Fikk tatt et par fuglebilder i dag.
Det første er av stær som sitter på ryggen til oppdretts-hjort som spiser.
Det er januar (stæren skulle ha vært sørpå):



Det andre bildet er av en Hitra-havørn (?) som fløy over oss i grålysningen:




Synd at bildene ble uklare, men tar de med her lell. Litt eksotisk med stæren, da. Minner om dyrene i Afrika

to bilder jeg tok i dag mens jeg var på jobb i dyreparken



det er en svarttrost hu

Gulspurven er en av de vanligste spurvefuglene i kulturlandskapet. Den er noe større og slankere enn gråspurven. Et viktig kjennetegn er den brunrøde overgumpen, i flukt ser man de hvite stjertkantene. Hannen i hekketiden med kraftig gulfarge i ansikt og bryst, hunnen med mindre rent gult og sterkere stripet bryst.
Gulspurven er vanlig over hele landet, men mer fåtallig i Nord-Norge. På foringsplassen går det mest i solsikkefrø, men blir ekstra glad hvis det legges ut havrekorn.

Jon

Du glemte å nevne at gulspurven kan telle til syv

Beklager tante.

Sangen til gulspurven en enkel melankolsk strofe "si-si-si-si-syh", også beskrevet som "en-to tre-fire-fem-seks-syv".
Beklager igjen, det skal aldri gjenta seg (tror jeg).

Jon

;D

her har vi to digre egg =

Er det strutse-egg fra dyrehagen?

Jon

ja hvordan viste du det ?

Kaster inn ett par bilder av fugl på brettet.

Kan se ut som en svartmeis. Ikke riktig så vanlig som de andre meiseartene som jevnlig besøker fuglebrettene rundt om. Fin

Jeg beklager så mye at det er blitt lite med oppdateringer her i det siste.
Jeg har absolutt ikke glemt denne tråden, men problemet er at alle vill og tamkatter I Rakkestad har oppdaget foringsplassen min utenfor kjøkkenvinduet og bruker den som foringsplass dem også. Ikke et vondt ord om katter fra min side, men jeg syns ikke det er noe morsomt og se masse fuglefjær på foringsplassen nesten daglig.
For å bøte på dette, og riste litt liv i tråden, har jeg bestilt dette kamuflasjeteltet og oppretter en ny foringsplass i Rakkestadskauen. Så i løpet av neste uke burde det være i orden og bildene kommer tilbake igjen. I mellomtiden kan jo dere sende inn noen fuglebilder, om dem har blitt presentert fra før gjør ingenting, slik at tråden ikke støver ned.

Jon

Spurveugla (Glaucidium passerinum) er med sine 15-19 cm, den minste av ugleartene i Norge, på størrelse med en stær.

Den trives best i eldre skog der den jakter på smågnagere og småfugler. En viktig matkilde er klatremusa som først og fremst forekommer i eldre granskog.
Den er stand- og streiffugl. Om vinteren trekker den ofte inn mot bebygde strøk for å jakte på småfugler på foringsplasser.
For å sikre seg mot dårlig mattilgang, hamstrer Spurveugla byttedyr om høsten og vinteren, i hakkespetthull eller fuglekasser med så små åpninger at konkurrenter vanskelig kommer til.
I motsetning til mange andre uglearter er spurveugla dagaktiv. Den jakter ofte i skumringen og har problemer med å se bytte når det blir helt mørkt.

Spurveugla forekommer over hele landet både som hekkende og som overvintrende art, men er mest vanlig på Sørlandet, Østlandet og i Trøndelag. Den totale hekkebestanden er anslått til 2000-6000 par.

I hagen har jeg et furutre med en spesiell grein der større fugler ofte lander. Jeg så Spurveugla der i fjor, da satt den der kun i veldig kort tid.

Da det landet en Spurveugle der i dag, hentet jeg raskt Pentax'en, og tok et par kjappe bilder, uten å rekke å stille inn fotoapparatet fra ”ta-bilde-av-akvariefisk”-innstillingene.
Og godt var det, for rett etter at bildene var tatt, slapp den seg ut fra greinen og forvant.

Bildene ble derfor ikke særlig gode, men man ser jo det artige fjeset .....

Hva heter den tristeste fuglen i Norge?

Svar: U-gla
Artig bilde av spurveugla du har tatt der. Den ser på deg med røntkenblikket som bare ugler kan ha.

Litt mer om ugler: I Hitra kommune er det snakk om å lage en ny veistrekning pga vanskelige kjøreforhold m.m. der veien går nå.
Så er problemet: Det er en strekning hvor det kan oppholde seg hubro der den nye veien skal gå. Ikke lett problem å ordne opp i.
For de som er interessert har jeg lagt inn link til avisas artikkel og diskusjonsforum. Utrolig hva folk tenker ang. vern av en utryddningstruet fugl. "Vi har nok rovfugl i Norge" osv.
Ny vei kan bli lagt i tunnel forbi hubroen

Nå skal jeg fortelle en morsom historie som faktisk er sann! Der vi har hytte, er det en del perleugle. De hekker ofte i fugleholkene vi har satt opp for de endene som hekker i hule trær. Hytta vi har ligger helt inntil et vann, og derfor er det svært hyggelig å sitte utenfor hytta om kvelden, og bare nyte stillheten over vannet. Det gjorde også min far en kveld. Pappa har måne, og det er poenget i denne historien. Pappa satt på benken i hytteveggen i mørket, rett under et vindu med lys i. Og lyset fra vinduet speilet seg i månen hans, slik at det lyste fra hans hode. Dette fant ei perleugle ut at var veldig spennende. Det er noe som lyser! Der er det sikkert fin å sette seg. Så ugla kom flyvende, og skulle til og sette seg på den fine, lysende månen til faren min. Pappa hadde ikke lyst til å få plassert skarpe ugleklør på hodet, så han verget seg. Ugla ble meget forbauset, og skjønte ikke hvorfor den ikke fikk lov til å sette seg på den fine lysende greia, så den forsøkte seg på nytt! Igjen måtte faren min verge seg mot ugla! "Hæh? Hvorfor får jeg ikke lov til å sitte på den lysende tingen? Nei, jeg vil. Det er jo så lokkende!" Så ugla forsøkte en tredje gang, og pappa måtte nok en gang verge seg mot de skarpe klørne. Denne gangen ga ugla opp prosjektet. Den satte seg i et tre like ved, og satt der og glodde på pappa og glippet med øynene, og kunne ikke begripe hvorfor den ikke fikk lov til å sitte på den fine lysende tingen. Snakk om nærkontakt med naturen!

Hehe. Ugler er rare

Her er et stemningsbilde tatt fra kjøkkenvinduet i forrige uke, mens det enda var snø og fint (skjeldent det her på Frøya).
En mett svarttrost sitter ved matlageret og skuer utover den første vårsola som skinner mellom trærne.

Det er en gruppe på 12 svarttrost og 2 stær som kommer og spiser hos oss.
Artig å følge med på fuglenes "personlighet".
Svarttrosten er som malawi-ciklidene: Den største hannen skal ha området for seg selv og bruker det meste av tiden på å jage vekk de andre, både hanner og hunner. Tydelig rangordning hos dem. De klarer bare ikke å sitte rolig og spise sammen (medmindre jeg legger mat rundt på hele plenen).
Stæren derimot vil helst sitte sammen. Gjerne på samme brødskalk.

Se her ja, det er kommet litt liv i tråden igjen, med både "øyeblikksbilder", de er ofte de beste, artige fuglehistorier og bra info om fuglene. Det er bra, for det legger press på trådstarter . Jeg skal snekre en foringsautomat senere i dag , og kamuflasjeteltet kommer på onsdag, så kanskje de første bildene kommer allerede på torsdag
Og Inger Anne, Jeg har også måne, men aldri hvert så heldig å være landingsplass for ugler eller andre fugler for den saks skyld .
Og ja Shiramor, jeg har også sammenlignet enkelte fugler på foringsplassen med det som skjer under foringen i discuskaret. Noen ganger er begge artene mer opptatt med å passe å at de andre ikke får spise enn å spise selv.

Jon

Ja, endelig er jeg i gang igjen. Med et blodtrykk på nærmere 200 over 120 så har jeg hvert opptatt med andre ting, det har jo også medført en veldig lav aktivitet på AF ellers også. Men nå begynner jeg og komme til hektene igjen og hadde min første tur til foringsplassen i ettermiddag. Jeg legger ut i første omgang bilder av min hjemmesnekrede foringsautomat, jeg malte den Rørosrød for det var meningenen at den skulle henge på en furulegg, men den havnet altså på et bjerketre, men den virker utmerket for jeg greide å ta bilde av et par nye arter . Som dere ser så tok jeg bilde av det nye kamuflasjeteltet også. Det er rett og slett en sammenleggbar campingstol med armlener som jeg bare vipper teltet over. Lett og ta med og du setter det opp på ca 10 sek. Når jeg skal frakte det så putter jeg hele sulamitten i et overtrekk og kan ha det på ryggen som en ryggsekk. men nå blir det alltså en ny runde med presentasjoner av "Dagens fugl". Jon

Toppmeisen holder seg bare i barskogen og er veldig stasjonær. Standfugl. Den er på størrelse med fetteren sin blåmeisen, 11,5 cm. Lett kjennelig på den spisse hodetoppen og den brune ryggfargen. Den er vanlig i hele Sør-Norge nord til Trøndelag. Den lever i hovedsak av innsekter, edderkopper, frø og nøtter. Der barskogen går helt inn til tettbebyggelse er det mulig og observere arten ved foringsplassen.

Jon

Enkel og grei fòringsautomat du har laget der

Da vi gikk på tur kom vi over denne vingen som lå i gresset. Sola skinte så nydelig i de blå metallic fjærene.
Jeg regner med at det er en stokkand-vinge, eller?