Da bør du heller vise dette til en sosiolog og be h*n utdype begrepet sosial konstruksjonisme for deg, Tore.
Sosial konstruksjonisme, kan forstås som det sosialt skapte ved samfunnet. Det såkalte Thomas-teoremet, 'Situasjoner som oppfattes som virkelige, blir virkelige i sine konsekvenser', illustrerer hvordan aktørers fortolkninger gjennom subjektive synspunkt, kan ha like betydningsfulle konsekvenser som atskillig fastere ytre føringer. Dette kan eksemplifiseres gjennom f eks hvis mange nok mennesker blir overbevist av et rykte om at banken deres har gått konkurs, og alle drar til banken for å ta ut pengene sine, ville kunne banken gå konkurs i virkeligheten, selv om krisen kun startet som et rykte.
Sosiale fenomener ansees i sosial konstruksjonisme verken som gitte, konstante eller nødvendigvis funksjonelle, men snarere som formet og omformet gjennom objektive fortolkninger og definisjoner som gjennom samhandling mellom mennesker. Sosialkonstruksjonisme er dermed en teori om at mennesker konstruerer sin egen virkelighet gjennom språklig samhandling med hverandre.
Det betyr at mennesket både påvirker og er sterkt påvirket av den kulturen det tilhører. Ved å beskrive den opplevde virkeligheten og de eksistensielle dimensjonene ved tilværelsen, utvikles et felleskap med et bestemt språk eller forståelsesramme som definerer våre liv og livsførsel.
Språket bærer og konstruerer informasjon som har en direkte effekt på våre liv, og sosiale mediene som f eks Facebook, Twitter, blogger, Akvaforum osv, har utvilsomt åpnet for en kolossal informasjonsfrihet og informasjonsflyt som unektelig påvirker vår livsførsel og forståelse.
Men som da den tyske kunnskapssosiologen Karin Knorr Certina sier det, er det behov for en kontinuerlig videreutvikling og nyskaping av kunnskap om ”virkeligheten” og kunnskap er i vår tid ferskvare. Akkurat som tanker er det. Mengden sannhet om virkeligheten øker ikke nødvendigvis, men antallet virkeligheter øker og kunnskapen om dem.
Goolishian og Anderson som arbeidet ved Huston Galveston Institute i Texas, sa bl a at de relasjonelle problemene mennesker søkte hjelp for, ikke fantes som objektive størrelser ”der ute”. De mente at et problem, er bare et problem for dem som sa det var et problem, og for dem som sa seg enige i dette. Så de som snakket sammen, snakket det sant for seg, når de sa at noe var et problem. ”Problemet” fantes ikke, men ble oppfunnet av dem som så noe som et problem og av de som sa seg enige i den forståelsen. Denne sosiale gruppen som de oppfattet som det problemdefinerende systemet, og at dette systemet eksisterte så lenge det fortsatt var meningsfullt å snakke om det de snakket om som et problem.
Som en følge av denne forståelsen kunne problemet ikke løses som om det objektivt sett fantes. Det kunne imidlertid gå i oppløsning gjennom at det ikke lenger var mulig å snakke meningsfylt om det som et problem. Enten fordi en fant ut hva en ville gjøre i forhold til det de snakket om som et problem. Eller fordi de snakket seg frem til et perspektiv som gjorde at de så det de snakket om annerledes, og dermed ikke lenger kunne snakke meningsfylt om det som noe problem.
Problemer blir dermed ikke løst, de blir oppløste og det det problemdefinerende systemet går i oppløsning.
Språket skaper dermed den virkeligheten vi kjenner, og vi er tilbake til Thomas teoremet. Da tror jeg det er mer enn nok av denne lille analysen og forsøket på oppklaring av hva jeg mente i tidligere innlegg i denne tråden.
