, og med begrunnelse hentet fra bibelen underviste de at Gud hadde gitt mennesket fullstendig herredømme over dyreriket.
I sitt De anatomicis administrationibus beskrev den høyt respekterte romerske fysikeren Galen (130-210) sitt syn som var at dyr ikke hadde en fornuftig sjel og derfor heller ikke en personlighet eller rettigheter. Galen mente at dyreforsøk bare kunne bli forstyrret ut i fra estetiske hensyn, og ved forsøk på hjernen hos dyr anbefalte han da også bruk av geiter og griser i stedet for aper fordi; ”du unngår å se det ubehagelige synet av apens ansiktsuttrykk når den blir dissekert”
Vel 2000 år senere vil de fleste vel si seg uning med disse utsagn.
Men Galen nevner alikevell noe essensielt. Jo nærmer dyrene er "mennesker" jo værre blir det å utsette dem for overgrep.
På den andre siden er det vanskelig å forklare at også levende organismer som ikke er "pene", "artige", "søte" eller "nyttige" dyr som trenger beskyttelse mot mishandlinger.
Selv om det er mye som er bra, er det forsatt mye som kan gjøres. Gjennom å tenke at alle dyr har en egenverdi og ikke er "til" for at vi mennesker skal kunne "bruke" dem slik vi vil, er menneskehet kommet langt.
