Amor fati
André Bjerke

Ikke som en cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet;
Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg anderledes.
Intet ønsker jeg forandret.

Dette er min leveregel, mitt livsmotto.
Har levd etter denne i alle år (André Bjerkes dikt gir ett bilde av det, men selve tankesettet er enda mer omfattende) Har mistet flere nære personer, både venner og familie. Man blir nok noe mer blasert i forhold til slike ting med åra, livet går altid vidre. Mener ikke at en skal glemme, men man skal være taknemlig for det man hadde , huske det som var bra, huske den personen for den den var for deg, ikke forde den ikke er der lenger. Vi skal alle dø engang, det er det som er sikkert, slik er livets realiteter... Det er det vi fyller det med imellom der som er det viktige. Ikke hvor lenge en får leve.

Jeg vil heller minnes med ett smil og en gledeståre for det jeg har betydd for noen, enn med sorg fordi jeg ikke er der lenger. Er iallefal tanken min.

Vet det er vanskelig og trist, sier ikke det er feil å sørge. Men for meg blir det feil, og håper noen kanskje kan finne noe støtte i noen av punktene i min tankegang.....

jeg har å mistet kaniner og et marsvin som har død og det var utroligt trist. jeg husker min første kanin som jeg måte avlive etter 14 dager og da var det som at tårene mine rant som foser hele natta.
og når jeg fant marsvinet mit død var det forfedeligt trist og det verste var jo at han hade kenekt naken sin på grund av en stein jeg hade i bure hans sån at han kune kvese klørene på den og så hade han klart å få hue melom burvegen og steinen og knekt naken og da trilte og tårene =;-C

ps.fælt er det jeg veil helst si forferdeligt når jeg mistet marsvine mit gulle han var som en bror for meg =;-C

Kondolerer til trådstarter. Det er over en måned siden men gjør garantert vondt enda.
Selv om det begynner å bli noen år siden; i 2000 da jeg bodde på smøla å var 9 år var det barnedrap på den lille øya.
Gutten var bare 6 år, å siden alle kjenner alle der ute var det alle som visste hvem gutten var. Jeg var vel ikke direkte bestevenn men han, men han pleide å være med når vi lekte osv.
Han var savnet 2-3 dager før han ble funnet. Politi, kripos, Røde Kors, frivillige osv var alle ute å lette.
På fergeleiet ble alle biler som skulle med ferga stoppet og inspisert.
Faren min var med å gikk manngard og moren min å noen venninner av henne laget mat til letemannskapet.
Jeg å søsteren min måtte sitte inne. Vi fikk ikke lov til å gå ut fordi alle var redde for at flere unger kunne forsvinne.
På Smøla skjer jo aldri slikt, så det hele var veldig spesielt.
Husker politiet kom på døra å stilte spørsmål, å røde kors krøp under verandaen vår å løftet på presenninger for å se om de fant den stakkars gutten.
Over hodene våre sirklet helikoptre og via slanger tømte de vannhull oppe i myra.
I større vann var det dukkere som lette.
Det hele var veldig uvirkelig for en 9 åring.
Som sagt kjenner alle alle på Smøla.
Å jeg visste godt hvem både offer og morder var..
Glemmer det aldri.

Utover dette har jeg aldri vært borti at venner har blitt drept.
Men jeg har hatt besteforeldre og nære tanter som har dødd.
3 av vennene mine fyllekjørte for noen uker siden og var mildt sagt dritheldige som overlevde kræsjet det hele endte i.
En annen gang var jeg vitne og førstemann på åsted etter en stygg bilulykke.

Å etter atpåtill å ha fått prøvd på såkalte promillebriller kan man si at jeg er veldig veldig forsiktig når jeg er ute å kjører bil...
Jeg holder på å kjøre opp nå, å tror det har vært en nyttig erfaring.

meget trist historie, hørtes ikke morsomt ut i det hele tatt...

i morgen, 9.11.2008 skulle andreas kristoffersen blitt 16 år..

Så trist. "/
Håper det går bedre for de som satt i bilen sammen med han.

tror nok spesielt føreren å han som kjørte bak har medskyld..
hadde det vært meg hadde jeg ikke kalrt å leve med det.... det er bare alt for vondt..
husker i kapellet, jeg sitter der, ved siden av andreas, holder han i hånden, han var kald som is, der satt jeg i 1 time, helt til vi måtte gå.. ga han en klem, så gikk jeg.. ei venninde måtte tilbake å gi han en klem til, så da ble jeg med tilbake å ga han enda en klem
det er så mange gode minner med andreas, jeg kommer aldri til å glemme han..
har nå skaffet samme tatovering som han hadde, under står det R.I.P A.K!