Auauau! Bikkja fant nettopp noe spennende på gulvet, og det var en inntørket grenmalle. Hva i alle dager som har skjedd, begriper ikke jeg, da grenmaller ikke akkurat er kjente for å hoppe, i hvert fall ikke som jeg vet om. Noe må ha skjedd i løpet av vannbyttet i går, men jeg skjønner ikke helt hva.

Haraldene stortrives i sitt nye hjem. De vrimler fortsatt, men har satt ned aktiviteten litt (til tross for at jeg ga dem et kaldtvannsbytte i går - det er lov å håpe). De fryder seg helt klart over å ha kommet på svært finkornet sand. I karet de gikk, gikk de på en sand som var ganske grovkornet. Det er en sand jeg har i de fleste akvariene, og jeg har aldri hatt problemer med den når det gjelder coryene. Men å se hvordan de nyter livet når de kommer over på den finkornete Biltemasanda! De dytter hele hodet nedi, og koser seg med å rote rundt. En av trionalisene lot det ikke bli med bare hodet - halve kroppen ble borret nedi i rein glede. Vel, trionalisene er jo kjent med dette fra før, siden de har bodd der lenge. Men det hindrer dem ikke i å vise at de fortsatt elsker den sanda! Jeg ville aldri ha hatt en langsnutet cory uten å ha finkornet sand til dem. Jeg synes det virker som om de langsnutede er enda mer avhengie av det enn de kortsnutede. Det er uansett herlig å kunne se haraldene. Jeg ser dem jo faktisk daglig nå! Og jeg kan nyte det vakre synet de er. Jeg elsker dem!

Hmmm...en pumpe som pumper 1000 l/t er litt overkill når man skal bruke den til å fylle en halvfull 30-liter. ;-D Det fant jeg ut i går. Hehehe.

Så utrolig deilig det er å ha sjømatmiks i huset igjen! I går kunne jeg fôre med blekksprutbiter (ikke armer, altså - det spiser ikke kulene). Det er utrolig lettvint. Det er bare å tine dem, skjære dem opp, og stappe dem i akvariene. Det griser utrolig lite også. Det er den kulematen jeg vet om som griser minst. Til min store glede oppdaget jeg at det var ziplås på posen også, og det gjør det jo enkelt og greit. Livet som kuleeiere ble plutselig mye enklere igjen.

Nå får jeg se haraldene flere ganger om dagen. Ofte når jeg kommer inn på soverommet, ligger noen av dem ved frontglasset. De fyker riktignok i alle retninger når de ser meg, men jeg har altså rukket å få nok en titt på dem. Jeg koser meg!

Når det gjelder atroeggene, ser de så langt fine ut (men det har jeg vel egentlig sagt hver gang). Det er noen få som ser ut til å begynne å mugne, og jeg tror jeg skal fiske dem over i en egen isboks, i tilfelle de greier å klekke likevel. Det er første gang jeg forsøker å klekke med sortvannsekstrakt i vannet, så jeg vet ikke helt hva jeg skal forvente meg. Hvor mye jeg skulle bruke ble også en gjetning. Jeg føler jeg famler litt i blinde med dette, men sånn blir det jo ofte når man prøver nye ting.

En ting jeg aldri blir lei av å se på, er corybarn som spiser myggiser. Jeg lempet nettopp nedi ei rute til dem (det er ganske store corybarn, så de håndterer fint hele larver), og som alltid var det et syn! Myggisruta synker ganske fort, så myggisene havner i en klump på bunnen. Og plutselig kryr det av bartekledde fjes der. De ligger både rundt og oppi myggisklumpen. Og stoorkoser seg! De største gjør som foreldrene sine: de bare suger inn larvene, og borte er de (larvene altså - ikke coryene). De litt mindre bruker spaghettiteknikken: De begynner i en ende, og tygger seg innpå larven. Det er utrolig hvor små coryene kan være, og likevel spise slik uten problemer. En av de litt større barna viste seg å ikke ha teknikken helt inne (det er første gang jeg har sett). Den hadde spist halve larva, og slet med den siste delen. Enden av myggisen gikk inn og ut av munnen, som om det skulle ha vært en slangetunge. Jeg måtte smile av den, der den slet. Jeg tror den til sist fikk i seg resten, men den slet forbausende lenge med spaghettien sin. Ellers så hender det at coryene tar en Lady & Landstrykeren: de begynner i hver sin ende av det samme spaghettistrået, og møtes på midten. Eller de nasker myggisen fra en som allerede spiser på den. Det er stor underholdning i coryfôring.

Jeg tok forresten feil angående sjømatmiksen: det er blekksprutarmer der også.

Inger Anne

Ellers så hender det at coryene tar en Lady & Landstrykeren: de begynner i hver sin ende av det samme spaghettistrået, og møtes på midten. Eller de nasker myggisen fra en som allerede spiser på den. Det er stor underholdning i coryfôring. :-D

Åh, jeg vet! Det er så herlig å se på!

Mine ungfisk gjør også dette, men atroene har en variant til, som får meg til å smelte helt hver eneste gang:

Noen har fått dreisen på teknikken å kjøre mygglarven inn og ut av gjellene. Og da står det alltid - hver eneste gang jeg gir mygglarver - en ved siden av, som napper tak i mygglarva som stikker ut av gjellelokket, og rykker og drar for å prøve å få tak i hele. Det er en merkelig kamp, og du ser hvordan de bruker krefter og røsker tak for å få dratt den ut. Stakkaren med larva ut gjennom gjellene får ikke gjort stort, og det ender nesten alltid med at frekkasen får tak i godbiten, og forter seg å sluke den før noen får tatt den.

Er det noe rart at coryer er favoritt nr. 1!

ElinH

Noen har fått dreisen på teknikken å kjøre mygglarven inn og ut av gjellene. Og da står det alltid - hver eneste gang jeg gir mygglarver - en ved siden av, som napper tak i mygglarva som stikker ut av gjellelokket, og rykker og drar for å prøve å få tak i hele. Det er en merkelig kamp, og du ser hvordan de bruker krefter og røsker tak for å få dratt den ut. Stakkaren med larva ut gjennom gjellene får ikke gjort stort, og det ender nesten alltid med at frekkasen får tak i godbiten, og forter seg å sluke den før noen får tatt den.

LOL! Den har jeg ikke sett! Jeg ser det for meg, og må virkelig glise.

Noen få bilder fra galskapen i huset mitt:

En av mine nyinnkjøpte sewelliaer. Så snart jeg kan flytte disse ut av karantene, er planene at 63-literen skal bli lekskar (igjen - jeg har aldri nådd fram med det målet, da jeg alltid greier å flytte ny fisk inn der det skulle ha blitt lekskar). De første som skal testes der, er concolorene mine, tror jeg.


En fisk jeg har svært få bilder av, da den er veldig sky er L-001. Dette er den samme fisken som jeg testet om det var mulig med samboerskap med ei kule med. Den stakkars malla fikk et stygt kjøttsår på magen, så jeg måtte bare flytte den der og da. Den grodde helt uten problemer, og har vært fin og frisk siden. Den har vokst masse også. Det er ei flott malle.

Et bilde fra "steinrøysa", der sjokolademalla hver dag lager bråk og skremmer vettet av meg. I dag har faktisk en av mine L-177 fått lov til å flytte inn.


Og så noen discusbilder:
Disse første bildene er tatt med blits. Det forvrenger fargene på fiskene.








Så de samme fiskene uten blits.

Bilder til innlegget ovenfor.

Har visst ikke klart å få med meg at du har discuser ,utrolig flotte i allefalll

Discusene har jeg hatt i nesten 2 1/2 år, og det var de som var årsaken til at jeg kjøpte 325-literen. Det er også pga. dem at jeg lager rekemiksen min. Den er nemlig discusfôr. Drømmen er selvsagt VF discus. Men for øyeblikket er alt nyinnkjøp av fisk lagt på is. Jeg har ganske enkelt ikke råd til å kjøpe noe nytt.

Det var bra jeg fikk avbildet min kjære L-001 i går, for i dag fant jeg den død. Hyyyl! Og da jeg skulle fiske den ut, fant jeg fort ut hvorfor: vannet var varmt, altfor varmt. En kjapp titt på termometeret viste 33,5 grader. Da jeg kikket på varmekolben, lyste det på den, noe som vil si at termostaten var slått inn, selv om det altså var langt varmere enn det skulle være. Argh! Varmekolber kan være noe dritt innimellom. Dette er ikke en veldig gammel kolbe heller, men ikke noe kjent og godt merke. Ved neste bestilling til Aquaristikshop skal det med en 300W Jäger, det er sikkert! Jeg tok ut kolben og sjekket hva den stod innstilt på (og kolben var varm, ja), og testet hva som skjedde om jeg skrudde ned temperaturen på den. Som ventet var kolben fortsatt påslått da jeg satte den i gang igjen. Da jeg skulle fikle litt på den, kom jeg til å dulte til den, slik at den dunket borti akvarieveggen, og da slo endelig termostaten den av. Og i løpet av en halv time hadde allerede tempen i karet sunket en halv grad (noe jeg fant forbausende raskt, siden dette er 325-literen).

3 timer senere, og temperaturen er nesten nede i 30 grader igjen (dette er discuskaret, så tempen skal være høy her. Men 33,5 er definitivt i meste laget, også her). Fiskene ser litt mer fornøyde ut nå, synes jeg. Jeg skrudde ned temperaturen på varmekolben til 28 grader, og jeg er spent hva som skjer når temperaturen når ned dit. Jeg har en annen varmekolbe jeg kunne ha brukt i stedet for denne, men jeg stoler like lite på termostaten på den. Jeg skal i hvert fall følge nøye med på temperaturen i dette karet i tiden framover. Og sånt som dette skjer selvsagt når man overhodet ikke har råd til noe nytt.

Jeg ville rett og slett ikke våget å bruke noe sånt, Inger Anne. Den er defekt, og kan når som helst finne det for godt å koke fiskene. Skjønner egentlig ikke at du satte den inn igjen. Er den ødelagt, så er den ødelagt.

Hvor mange grader holder karet dersom du ikke bruker varmekolbe? Er det såpass lavt at det ville være helsefarlig for diskusen? På den annen side, er det temmelig helsefarlig for dem at du fortsetter å bruke en defekt varmekolbe da. Det kan de ihvertfall risikere å dø av.

Ja, varmekolben skal ut. Den slo seg inn igjen på 30,5 grader. Fjompegreie! Jeg greide bare ikke helt å tro på at det kunne være noe helt galt når den er av nyere dato. Jeg vet det er idiotisk, men av og til vil liksom ikke halvparten av hjernen høre på fornuften i fra andre halvparten...
Jeg kan alltids flytte en av kolbene fra et corykar nå, ettersom jeg har begynt å skru dem av for sommeren. Men kolbene der er små og svake, og jeg tror ikke de greier å holde oppe temperaturen i en 325-liter. Og den ene jeg vet er sterk nok, stoler jeg heller ikke på termostaten i. Bare for å unngå misforståelser: den kolben står ikke i noe akvarium, men brukes til å varme mellomlagret vann. Den kolben jeg nå må ta ut av discuskaret kommer nok til å få samme sjebne.

Jeg vet ikke hva temperaturen blir uten kolbe, men jeg vet at den ikke greier å holde seg oppe i discustemperatur. Når jeg bytter vann her inne, brukter jeg ofte å ta 180-literen etter 325-literen (de står ganske nære hverandre, i samme rom). Jeg har ikke hatt varmekolbe i 180-literen på 2-3 år, så der kjenner jeg hvilken temperatur det er uten noen varmekilde. Og jeg kjenner god forskjell på varmen i den i forhold til 325-literen (når jeg flytter hendene direkte fra det ene til det andre karet, da kjenner man virkelig forskjellen). Jeg vil anta at den ligger på 24-25 grader (innetemperaturen på dagtid for tiden), og det er for kjølig for discus. Utover sommeren vil riktignok temperaturen bli høyere. Da sliter jeg jo med det motsatte problemet i alle de andre karene: å få temperaturen ned. Og nå nærmer det seg jo den tiden av året. Jeg gruer meg allerede!

Eplisene mine hadde nettopp et møte. De møttes nettopp i toppen av en sverdplante i karet med stripedyrene mine (les: sebraplecoene. Stripedyrene er hva jeg kaller dem sånn for meg selv). Plutselig så jeg flere av dem balansere ytterst på hvert sitt blad, før de samlet seg på det samme for å ta diskusjonen.

Jeg glemte forresten å fortelle at atroeggene har begynt å klekkes. Jeg har kikket på dem mange ganger daglig, og ventet utålmodig på at det skulle skje noe. Det har mugnet en del egg denne gangen også, men denne gangen var det mer enn halvparten som ikke ble dårlige. De siste gangene jeg har plukket ut atroegg har jo alle blitt dårlige, så dette er definitivt en framgang. Forskjellen? Sortvannsekstrakt. Tidligere i dag så jeg plutselig en liten hale på det ene egget. Halen var så tynn at jeg ikke var sikker på om det var et rusk/hår eller en hale. Da jeg ikke så noen utvikling på mange timer, ga jeg opp håpet om at det skulle være klekking underveis. Men for en halvtime siden, da jeg sjekket eggene for x-te gang i dag, så lå det jammen en liten, nyklekt atro der. Og det er flere egg med "hår" på, og nå vet jeg at håret er en hale. Så i dag er det litt sånn "Herren tok og Herren ga".

Jeg har ikke rørt skiferbitene jeg snek med meg da jeg var på påskeferie. Grunnen er at jeg ikke har noen måte å få skåret dem til litt mer fornuftige vinkler, og da er det ikke lett å lage huler av dem. Jeg har vasket bare 10 av bitene (det er 3 bøtter fulle av biter, så jeg har nok å ta av). I kveld tok jeg fram de 10 vaskede bitene, og fant faktisk en måte å sette dem sammen på, til tross for at skiferbitene ikke var formet på noe som helst vis. De ser ut som takras, men det viktige er ikke hvordan de ser ut, men at mallene liker dem. Jeg har en liten tube med akvariesilikon (som snart er 12 år gammel, og silikonen er like myk og fin!) på luringa, så nå står det altså én hule og tørker, og snart én til.

Jeg var innom en flis og stenbutikk i Trondheim en stund tilbake som jeg ikke husker navnet på. Der fikk jeg en enorm mengde med flis og skifer med meg hjem som jeg kunne bruke til huler osv. De hadde fått inn noen design-fliser fra Italia dagen før hvor noe var knust, så dem fikk jeg selvfølgelig også, og alt gratis selvfølgelig
Jeg har ingen sag/kapper eller hva man bruker for å dele de, så jeg har brukt hammer og verktøy fra min lille verktøykasse, det som passet, for å dele de i passe biter. Det blir selvfølgelig ingen perfekte huler, men "home made" er mye artigere synes jeg! Jeg kjøpte i tillegg noe sannpappir på byggmakker for å slipe de skarpe sidene og kantene. Jeg anbefaler deg å dra til en slik butikk om du skulle trenge noe, for de har alltids noe å kaste
Jeg er veldig spent på hvordan hulene blir!

Jeg hadde egentlig ingen planer om å ta bilder av takraset, men jeg får se hva jeg får samlet meg til i morgen. Det ble forresten ikke silikonert mer enn den ene hula i kveld. Jeg brukte en stein fra den andre hula til å støtte opp den første hula mens den tørker, så da må den andre vente. Den andre blir forresten en dobbelthule. Jeg fant ut at jeg kunne ha en lang greie med åpning i begge ender, og så sperre den av på midten. Slik får man da to huler med åpning hver sin vei. Den skal jeg bruke i 180-literen. Der bor det tross alt mer enn bare ancistruser, så da kan det være at ancistrusene godtar å la andre sugemaller lage barn, selv om de har hule i nærheten selv.

Jeg tok en siste sjekk på de klekkende atroeggene før jeg hopper til sengs, og der var det bare klekket 3 små så langt. Jeg håper (og tror) at det spreller langt bedre der i morgen. Det er moro å ha atrobarn igjen.

Varmekolben i discuskaret er nå erstattet av en 150-watts varmekolbe. Det er i minste laget, men det er bedre enn ingenting. Jeg hadde ikke akkurat flust av kolber å velge mellom. Det er kun på soverommet at det er kar med 150-watts kolber, 2 stk. (mulig en tredje, men den er så godt gjemt bak i karet at jeg ikke orket å sjekke). Men på soverommet er det såpass kaldt ennå at jeg ikke kan nappe ut kolbene, så dermed måtte jeg flytte en 50-watts kolbe inn dit, og håpe det holder der også. Bare jeg husker at det ikke er en Jäger-kolbe der lenger når jeg skal skifte vann neste gang. Jäger-kolbene skal kunne tåle å stå tørt, så der gidder jeg ikke å nappe ut kontakten når jeg skifter vann. Det er særlig i disse karene på soverommet at jeg kan finne på å glemme å sette i kontakten igjen etter vannbytte, så da er det veldig greit å ha en Jäger-kolbe der. Men nå må jeg både huske å trekke ut, og huske å sette i igjen. Og med min elendige hukommelse, kan det fort bli kluss.