dette har jeg ventet lenge på å se

Jeg studerte nettopp schultzei-småttisene (som ikke er så små lenger) nå ved fôringstid, og jeg greier ikke å la være å la meg fascinere av den lille sp. black-fisken. Den er så totalt forskjellig sine søsken! Alle de andre er kopier av sine foreldre (med variasjoner i hvor mørke de er), og alle har denne lille stripa oppå skuldra. Og midt i blant alle disse, er det en kullsort liten en, med finner som er litt mer brunaktige enn resten av kroppen. Ikke antydning til stripe eller flekker eller noe som helst. Den er helt jevnt sort. Så utrolig flott den er. Jeg skjønner godt at folk synes at dette er vakre fisker. Men det er få i Norge som kan si det samme som meg: at denne har jeg laget selv! Vel, det er vel egentlig fiskene som har produsert den, men den er av eget oppdrett! Jeg er veldig stolt av lillemann! Finnes det noen andre der ute som har greid det samme?

O kjære! Jeg var totalt utslitt her i kveld, og måtte bare gå og legge meg nedpå litt. På vei til soverommet, så jeg plutselig en velkjent bevegelse: en cory, med en hale av flere litt mindre coryer bak. Jada, trillene leker igjen! Bare en drøy uke siden sist! Det er visst noen som endelig har kommet i gang med noe. Denne gangen leker de faktisk like etter vannbytte, og det er litt uventet. Tilbakemeldinger jeg har fått, samt forrige lek, har skjedd før vannbytter. Men jeg har nylig renset filteret, og det er fellesnevneren med forrige lek. Det skjer visst når de får litt mer strøm i vannet. Jeg studerte dem ikke særlig nøye, men hoppet til sengs. Jeg tror de har gitt seg nå. Hvis de har, skal jeg på eggjakt om litt. Jeg har allerede funnet to egg, som de av en eller annen grunn valgte å legge i andematen!!! Hvis det skal være deres nye favorittsted, står jeg foran en umulig oppgave når det gjelder å plukke egg...

Dette er den mest surrealistiske innsamling av coryegg jeg har vært med på. Fangsten ble bare 6 egg, og fem av dem hang i andematen eller i salviniaen. Den siste hang på glasset, nesten i vannskorpen. Det må ha vært en høytsvømmende frue som har holdt på i dag.
Litt fakta om denne leken:
PH: 7,1
Temperatur: 25,5 (det er helt tydelig sommertid igjen - det er ingen varmekolbe i dette akvariet).
Siste vannbytte: i går kveld
Renset samtidig pumpa, slik at sirkulasjonen ble økt.

Snåle coryer, som altså setter i gang med lek sånn i begynnelsen av sommeren! Og hvis de har tenkt å leke hver uke framover, kan det bli mange corybarn. Eller kunne ha blitt, dersom jeg hadde vært hjemme.

Da er jeg nesten ferdig med halvårets drittjobb: å lage discusfôret mitt. Akkurat nå venter jeg på at gelatinplatene skal løse seg opp, og så er det bare å få puttet herligheten i poser, presse dem ut til fornuftig tykkelse, og så stappe dem i fryseren. Det har (så langt) gått utrolig greit. Jeg begynner å få teken på dette nå. Og kjøttkverna på kjøkkenmaskina er helt uunnværlig. Men jeg er fortsatt glad at det kun er 2-3 ganger i året at jeg trenger å gjøre dette.

Jeg er forresten litt bekymret for mobbeofferet blant discusene mine. Han har sett tufs ut de siste dagene, og søker gjerne opp mot overflaten i et hjørne av akvariet. Det er ikke så mye jeg kan gjøre for stakkaren enn å holde vannet rent og håpe det beste. Det er en utrolig stygg discus, med fullstendig feil proporsjoner, men det er mobbeofferet som opprettholder rangordningen i karet. Hvis han forsvinner, vil en annen få gjennomgå, og da vil det gå ut over en av de finere, mer sunne individene.

Jeg har vært borte over natta, og da jeg nå kom hjem, var den minste discusen død. Vel, det var ingen overraskelse, ettersom den var såpass tufs før jeg reiste. Hvorfor den ble syk, aner jeg ikke. Det er mulig at det rett og slett ble for stressende å være såpass mye mindre enn de andre. Og den har alltid vært utrolig rar og uformelig, og ikke særlig pen, som sagt. Dessuten var de jo igjennom en slankekur da jeg var på sykehus for en mnd. siden.

Og nå skal de inn i en ny en, stakkars fisker. I morgen tidlig er det avgårde igjen, denne gangen for 4 uker. Og, jo da, yngelen skal med (artemiaklekker, luftpumpe m.m. er allerede pakket ned. Nå er det bare å sette lokk på isboksen, og transportere dem med seg) I tillegg står det noen nye egg til klekking, og de skal få lov til å fortsette å være alene hjemme, til de er klekket. Så skal de få bli med og slå seg sammen med sine litt eldre søsken - hvis de andre greier transporten, selvsagt. Yngelen ser forresten fin og frisk ut, med unntak av en liten stakkar. Han har siden han ble klekket, ikke vært i stand til annet enn å svømme rundt og rundt, og det er tydelig at han heller ikke tar til seg mat. Han ser noe annerledes ut enn sine søsken. Det skal godt gjøres at han overlever. Men jeg nekter å ta livet av den selv. Sånt greier jeg bare ikke.

Nå skal jeg hoppe til sengs, og så får jeg pakke ferdig i morgen tidlig, samt ta noen kjappe vannbytter, mens jeg lager frokost (jada, jeg vet at det ikke er lurt at jeg gjør noe samtidig med at jeg bytter vann - men jeg lærer ikke av mine feil når det gjelder sånt, dessverre).

Vi sees når jeg kommer tilbake, folkens, og da skal dere få høre hvordan det har gått med småttisene.

PS: jada, det smaker hvitløk av isbitene mine denne gangen også. Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Cola med hvitløkssmak kommer aldri til å bli en suksess!

PPS: Jeg har også pakket ned discusgranulat + yngelfôr. Jeg tar nemlig ikke med meg to artemiaklekkere. Det får da være måte på! Det er tross alt bare 8 småttiser foreløpig. Jeg har fått frigjort den ene luftpumpa mi, som har to utganger (takk og pris at jeg har så mange luftpumper), så da har jeg lufting til både yngelen og til artemiaklekkeren på samme luftpumpe. Det eneste problemet er at jeg ikke får luftet vann som står over natta til bytte for yngelen. Men det går forhåpentligvis bra, det også. Jeg antar at det er samme vannverk som her i Askim, og i såfall er det ikke klor i vannet. Men nå må jeg komme meg til sengs her... Jeg har en tøff dag foran meg i morgen.

Med all den hvitløksdunsten du får i deg så forundrer det meg at du skulle behøve å dra til sykehuset

Natta og lykke til med oppholdet til både deg og de små!

Bare en liten snu innom, for å fortelle at småttisene har det bra. De vokser som bare det, og stortrives tydeligvis i isboksen på sykehuset. Jeg kan faktisk se forskjell på størrelsen fra dag til dag. Og de kooooser seg med artemiaen. Den 8. fisken som jeg trodde ikke ville klare det, lever faktisk fortsatt. Den greier tydeligvis å få i seg litt mat, men den vokser saktere enn de andre. Egentlig burde jeg avlive den, men jeg greier det bare ikke. De 8 småttisene har forresten fått selskap av flere småttiser. Coryeggene som var fra andre runde med lek, klekte også forrige uke, og de fikk slå følge til sykehuset, de også. Denne gangen hadde jeg valgt å ikke legge orekongle i vannet, og da mugnet kun ett egg. Jeg tror jeg skal se hvordan jeg greier meg uten kongler framover, om jeg lykkes bedre da. Det ble forresten 7 småttiser i denne porsjonen, og alle ble med til sykehuset. Nå kan jeg riktignok ikke finne igjen mer enn 5 av dem, så jeg mistenker nesten at de har greid å klistre seg fast til noe utstyr som jeg senere har skyldt under springen Jeg finner dem uansett ikke lenger. Så det var en sniktitt inn i isboksen min på sykehuset.

Jeg var egentlig på vei ut døra her hjemme, da en bevegelse i 130-literen fanget blikket mitt. I den ene hula lå en L-144, og det så nesten ut som om den passet på egg. Jeg måtte fram med lommelykta og titte, og der var det jammen en klase med nydelige orange egg innerst i hula! Tenk, da har jeg et lekspar med L-144. Da må den 3. malla være en dame. Og har de først lekt en gang, gjør de det lettere igjen. Ikke fornøyd, jeg nei... ;-D Bare så synd at jeg ikke kan være hjemme og følge utviklingen fra dag til dag.

Og det betyr også at jeg må flytte fisk neste gang jeg er hjemom. 2 paletter og en apisto skal flyttes fra karet, for å unngå at søte, små mallebarn blir middag for dem.

Inger Anne

Jeg studerte nettopp schultzei-småttisene (som ikke er så små lenger) nå ved fôringstid, og jeg greier ikke å la være å la meg fascinere av den lille sp. black-fisken. Den er så totalt forskjellig sine søsken! Alle de andre er kopier av sine foreldre (med variasjoner i hvor mørke de er), og alle har denne lille stripa oppå skuldra. Og midt i blant alle disse, er det en kullsort liten en, med finner som er litt mer brunaktige enn resten av kroppen. Ikke antydning til stripe eller flekker eller noe som helst. Den er helt jevnt sort. Så utrolig flott den er. Jeg skjønner godt at folk synes at dette er vakre fisker. Men det er få i Norge som kan si det samme som meg: at denne har jeg laget selv! Vel, det er vel egentlig fiskene som har produsert den, men den er av eget oppdrett! Jeg er veldig stolt av lillemann! Finnes det noen andre der ute som har greid det samme?

Det var jo sånn den oppdrettsvarianten oppstod Det dukket opp noen svarte eksemplarer i et kull vanlige C. schultzei hos en tysk akvarist, som tok vare på dem og drettet videre spesielt på disse.
Jeg mener Birger A på Nettakvariet også opplevde å få en eller to helt mørke, om ikke akkurat kullsvarte, yngel i et av sine C. schultzei kull. Så de oppstår fra tid til annen. Det er bare å drette videre på den voksne leksgruppen din, så popper det kanskje frem flere helt mørke du kan ta vare på og avle videre på.

Da var jeg endelig hjemme igjen. Jeg er temmelig sliten, så dette blir foreløpig bare en lynoppdatering før jeg stuper i seng. Det ligger an til travle dager framover, så det blir litt sparsomt med oppdateringer de første dagene.
Jeg får starte med de dårlige nyhetene først:

Det er fortsatt noe galt med multiradiatusene. Jeg mista en like etter at jeg dro inn på sykehuset. Og på slutten av oppholdet forsvant en til. Da jeg var hjemom i går (i full fart før jeg dro til Sverige for å hente bikkja), var nok en multi døende. De er fryktelig tynne, så det er noe galt der. De har fått en dose av min dyrebare Flubenol, etter at jeg oppdaget at de faktisk bare lot som de spiste, men ikke faktisk gjorde det. Når maten ble sluppet ned i vannet, suste de rundt og lette etter den, men de spiste den ikke. Av min stolte flokk av 8 multier, er det nå bare 2 igjen. Jeg er utrolig lei meg for dette, for jeg elsker disse monstrene! Jeg håper inderlig jeg greier å få tak i flere igjen etterhvert.

I går fant jeg også den ene apistodamen min ganske døende, og jeg har ikke sett henne i dag. Dette er første sykdomsutbrudd i pestkaret på lenge, så det var svært uvelkomment. Jeg ser også at den minste denisonibarben også sliter. Det virker som om sommeren er en tøff tid i alle akvarier, og at det særlig er da sykdom bryter ut (igjen). Blæh!

Jeg har også mistet noe jeg tror er en banjomalle (fant bare beinrestene). Det er kanskje ikke så rart, ettersom jeg to ganger har holdt på å slamsuge fisken ut av akvariet. Jeg kunne bare ikke skjønne hvorfor dritten ikke ville opp fra bunnen, fram til at jeg oppdaget at dritten var en høyst levende, men svært dorsk fisk. Den har nok blitt noe skadet av behandlingen. Evt. har den vært svekket, og at det er derfor den har vært i nærkontakt med slamsugeren flere ganger. Men banjomaller er ikke akkurat kjent for å flytte på seg, selv om man pirker borti dem.

Plecoen og gibbien har blitt skikkelige kranglefanter, og de slåss veldig mye, veldig ofte. Jeg mistenker sterkt at jeg blir nødt til å omplassere en av dem. De er nå nesten jevnstore, og gibbien er ytterst aggressiv.

Så de gode nyhetene: jeg kom hjem igjen fra sykehuset med 11 nydelige små trillebarn. Ja, jeg har mistet noen få, men har jammen greid å fø opp noen skikkelige tøffinger. De er utrolig søte nå, ettersom man nå kan se den sorte flekken på ryggfinnen, akkurat slik som foreldrene har. Men artemiaklekkeren holdt på å skremme vettet av en av de ansatte på sykehuset. Jeg hadde ikke rukket å advare henne om hva som stod på badet (hun var ny for meg), og hun føk inn dit før jeg rakk å tenke meg om. Hun kom ut igjen, nesten på ryggen, og sa: "Det så jo nesten ut som om du har fisk der inne!" Vel, det var jo ikke akkurat dårlig gjettet, det...

Det ble noe av L-144-barna også. De har nå sluppet ut av hulen, og jeg ser at det er flere i live. Hvor mange aner jeg ikke, ettersom det er drøssevis av gode gjemmesteder i det akvariet. Jeg burde trolig åpne den eksterne pumpa og sjekke der også, ettersom jeg ikke husket på å dekke til innsuget før etter småttisene ble sluppet ut av hula av far. De er fortsatt utrolig små, men også utrolig søte. Og det virker som om de greier seg fint i karet. Men jeg vet jo ikke før jeg har fått se dem vokse til litt mer. De har i hvert fall overlevd de første dagene på egenhånd, og det er et godt tegn. Jeg tror de har vært ute av hula i ca. en uke nå, og det er fortsatt flere i live, og det er langt bedre enn hvordan det har gått med ancistrusbarna i pestkaret. De forsvinner i løpet av svært få dager. Men der er det også flere sultne munner som tydeligvis liker små sugebarn.

Men nå er det sengetid! Eller, først fôringstid, så sengetid. Vannbytter må bare vente til i morgen.

Velkommen tilbake, Inger Anne! Det er noe som ikke har stemt helt her inne når du har vært borte. Glad du er tilbake

Gratulerer med småttisene! Trist med dødsfallene, men med såpass mange fisk så er det vel uunngåelig at enkelte faller fra av og til. Godt du har noen nykommere som veier opp litt i statistikken

Velkommen tilbake på forumet! Det var morsomt å høre at du greide å fore opp så mange som 11 av småfiskene dine. Venter nå spent på utførlig oppdatering når du bare har fått sovet ut, tatt nødvendige vannbytter og gjort unna andre nødvendige ting. Sov godt!

Så mye for "rett til sengs"...

Tusen takk, begge to. Slike ord varmer
Det ble litt mer enn fôring, gitt. En ny artemiaklekker som skulle settes opp, planter som skulle vannes (neida, ikke akvarieplanter - de greier seg selv ), fugler som skulle vannes og mates + + +. Og ikke minst en haug av e-post å komme igjennom. Akkurat e-postene mine, får jeg bruke litt tid utover i dagene som kommer for å komme igjennom. Det er noen 100...
Dessuten har bikkja stort behov for oppmerksomhet. Tenk, vi hadde ikke sett hverandre på over en måned! Stakkars lita jente! Jeg gleder meg til en rolig natt sammen med henne i senga. Det er ikke noe så deilig som en hengiven hundejente ved siden av seg i senga - særlig når senga er 1,20 m bred, så det er god plass til oss begge. Jeg tror at den første natta hjemme vil roe henne ned litt mer, og gi henne trygghet på at vi nå endelig er hjemme. Hun har vært litt småstressa etter at vi kom hjem. Jeg har jo vært så mye borte fra henne. Men nå skal vi være hjemme en hel måned, før vi reiser på ferie. Bare være hjemme og nyte livet, jobbe i hagen, jobbe i og på huset og ikke minst med akvariene (nei, ferie blir det ikke akkurat her hjemme). Hvis det blir som sist, vil de Sør-Amerikanske fiskene tro det er blitt regntid, pga. økte vannbytter og betydelig økt fôring, så da kan det være det blir litt mer moro rundt i karene, selv om det ikke akkurat er høysesong for lek.

Også i kveld suste multiene rundt etter maten, men spiste ikke av den. Jeg er alvorlig bekymret for dem. Når de nå i tillegg er blitt så få, kan det være de ikke trives pga. mangel på kamerater også. Så det er nok en ond sirkel.

Jeg må også få lov til å si velkommen tilbake, Inger Anne Det har vært litt tomt her uten deg Har tenkt på deg mange ganger, og lurt på hvordan du har det og når du kommer tilbake.

Tusen takk Mona. Må si jeg har savnet dere også. Da det kom småttiser i L-144-hula, holdt jeg på å bli sprø på sykehuset, ettersom jeg ikke hadde noen å fortelle det til. Det er alltid så stort når man får barn på en art man ikke har hatt lek på før. Jeg var oppe i 6-tida i morges, og da kunne jeg telle minst 8 små gulinger i karet, så det er definitivt noen små igjen, ja. Det blir spennende å se hvor mange som lever opp. Mallefar har ikke lagt seg til med nytt kull. Før i dag så jeg derimot at en av de større mallene hadde kapret hula hans. Men med en intens titting med lykta mi ga ikke noen resultater. Det er ingen egg i hula der, så fisken bruker den kun som bolig for seg selv. Ellers hadde det blitt L-137-barn på meg også Men den andre L-144 hannen har vist stor interesse for den andre hula i karet, så jeg håper kanskje at han kan få lokket dama til å legge noe i hula der. Uansett er det fortsatt aktivitet blant L-144, og det skulle ikke forbause meg om det snart ligger noen og vifter igjen. Jeg tror dama er temmelig klar for å kvitte seg med litt av vekta si.

Ellers hører jeg i alle rom at det er sommer igjen ja. Flere filtre sliter hardt, så det blir masse jobb med rensing av filtre i dagene som kommer. Sukk... Det er bokstavlig talt en møkkajobb, men den må jo gjøres.

Etter å ha lest om trillene til en annen av medlemmene her på AF (som faktisk har gitt meg litt råd nå som mine endelig fant ut at de skulle leke), kom jeg på at det er en ting jeg har glemt å fortelle om. Som kjent ble det jo med en isboks med trilleyngel som bare var noen få dager gamle. Blant dem var det en jeg var sikker på kom til å dø, ettersom den ikke greide å rette ut kroppen, men bare spant rundt i ring. Men jeg greier bare ikke å avlive dem, selv om de er skadet. Og tro det eller ei: stakkaren har greid seg! Den har etterhvert funnet ut av hvordan den skal greie å bevege seg rundt med bøyd rygg (den har en nesten 90-graders knekk på ryggen), og den tar helt klart til seg mat. Den er litt mindre enn sine søsken, men noe annet kan man jo ikke forvente. Den stiller tross alt litt lengre bak i matkøen, med den vanskelige kroppsformen. Eller faktisk så har den vært smart nok til å stille seg framerst i køen. Mens de andre fyker avgårde for å gjemme seg, når jeg kommer med artemiasilen, så er denne lille tøffingen den første fram når maten er sluppet ut i vannet. Den sørger for å slurpe i seg så mye som mulig, før den for konkurranse fra de andre. Den har nesten blitt hjertebarnet mitt, særlig siden jeg var overbevist om at den var dødsdømt. Den får nok ikke et fullverdig liv som trilineatus, men den får da et liv som er verdt å leve! Så lillemann(eller -jente), skal få lov til å utvikle seg så normalt som mulig, den, fram til den er klar til å slippes sammen med sine foreldre, tanter, onkler og andre samboere.

Egentlig ble det faktisk to kull med triller som ble med meg hjem. Trillene lekte jo også en gang til rett før jeg ble lagt inn, og disse eggene lot jeg bli stående igjen her hjemme for å klekkes. Og en dag jeg kom hjem, så var det flere småttiser også der, og de var helt nyklekte. Og denne gangen var det visst bare ett eneste egg som hadde mugnet, så heretter tror jeg jeg skal droppe orekonglene i vannet. Det ser faktisk ut til å fungere bedre uten, her hjemme hos meg. De helt nyklekte småttisene måtte jo også fraktes til sykehuset, og de overlevde frakta. Men to små forsvant like etterpå. Jeg mistekter at de kan ha klistret seg fast til artemiahåven, eller noe slik, og så blitt skylt av ned i vasken. Borte var de i hvert fall, og jeg har aldri sett snurten av spor etter dem. Utover disse, har jeg bare mistet to små, og det var egentlig min egen feil. Det var to kvelder jeg var i så dårlig form at jeg lot være det daglige vannbyttet. Begge gangene mistet jeg en yngel. Så det viser bare hvor utrolig nøye man må være med renholdet når man dretter trilineatusyngel. Jeg føler meg temmelig trygg på at de nå er igjennom de mest kritiske periodene, og teller bare uker fram til jeg kan registrere også disse som vellykket oppdrett. Det er bare en så utrolig deilig følelse å registrere oppdrett, og tenke: "se hva jeg har fått til!" Det er ikke så viktig at alle andre ser det, men det er så tilfredsstillende for meg selv å se det svart på hvitt.

Og neste prosjekt blir å telle ukene i forhold til L-144-småttisene. Så langt ser de ut til å greie seg alldeles strålende.

Når det gjelder multiene, ser det ut til at den ene av de to gjenværende tar til seg litt mat, mens den andre ikke spiser. Jeg vurderer å gi dem medisinbad med Furanol, for å se om det kan hjelpe. Jeg har ikke lyst til å slippe furanol nedi akvariet, for da ryker filterbakteriene så det hyler etter, og de har sannelig problemer nok som de har (fiskene altså, bakteriene har det strålende foreløpig, selv om jeg renset filteret i dag)!

Men nå er det på tide med 4 kjappe vannbytter, og så sengetid (og den tror vi selvsagt alle på...)

Da var det på tide å bevise de små gule sugerne som sniker seg rundt omkring i 130-literen.