Tusen takk, Mona. Jeg fant nemlig ikke det røret da jeg kikket hos Aquaristikshop. Jeg fant bare utblåsrør av den typen. Men det er tydelig at det finnes likevel. Jada, det blir med på neste bestilling dit. Jeg har inne en bestilling hos Aquamanias akkurat nå, men neste bestilling går til Tyskland. Det blir ikke så mye bestillinger for tiden, rett og slett fordi jeg ikke har mye penger å avse. Det er forhåpentligvis en forbigående greie - i hvert fall får jeg litt bedre råd fra neste sommer av, om ikke akkurat god råd. Man blir ikke rik av å gå på trygd. Så for tiden blir det stort sett kun helt nødvendige innkjøp, og veldig lite ekstra. Men jeg lar ikke helt være å kjøpe ekstra ting. I morgen skal jeg trolig til Moss og avhente en skummer, kjøpe substrat til saltvannskar og noen PVC-deler. Da mangler bare levende stein og noen ytterst få deler til. Å ja, selvfølgelig: jeg må anskaffe en sirkulasjonspumpe til. Jeg måtte jo bruke den ene ekstra sirkulasjonspumpa mi til å fikse en Eheim-pumpe. Levende stein blir jo definitivt det som kommer til å koste mest. Men tanken er å anskaffe hovedsaklig død levende stein (som da er mye billigere), og så bare legge til littegranne levende levende stein, for å la livet på den levende sette liv i de døde. Det blir nesten litt som å kickstarte et filter, selv om jeg kommer til å regne en smule lengre tid på dette. Så da er jeg nesten i havn med saltvannskar! Veldig spennende liv blir det ikke der, siden det er en kulefisk som skal bo der. Men det blir en Salarias i tillegg (kan holdes sammen med grønn kulefisk med hell - men det er selvsagt avhengig av temperamentet på den bestemte kulefisken), samt noen hardføre koraller, som tåler at kulefisken napper litt i dem. Eller rettere sagt: det er noen få koraller som kulefisker napper mindre i enn andre.

Jeg er faktisk ikke så veldig langt unna saltvann nå. Kulefisken som skal over i saltvann, går i dag i sterkt brakkvann. Brakkvannet begynner faretruende å nærme seg saltvann, så jeg må sette i gang noen tiltak nå. Og jo mer salt vannet er, jo bedre trives kula - det er det ingen tvil om! Bolla foretrekker helt klart salt! Jeg tenker med gru på at denne stakkars fisken ble solgt som ferskvannsfisk. Jada, jeg kjøpte den som det. Det var min aller første kulefisk. Så jeg har faktisk min første kulefisk fortsatt i live. Det er jeg stolt av. Veldig mange mister gjerne noen kuler før de får teken på det. Jeg har vel hatt henne i 3 år nå, hvis jeg husker riktig. Og hun blir bare penere og penere.

Jeg tror jammen at jeg kan greie å lære de store mallene til å ta squash. Skiven jeg putta nedi i går er helt borte! Såvidt jeg kan se, lar de likevel ikke plantene stå i fred. Det er masse planterester i overflaten fortsatt. Jeg skal fortsette å gi dem en skive squash hver kveld, og så får jeg se utviklingen.

Det ble ingen tur til Moss i dag. Jeg er rett og slett blitt syk, så jeg har oppholdt meg under dyna store deler av dagen. Dermed må altså turen dit vente noen dager.

Får ikke håpe det er svineinfluensa, da! God bedring.

Ang. de grønne filter-rørene så bestilte jeg meg noen slike selv for en stund siden, derfor visste jeg akkurat hvor jeg skulle finne dem hos Aquaristikshop. Har fjernet noen av de grå Eheim installasjonssettene selv, ettersom de er vriene å få til og passe skikkelig om man f.eks. har innvendig bakgrunn, eller hvis armaturet "ikke helt er enig" med utformingen av dem, eller om man ikke ønsker å bruke utstrålingsrør (men heller vil bruke den "dingsen" som kalles variable outlet)

Nå nettopp så jeg endelig det jeg ikke har sett siden jeg kom hjem fra ferie: coryer i lek. Jeg har faktisk ikke en gang sett trillene leke de siste ukene (det betyr ikke at de ikke har lekt, bare at jeg ikke har sett det). Nå så jeg en duplicareusdame med to herremenn på slep. Et herlig syn! Jeg skal ta en titt senere, og se om jeg finner noen egg. Men jeg tviler egentlig på at jeg finner noe. Dette er ett av karene jeg slapp oppi en SAE i går, og SAE-er sier så absolutt ikke nei takk til egg. Faktisk støvsuger de egg ganske så ivrig. Men jeg savner småcoryer, så jeg skal i hvert fall se om jeg kan finne noen få små, hvite, runde ting der. Uansett: corylek er så definitivt et høsttegn. Jeg kjente forresten på vannet i et av karene i går at det nærmer seg tiden for å sette inn varmekolber igjen. Jeg gjør det ikke akkurat nå, men det blir nok ikke så altfor mange uker til.

Som ventet fant jeg ingen egg i går. SAE-er er effektive de... Jeg synes forresten synd på de to SAE-ene jeg flyttet. De ser ut som om de leter etter og savner stimen sin. Hvis de bare kjapper seg med å gjøre jobben sin, så skal de få flytte hjem igjen. Jeg skal forresten også fåt tak i flere SAE-er, men de må jo gjennom en karanteneperiode før de kan slippes løs på penselalgene. Det overrasket meg at jeg ikke fikk tak i på de lokale dyrebutikkene før helga. Men det kommer nok inn igjen.

Jeg leser jo litt om saltvann for tiden, siden det begynner å nærme seg for meg. En av tingene som er spennende å lese om, er alle blindpassasjerene som man kan få med når man kjøper levende stein. Nå nettopp var det en på TPF som hadde fått med en fisk som blindpassasjer. Det må jeg si er en behagelig overraskelse! Jeg kommer nok ikke til å få med så veldig mye, siden jeg har tenkt å mest bruke død levende stein, og kun bittelitt levende for å få fart i systemet. Men spennende blir det likevel.

Gurimalla! Starte opp med saltvann pga en fisk? All ære til deg

Men nå blir du sikkert bitt av saltvannsbasillen og flere kar raser inn døra di

Jeg har ikke så mye valg. Hvis jeg vil gi fisken min et best mulig liv, så må jeg det. Men jeg gleder meg, jeg. Det blir spennende. Ulempen med akkurat denne fisken er forøvrig at den ikke er kompatibel med så mye annet. Kulefisker er aggressive dyr, som sjelden godtar romkamerater, hverken av annen art eller egen art. Unntaket er at mange har lyktes å ha salarias sammen med den (det er derfor jeg tar sjansen). Jeg antar at grunnen er at salarias er en fisk med masse personliget selv (jeg er fullstendig forelsket!). Kulefisken fungerer heller ikke så godt sammen med koraller, da den kan være ille til å nappe i den. På toppen av det hele er reker og snegler (det finnes jo saltvannsversjoner også av det) hovedmaten til kula, så jeg kan ikke holde det sammen med den heller. Så det blir ikke det helt store livet i karet, nei. Men det er heller ikke all verdens størrelse på karet som skal bli saltvannskar. Det er kun en 120-liter, pluss en sump på ca. 60 liter. Jeg vil tro at dette kanskje er en grei introduksjon til saltvann. Det blir ikke så veldig komplisert opplegg. Jeg tviler på at det er den store faren for at det ryr inn med flere saltvannsakvarier. Det har jeg ganske enkelt ikke råd til. Saltvannsakvarier koster mye! Og jeg går på trygd...

Hey, ja salarias så ut som en morsom fisk, ligner på det jeg tror vi kalte for kulting når jeg var liten

I tillegg til at jeg synes den er flott å se på, så er det personligheten som tiltrekker meg mest. De to gangene jeg har vært på besøk hos Sølvi (Hun har en. Det var der jeg så den for første gang), så har jeg vært helt bergtatt av den. Men den har altså et morsomt utseende også. Jeg er særlig forelsket i "øyenbrynene" og at det ser ut som om den har hoggtenner.

Inger Anne

Jeg er særlig forelsket i [URLBLOCK1] og at det ser ut som om[URLBLOCK2].

Ha ha, det la jeg ikke merke til på de bildene jeg så tidlgere! For et utrykk på fisken

Så gøy at det begynner å nærme seg noe ang. saltvannet nå da Inger Anne . Gleder meg til å følge med på utvilkingen av dette.


Personligheten ,ja min heter faktisk det ,er jo bare en fisk en legger merke til. Når den ligger å kikker på meg ,vrir på hodet og blunker ,ja da blir en jo bare litt betatt.Så forstå veldig godt at du gleder deg til å få en sånn i hus

Nå har faktisk den minste sjokolademalla mi flyttet inn i steinrøysa, det gamle hjemmet til Fiskebolla. Fiskebolla vokste jo ut av hjemmet sitt. Og nå er det altså en arvtaker som skal ligge der og gumle discusmat, og bli så feit at han til slutt må ut derifra, han også. ;-D

Det er full rulle i pestkaret akkurat nå, nå ved fôringstid. Ancistrusene ligger på rekke og rad langs glasset, og sutter på hver sin malletablett (det var to som prøvde seg på hver sin side av en tablett, men det vennskapet varte ikke lenge... ). Jeg innser at jeg snart må selge de minste tassene. Ellers blir det helt håpløst der. Jeg har mer enn nok voksne ancistruser som jeg har. Merkelig nok finner jeg de enda vanskeligere å selge ancistrusbarna mine, enn det er å selge corybarn. Jeg tror grunnen er at disse tassene er overlevere. De lever mot alle odds. De har greid å unngå svært så sultne denisonimunner, og det er kun ca. én fra annenhvert kull som har unngått å bli mat. Dermed får jeg et personlig forhold til hver eneste liten en som plutselig dukker opp, og er stor nok til ikke bli denisoniagn.

Jeg har forresten funnet nok en forskjell mellom albino ancistrus og L-144. I dag ga Bart meg et skikkelig show foran frontglasset, så jeg fikk studert han skikkelig nøye. Jeg så ganske snart at den røde flekken oppå hodet er prikkete! Selv om det ikke er pigment hos en albino, så vises det hvor prikkene skulle ha vært. Dermed kan man se ancistrusprikkene, selv om fisken altså er albino. Sånn er det ikke hos L-144. Ancistrusen har forresten prikkeantydningene på resten av kroppen også, det har jeg sett lenge. Men det var ekstra synlig over den røde flekken. Egentlig synes jeg ikke at albino ancistrus og L-144 er så veldig like, jeg. Fargen er faktisk ganske forskjellig. De albino har en mer orange farge, og en langt mindre jevn farge. Den virker litt mer gjennomsiktig også, i forhold til L-144. Men de er så vakre, begge to. Jeg er og blir et mallemenneske!

Jeg har hatt albino-Ancistrus selv, og la med en gang merke til prikkene deres. De ses best hvis lyset faller i en bestemt vinkel, og er liksom en form for "spøkelsesprikker". Akkurat som et fotonegativ av en vanlig Ancistrus

Så om ikke de røde øynene skulle være nok, så er prikkene iallefall noe som klart skiller dem fra L144, som ikke har antydning til noe slikt

Det er ingen tvil om at forandringene i discuskaret falt i smak hos mine L-177. Tidligere gjemte de seg hele tiden. Nå er de støtt og stadig framme, også på dagtid. Den største lar meg til og med titte på den av og til (hvis jeg er veldig rolig og forsiktig). Akkurat nå farter begge to rundt i karet, med kvikke bevegelser. De er så søte så! Den største er Sjefen (med stor S). Han har en ganske dominerende personlighet, uten at den terroriserer den andre noe særlig. Men jeg tror det kommer av at minstemann vet hvem som er sjefen i huset. Det er morsomt med disse mallene. De er ganske kompakte, og det gjør at de får en ganske vrikkende bevegelse når de svømmer, i motsetning til f.eks. plecoen min, som alltid er rolig og grasiøs. Jeg antar at måten å bevege seg på både har å gjøre med kroppsformen, men også at dette er maller som har veldig kvikke bevegelser. Det er bare så synd at de ikke liker å la seg avbilde. De er så vakre at jeg har lyst til å vise dem fram for hele verden. Jeg bare må ha flere av dem! Tenk om jeg kunne greie å få barn på disse flotte fiskene en gang! Ikke det at jeg tror det lar seg gjøre. Men det er jo lov å håpe...

Når man sliter med helsa over lengre tid, må man sette seg små mål. Og de små tingene man orker å gjøre, er virkelig noe man kan være stolt over. I dag trodde jeg at det eneste jeg skulle greie var å klippe plen (og knapt nok det). Det gikk uhyre sakte, men jeg fikk gjort det til slutt. Men i kveld har jeg faktisk orket å bytte vann på 4 akvarier også, pluss at jeg har pusset alger og renset filtre. Og jeg har nettopp satt i gang med vannbytte på nr. 5. Hvis jeg er riktig flink, blir det et 6. også. Jeg er sååå stolt av meg selv! Og ikke minst gjør det godt for samvittigheten min! Måtte det bare fortsette...

Selv om jeg har opplevd mange ganger SAE-ens hoppeferdigheter, så har jeg faktisk aldri sett dem i selve hoppet - kun funnet dem på gulvet. Dvs. fram til i kveld. Nå ved fôringstid var det jammen én som forsøkte å ta seg en gulvtur. Mens jeg strødde flakfôr utover overflaten, kom den som en torpedo opp. Heldigvis er det høy kant på akvariet, samt at hånda mi var i veien. Så den forble i det våte element etter spranget. Men trøste og bære så fort det skjedde! De er noen spretne gærninger! Jeg er forresten litt bekymret for hvordan det kommer til å gå med den ene SAE-en som er på penselalgespisetur. Det er nemlig ikke noe dekkglass på det karet. Så langt har det gått bra, men det ville ikke forbause meg om jeg finner den på gulvet en dag. Ikke gjør den jobben sin heller, ser det ut som. Jeg har tenkt å få tak i noen små-SAEer, og bytte ut med denne kladden. Men de lokale dyrebutikkene har ikke, og dessuten må jo nye fisk gjennom en viss karantenetid før jeg slipper dem ut i noen av de penselalgebefestede karene.

Igjen så nyter jeg å se på ancistrusene mine ved fôringstid. Det er bare et herlig syn! Og i kveld er faktisk småancistrusene (de som er store nok til å ikke bli spist, men som fortsatt er småtasser) med på galskapen. Vanligvis holder de seg unna når moroa starter. Å forsøke seg utpå når flere velvoksne hanner er i "feeding frenzy", krever mye mot for en liten en. For det er mye aggresjon ute og går når hannene skal sikre seg dagens matporsjon. For å si det med litt mer folkelige ord: det er fullstendig gale-Mattias! 8 voksne ancistruser og 2-3 småtasser, 3 L-128, en maccus, en L-169, samt en liten stim med ganske store, men kjappe og frekker SAE-er. Alle like opptatte av å grabbe til seg mest mulig av maten fortest mulig! Bart er jo den dominante av hannene, og han er derfor i tillegg ekstra hissig for å jage vekk de andre fra huleområdet sitt (samtidig som han jager dem vekk fra mat). Det er ikke noen barn eller egg der nå, men hula er hans! Bartesnoppen har heller ikke lagt bort all aggresjon etter at han mistet sjefsstatusen. Han har blitt en surmulende grinebiter, som ikke lar seg pille på nesen (eller burde jeg si barten?) av de andre hannene (med unntak av Bart, selvsagt). Fullvoksne ancistrushanner er bare utrolig flotte. Og når de vrenger ut krokene... Jeg må bare sitte å glise over det flotte synet!

Jeg har fått foreldrene mine på besøk i dag. Siden jeg er kaotiker, trengs alltid et skikkelig skippertak når det gjelder husarbeid før jeg får besøk. Og siden jeg sliter så ille med sykdom for tiden, fikk jeg hjelp av ei venninne. Det er hun som bruker å passe fugler, fisker og blomster for meg når jeg er på ferie. Hun fortalte meg fra sist gang hun passet dem at hun fikk seg en god overraskelse fra en av ancistrusene mine. Bart ligger jo veldig mye i hula si, og i sommer lå han i tillegg og passet egg og yngel. Venninna mi er så absolutt ingen akvarist, så hun skjønte ikke den tegninga. Hun så bare fisken ligge helt i ro, sånn halvt inni hula, og hun trodde han var død. Hun bestemte seg for å fiske den ut. Bart lå selvsagt pent i ro, helt til hun pirket borti han med håven. Da fikk han fart på seg gitt! Og venninna mi fikk seg nesten et sjokk av overraskelsen. *glis*

Det er forresten veldig hyggelig at mamma også savner Hufflepuff. Hun nevner det hver gang hun er innom. Han brukte jo å komme borttil glasset og "prate" hver gang man gikk forbi. Jeg savner han forresten fortsatt selv, jeg. Det er og blir den eneste fisken jeg ikke har kastet, men begravd etter et dødsfall (jeg bruker ikke å være spesielt fintfølende i forhold til å kaste død fisk rett i søppelposen). Han var noe helt spesielt!

Filteret på soverommet bråker ille igjen. Jeg åpnet det nettopp for å rengjøre rotoren, men denne gangen hjalp det ikke på lyden. Og det er garantert ikke tett. Det er lett å se når man har diffusor på utblåset. Jo dårligere vannstrøm ut, jo mindre luft greier diffusoren å blande i vannstrålen. Og det var overhodet ikke redusert mengde luft som kom ut. Men etter å ha hatt opp to utvendige filtre i dag, samt å rengjøre et usedvanlig møkkete innvendig ett, får det bare dure et par dager til. Det er ikke hyggelig å ha noe som står og durer på soverommet. Den siste uka har jeg nesten blitt sprø av elendigheten. Jeg skal forsøke å bytte rotoren i dette filteret med den i filteret på stua, og se om det utgjør en forskjell, men jeg orker bare ikke å gjøre det nå.

Da har foreldrene mine reist, jeg har fått gjort unna kveldens akvariestell, og jeg har dumpet ned i sofaen for å kose meg litt før leggetid.
Under kveldens akvariestell oppdaget jeg plutselig at det er uendelig lenge siden jeg har husket å go fiskene mine vitaminer. Det har vært helt borte fra hodet mitt. Vel, da var det bare å trekke fram Optimaen. 3 corykar har fått kaldtvannsbytte i kveld. Med Optima i tillegg, kan det jo hende at det får sparket i gang lek hos noen av fiskene, nå etter sommerferien deres.

Det har ant meg at noe var galt i det ene corykaret mitt i det siste. I går fikk jeg endelig satt nye batterier i PH-penna mi, og fikk den i gang igjen. Men den er visst brukt opp (jada, man kan bruke opp PH-penner. De har et begrenset antall testinger man kan gjøre), for den nekter å stoppe helt når jeg måler. Men den fungerte godt nok til at jeg fikk et sjokk. Jeg tør nesten ikke å skrive det: 3,7. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig å leve i så surt vann. Ikke kan jeg se at jeg har mistet noen coryer heller. Det er helt utrolig. Det er ikke bare å sjokkendre PH-en eller. Det blir for stort sprang. Så jeg får ta det pent og forsiktig. Jeg har dessverre ikke dråpetester å kontrollere med. Jeg husker jeg kastet den sist jeg brukte den, da den var gått ut på dato. Og jeg har ikke husket på å skaffe nye siden den gang. Det MÅ jeg huske snart. Og jeg trenger altså å anskaffe en ny PH-penn. Litt bittert er det da jeg måtte kjøpe batterier til den i går for 180-kroner.

Jeg fikk en telefon i dag, og kan herved erklære at jeg er blitt coryoldemor! Jeg solgte noen trillebarn før ferien, og de har nå lekt og laget søte små. Jeg er så stolt av dem! Jeg fatter ikke hvorfor triller går for å være vanskelige å få til å leke. De er de mest lettlekte coryene jeg har! Og nå fortsetter altså barna deres i samme stil.