Siden det er så mange som pressanterer deres andre dyr så kan vi også gjøre det i samme slengen. )

Bilde nr 1 og 2 er av vår flotte ragdoll frøken som snart er 5 år gammel. Hun tillater absolutt alt mulig, og blir gjerne med på en spasserstur ut og kommer springende når vi roper på henne. Men stortsett finner vi henne sovende på bokhyllen, hun er ei sløv kattepus som foretrekker og ligge under dynen hele døgnet.. Forhåpentligvis så får jeg henne på utstilling snart. (letet lenge etter hennes stamtavle)

Bilde nr 3 er av monsen vår Buster, som vi adopterte av min bror som ikke kunne ha han lenger pga allergi. Buster er en skikkerlig kosegutt som vekker oss hver dag kl.07 på morgnen, snakker hele tiden og skal hele tiden følge med og være med på det vi gjør. (jakter gjerne på fiskene i akvariene)
Han er en "gatemix", med en skogskatt som mor og en ukjent kavaler som far.

Buster kan beskrives som en rampete, kjælen kosegutt som gjerne sover på skuldra. )

Mvh
U

Hei alle sammen.

Slenger meg på tråden og viser frem mine hunder.

Førstemann er en tricolor Cavalier King Charles Spaniel. Han heter Fredric og bor hos min far. Han er blir 11 år og ser svært bra ut for alderen. Fredric liker seg best varme steder som i sofaer eller ved ovner. Han liker også å gå tur, men da skal d være fint vær. Han er svært bortskjemt i matveien og lever på litt tørrfor og mye skinke.

Mikki er også en Cavalier King Charles spaniel. Han blir klippet kort hver vår, siden han elsker å løpe i skog og bade. Favoritt tingene hans er å få kos og ligge på fanget. Han er en omplasseringshund og har vært en del av familien i snart 4-5 år. Kjempe snill hund som er fantastisk med barn.

Charlie er en strihåret dachs på 5 år. Rita her på forumet, eier moren til Charlie. Han er en svært aktiv hund som har som sin personlige oppgave å passe på familien vår. Svært rask når han setter i gang, men trives best under dynen eller forann peisen. Piper om vinteren hvis det ikke er fyr i peisen.Liker snø, men regn er ikke det beste han vet. Hardt å ikke like regn når man bor i Bergen.

Vi har 7 katter, alle har litt broket fortid. Hit kommer det ingen "normale" katter. Som frivillig i både Dyrebeskyttelsen og FOD, med fokus på katt, er det gjerne de litt spesielle som av forskjellige grunner ikke er så lett å få omplassert, som lander her. Jeg bor ganske øde til, har katteluke, og kattene lever et godt liv håper og tror jeg.

Lurer på om det blir langt å presentere alle i ett innlegg? Tror heller jeg deler opp.

Den første jeg vil presentere er Krytall. Hun ble funnet som "vill" kattunge, født ute av en hjemløs mor. Hun ble matet ute hele sommeren. Men når høsten kom og det ble kaldt ble hun fanget inn. Hun ble tatt inn hos noen som brukte noen måneder på å vinne tilliten og få henne "tam". Så ble hun lagt ut til adopsjon. Men hun er en ganske lite synlig katt, korthåret svart med litt hvitt, litt sjenert. Og hun ble sittende lenge og vente på et nytt hjem uten at noen så henne.

Til slutt ble hun bortadoptert, men kom snart i retur da den katten de hadde der fra før var så slem mot henne at hun ikke turde gå inn. Så satt hun igjen på katteherberget og ventet - og ventet. Ingen ville ha henne. En med 13 på dusinet utseende, og som ikke kunne å selge seg ved å være veldig kjælen eller morsom.

Så kom det en dame som skulle ta henne, det var stor glede. Men hun ble ikke der mange ukene heller, damen viste seg å være allergisk. Nå ga lille Krystall opp. Hun satte seg og sturet, ble deprimert, tufsete i pelsen, hun så rett og slett stusselig ut. Nå ble det faktisk diskutert avliving som den beste løsningen for henne. Hun var nå nesten 7 år, og hadde brukt livet sitt på å vente på bedre tider.

Da kom hun hit. Og hun er verdens beste pus. Hver natt ligger hun i senga med oss, hun er veldig kontaktsøkende, og hun er kjempemorsom. Hun hopper og løper og finner på fantestreker. Og hun har en gnistrende sort pels.

Hun har blitt 14 år nå Krystall, og vi merker at hun begynner å bli en eldre dame. Noe sær kan man si. Men hun er frisk og rask, og vi håper vi får beholde henne lenge!

Også har vi lille Terina. Hun ble funnet ute i veikanten, i en haug med snø, en kald dag i november for 3 1/2 år siden. Hun var vettskremt, iskald, og bare ca 4-5 uker gammel. Hvordan hun havnet der kan man jo bare spekulere på... Samme dagen ble det funnet en kattunge til, på samme alder, på en parkeringsplass ca 200 meter unna. Pussig.

Ihvertfall kom hun hit, og vi måtte flaske henne opp ettersom hun ikke evnet å ta til seg annen føde.

Nå er hun en voksen, flott, blank, helsvart katt. Litt liten er hun fortsatt, men frisk og fin, og med en lidenskap for action.

Så fine katter

Nr 3 til presentasjon er Bror. Han er en ordentlig raring. Og han har en tragisk historie. For å gjøre den kort: En eldre dame har 6 katter, hun havner på sykehus og sønnen tar på seg ansvar for mating og tilsyn med kattene. Men damen blir ikke bra, og etter lang tids sykdom kommer hun på sykehjem. Sønnen går fortsatt og mater de 6 kattene. Etter ca 1 år dør damen, og barna samles for å ordne opp. Det viser seg at ingen av de 6 kattene var kastrert, og hvor mange de er nå vet ingen. Men det er mange! Og de fleste er menneskesky. Sykdommer og underernæring florerer. Tenk dere kampen når det settes ned mat til 6 katter og rundt 50 katter skal dele det? Av alle kattene som ble fanget inn måtte de fleste avlives, de var i for dårlig forfatning. Men noen få ble reddet. En av dem var Bror. Da vi fikk han var han mer eller mindre vill, redd alt som hører hjemme i et møblert hjem. Ingen aner hvor gammel han er heller. Men han er verdens søteste lille kattegutt, han elsker de andre kattene og de elsker han. Etter hvert har han blitt en ordentlig kosegutt, trygg og god. Men fortsatt liker han ikke forandringer, fremmede mennesker er skumle, og å få han til f.eks. veterinær er et prosjekt for seg selv. Han har også vært rammet av en del sykdom (antagelig på grunn av hans dårlige start på livet), bl.a. har han måtte trekke ut alle tennene sine.

Men nå er han en lykkelig, tannløs, kosete liten fyr. Han er helt spesiell, både fordi jeg har jobbet så mye med han og vi er sterkt knyttet til hverandre, og fordi han har et hjerte av gull og viser kjærlighet og takknemlighet som ikke kan misforstås.

Det er noen rørende historier kattene dine har. Jeg gleder meg til de fire neste presentasjonene.

Rose

Nesten en hel dag satt lille Rose, en kattunge på kanskje 10 uker, på en bussholdeplass og så på folk som kom og gikk. Halen var vridd av og hang bare i en skinnfille. Men ingen brydde seg. Hunderevis av mennesker passerte uten at noen "så" den blodige, lille stakkaren.

På den tida var det en lek som ble utført av mange halvstore gutter, de tok katter i halen og svingte dem rundt, for så å kaste dem av gårde. (Visstnok inspirert av et dataspill.....) Mange katter mistet halen i den "sporten", og vi tror Rose var offer for dette.

Men hun ble til slutt reddet, og halen ble amputert. Av en eller annen grunn er det vanskelig å omplassere katter uten hale, folk synes de ser så feil ut, nei noe slik vil de ikke ha. Forstå det den som kan?

Så nå har vi verdens vakreste, snilleste, søteste katt. At hun mangler hale bryr hun seg lite om. Hun danser gjennom livet.

The big boss

Så er det Sammy. Han er den katten vi har hatt lengst. En diger, stolt, trygg hankatt. Han er sjef i katteflokken her, og holder orden i rekkene. Og vi tror han er en god leder. Det er sjelden han markerer, men det har hendt med unge, eplekjekke puser at de har blitt satt på plass av Sammy. Vanligvis trenger han ikke løfte en labb. Hvis f.eks. to katter begynner å bråke/ leke voldsomt, så kommer Sammy og setter seg og ser på dem med et antagelig strengt blikk, for da blir det rolig. Når alle får noe godt samtidig - som f.eks. kokt fisk - da må Sammy få maten sin litt unna de andre. For ellers venter han med å spise til de andre er ferdige. Og da har de som regel tatt hans porsjon også... Noe han tydeligvis synes er greit. Det virker som han mener at hans oppgave er å sørge for at flokken hans får mat, og hvis det blir igjen noe tar han det. Han soper alle skåler etter hvert som de andre blir ferdige. Det er også hans oppgave å holde tomta her ren for nabokatter og andre inntrengere.

Så historiens hans. Vi vet lite om fortida. Han ble levert inn til en dyreklinikk for avliving, de som eide han fortalte at han het Sammy, la igjen penger og sa han skulle dø. Så enkelt. Men på veterinærkontoret hadde de en nyansatt, en som ennå ikke var "herdet", og hun fikk for seg at hun skulle redde denne vakre, snille, friske og fine katten. Så han ble tatt imot ved et omplasseringssenter. Men så er det det da, at helsvarte, korthårede katter er det så mange av - de er nesten uten unntak de siste som blir valgt. Mennesker som kommer for å adoptere katt er som oftest mest opptatt av utseendet, og noe så kjedelig som svart og korthåret! Etter at han hadde sittet og ventet på et nytt hjem i over ett år forbarmet vi oss over han. Noe vi ikke har angret på ett minutt. Han er herlig. Selv om vi ikke aner hvor gammel han er ser vi at det begynner å bli en eldre herremann. Han har også fått noen helseproblemer etter hvert. Men så lenge han virker ha et godt liv skal han få være med.

Soppen

Jeg ble kontaktet av begravelsesbyrå, de hadde hentet et plutselig dødsfall, og der var det en katt. De pårørende bodde langt unna, og hadde ingen interesse av å overta katten. Den ble gående ute. Om jeg kunne hjelpe til? Selvfølgelig måtte jeg det! Man lar ikke en katt gå hjemløs. Dette var en veldig ung katt, og ukastrert. Her hastet det før han streifet av gårde. Det ble ordnet med litt mating av en nabo, og så fikk jeg katten overlevert. Han viste seg å være både glad i kos og veldig snill. Og etter at han ble kastrert og hormonene lot han mer i fred ble han rolig også. Men - det er et stort men - han er svart og korthåret. Når han i tillegg er litt sjenert så ble han her. Jeg orket ikke ta utfordringen med å finne et nytt hjem til han - jeg vet jo at det hadde blitt vanskelig. Nei, han kan få være her. Nydelige, snille Soppen.

Han er for øvrig den som viser mest interesse for akvariet her, og han sover gjerne på toppen av fiskene. Eller han ligger på sofaryggen og studerer "livet i havet".

Den 7. og siste

Til slutt er det Knerten. Helt tilfeldig, da vi overtok Soppen, fikk vi høre at Soppens eier hadde matet en hjemløs katt noen måneder. Nå gikk han rundt i nabolaget der og tigget mat og prøvde å komme inn hos folk. Han var blitt en plage fikk jeg høre. Da måtte jeg jo dra og hente han også. Og du verden for en fin katt! Kjempestor og vakker, ikke redd eller på annen måte preget av tiden uten et hjem.

Denne katten måtte det vel gå greit å få omplassert tenkte jeg. Men det skar seg, og han ser ut til å bli her han også. Det er flere grunner til det. For det første, han og Soppen er tydelig veldig glad i hverandre, den gjensynsgleden de viste da Knerten kom hit var helt rørende. Og det er vel egentlig ondskapsfullt å skille dem. Grunn 2 er at gubben min forelsket seg hodestups i Knerten, han bad på sine knær om å få beholde han. For det siste har Knerten vist seg å ikke være noen "grei" katt. Han er en utfordring. Han er snill som dagen er lang vanligvis, men når det er noe han må som han ikke vil er han ikke å spøke med. Han bør nok være hos kattevante folk, for han kan skremme hvem det skal være når han setter seg til motverge. Han er ikke farlig eller aggressiv, bare meget meget bestemt! Og med en voldsom kroppsstørrelse og styrke.

Men vakker, det er han!

Fantastisk å lese om kattene dine tante :o)


Må vise fram dyra mine også
Bilde 1
Hunden Luna og katten Tim, Lotus i bakgrunnen.


Bilde 2
Katten Lotus og rotta Pandora.

tante.
Takk for alle de fine kattehistoriene din. Så fint at du har klart å gi dem et ordentlig liv. Jeg fikk vondt i hele meg da jeg leste om lille Rose, at noen i det hele tatt kan klare å være så ondskapsfulle mot en liten katt!! Sånt er ondskap, og ikke guttestreker. Godt at det tilslutt gikk bra med henne. Hun ser ut som en riktig kosebjørn.

Er det Sammy du har i avataren din? Han ser jo flott ut. Det må være greit å ha en riktig sjefskatt som holder orden i kattefamilien. Helsvarte katter er jo fine, da!

cara.
Katten og rotta, et uvanlig vennskap!

Her er et bilde av min katt Flekken som sitter oppå akvariet med nysydd leppe etter et gåtefullt uhell. Hun måtte ha krage når hun var alene, og husarrest i to uker, til stingene var tatt. Leppa var spjæret helt opp til neseboret, og en hjørnetann var knekt, men dyrlegen var flink med nåla, så hun ble helt fin igjen. Det eneste menet etter uhellet er at hun må klare seg uten tanna.

E og U

Bilde nr 1 og 2 er av vår flotte ragdoll frøken som snart er 5 år gammel. Hun tillater absolutt alt mulig, og blir gjerne med på en spasserstur ut og kommer springende når vi roper på henne. Men stortsett finner vi henne sovende på bokhyllen, hun er ei sløv kattepus som foretrekker og ligge under dynen hele døgnet.. Forhåpentligvis så får jeg henne på utstilling snart. (letet lenge etter hennes stamtavle)

Veldig vakker ragdoll Beklager å si dette, men jeg ville spart de pengene og droppet utstilling. Ragdollen din er feilmarkert (hun har blå flekker i ansiktet innenfor det hvite), noe som er en diskvalifiserende feil på utstilling Du kan selvfølgelig melde henne på, men du får nok bare beskjed om å "gå hjem" med henne (tilbake til buret) pga feilmarkeringer. Synd, men slik er det. Har du kjøpt henne til utstilling opprinnelig eller bare ønsker du å prøve å stille henne ut?


Jeg har for tiden 7 Ragdolls, og jeg er en registrert oppdretter av denne rasen. Har i perioder kull med kattunger. Jeg reiser mye på utstilling med mine (ca 8-10 utstillinger i året blir det minst), og jeg lever og ånder for for dem Bilder, evt link til min hjemmeside får komme senere

Har du kjøpt henne til utstilling opprinnelig eller bare ønsker du å prøve å stille henne ut?

Neida hadde ikke det, men det var bare en fjern tanke, men takk for tilbakemeld da hehe.

Så stilig at du driver med det, de er jo en nydlig og artig rase!
Gjerne legg ved en link ja.

Mvh U

Jeg bor med søsteren min, og vi har 6 katter. Alle er i familie, og vanlige huskatter. De er alle kastrerte nå så det blir ikke forøkelse her ihvertfall

Den ene pusien, Berta (eller Treb Walker som vi kaller henne, etter Berts Dagbok for de som har lest den) hun er helt besatt av akvariet og kan sitte og se kjempelenge.

Mons, den lyse i bildet, var først uinteressert, men etterhvert ble han ganske fascinert også. Fascinert nok til å stikke av en eller to kileflekker når jeg skulle bytte sand i akvariet, og hadde fiskene i ei bøtte.

Her sitter han i det nyeste akvariet jeg kjøpte brukt for et par dager siden.

Mange fine dyr dere har.

Kan jo vise dere mine også. Akkurat nå har jeg bare 2 katter igjen av de 4 jeg hadde. Først her er Pusi. Henne fikk jeg takket være tante Astrid her på forumet. Og så har jeg sønnen hennes, banditten Figaro.
Pusi liker best å ligge der hun egentlig ikke har lov, men, men

Kan jo vise dere de 2 andre ungene til Pusi også selv om de er borte nå. Hun blir 14 år nå i mai, men alle tror hun er en kattunge for hun er så lita. Øverst Lille My som fikk enveisbilett til veterinær med nyresvikt. Så er det Petrus som tilbrakte mest mulig tid i fanget mitt. Har tok en bil seg av. Heldigvis var det over med det samme han ble truffet.
Måtte ta med et av mor og sønn også.

Med det samme jeg er i gang. Disse har jeg til låns. Gjett om jeg skjemmer dem bort med godsaker.

Nydelige hester, Wenche

Her er min gode og trofaste venn Kaisa.