Inger Annes akvarieprosjekt (side 12)

Jeg vet om en viss killihann som sikkert er fornøyd akkurat nå. Han befinner seg fortsatt på rekreasjonsopphold i akvariet til sterbaiene (etter at han hadde innvollsorm - jeg måtte flytte han etter medisineringen var over, fordi hunnen ikke ville la han være i fred). Han kommer neppe til å la seg be to ganger når det gjelder å ete egg!
Å forsøke å legge seg for å sove i et rom der en gruppe med coryer leker, er ikke lett... Jeg greier bare ikke å rive øynene vekk fra sterbaileken (karet deres står på soverommet mitt). Og i dag har jeg fått se flere uventede ting: jeg har sett to tilfeller der coryene har vist aggresjon. Det hadde jeg aldri ventet fra en sterbai. Den første situasjonen var det en sterbai som faktisk jagde vekk killien. Jeg rakk ikke å se om det var en hann eller hunn som gjorde det, men det er mest nærliggende å tenke at det var en opphisset hann. Den andre situasjonen var en hunn som fikk nok av en innpåsliten hann, og forsøkte seg på en forsiktig jaging av han. Det så nesten ut som om hun glefset litt etter han. Jeg har aldri før sett en aggressiv sterbai før. Faktisk er de eneste coryene jeg har sett aggresjon hos, amapaensisene til Mona.

Jeg fikk meg også en god latter av en meget opphisset herremann som forsøkte å bryte seg vei inn mellom en hann og en hunn som var fullt i gang med T-posisjonen. Og da de var ferdige med T-posisjonen, førsøkte han fortvilet å få hunnen til å gjenoppta aktiviteten. Det var liksom ikke den vanlige stressingen som hannene har, men det var helt tydelig at han ville at hunnen rett og slett skulle fortsette å gjøre med han, det hun altså hadde begynt med en annen hann.

Det har aldri vokst opp en eneste liten tass i karet hos sterbaiene, og det kommer av at alt som heter egg raskt blir fortært av akvariets mange andre innbyggere. Og de andre innbyggerne lar seg definitivt ikke be to ganger. Killien er forsåvidt bare en gjest, så det er første gang han er med på å stjele sterbaiegg. Så jeg regner liksom ikke med han. L-mallene gjør helt sikkert en god innsats, og jeg har faktisk sett antydning til at noen av dem har fulgt med på hvor coryene farter rundt. Men de mest frekke tyvene er SAE-ene og polkadot-botiaene. Begge er sylfrekke og smarte, og fotfølger coryene. Av disse to er nok botiaene de aller frekkeste. Jeg har sett dem forsøke å bryte inn allerede under T-stillingen. Det er forøvrig ingen tvil om at botiaer er meget smarte fisker. Jeg har all mulig respekt for dem.

Da jeg la meg til i senga mi, så jeg plutselig at det var noe som ikke stemte i karet under sterbaiene. Jeg kunne ikke se at det var noe liv i pumpa. En kjapp sjekk viste meg at støpselet til Eheim-filteret ikke stod i. Hva i alle...? Det eneste jeg kan skjønne kan ha skjedd, er at støpselet uheldigvis ble trukket ut da jeg skulle riste luft ut av nabofilteret i går (de står sammen på gulvet). Men det er helt uforståelig at det kan ha gått et helt døgn uten at jeg har sett det. Filtrene i akvariene på soverommet har jeg alltid full kontroll på, rett og slett fordi enhver endring i lyd der, er noe jeg registrerer tvert (alle lyder høres så godt når man skal forsøke å sove). Dessuten glor jeg jo alltid på akvariene mine når jeg ligger i senga mi (og jeg bruker senga mi mye), og det vises veldig godt om filteret er i drift pga. at jeg bruker diffusor på utblåset. At det skal kunne gå mer enn et par timer uten at jeg oppdager et filter som står, forstår jeg ganske enkelt ikke. Jeg får se om jeg får stjålet litt filtergørr fra ett av de andre filtrene, så jeg får fart på dette igjen. Og så får jeg krysse fingrene for at kickstartingen gjør susen.
Her er et par vente-bilder av killiene som har ditt navn på seg, Inger Anne

Jeg ser at den største helt klart er en hann, men nr to og nr tre (som er langt mindre i str) er jeg usikker på enda. Den ene av de to små fikk jeg tatt bilde av, men nr tre er enten spist opp eller gjemmer seg. Jeg så tre stk her om dagen så jeg tror det bare er at den gjemmer seg, fordi den største driver og herser med de mindre så fort han ser dem.

Ser du hvor tjukk i magen den største killihannen er, Inger Anne? Det er fordi C121 gruppen min (som de deler kar med) har lagt egg i dag... og han eter så mange han greier å få ned! :p

God og mett
[External Image]

Mye mindre, ser spak og tynn ut
[External Image]
Hvordan gikk det med det store kullet med Schultzei-yngel du fikk for en tid tilbake,var det mange som vokste opp ?
Sølvi Gullaksen
Hvordan gikk det med det store kullet med Schultzei-yngel du fikk for en tid tilbake,var det mange som vokste opp ?


Jeg bestemte meg for at de ikke skulle få spesialbehandling, og lot dem vokse opp i et vanlig kar. Dermed ble det et større frafall. Det er faktisk de samme som nå har lekt for andre gang. Så de gjenværende har helt klart blitt voksne. Ikke nok med at de er lettlekte, men de vokser vanvittig fort også.

Jeg testa karet der filteret hadde stått i går kveld, og fikk nitritt på knallrøde 0,8. Huttetu! Jeg trenger vel ikke å fortelle at det ble et stort krisevannbytte med én gang. Jeg hadde ikke mellomlagret vann til karet (jeg hadde nettopp byttet vann på andre kar da jeg oppdaget filterkrisa), så jeg måtte ta rett fra springen. Men det har gått bra det. Det betyr bare at PH-en økes en del. Akkurat det hadde vært et problem hvis det hadde vært ammoniakk i karet. Men merkelig nok var det ikke antydning til det i går (jeg har ikke testet ennå i dag). Jeg testet nettopp nitritt igjen, og ventet på nytt knallrøde tall. Men merkelig nok var nitritten nå på 0,1. Puuuh! Det betyr at filteret allerede har begynt å bygge opp en bakteriekoloni igjen. Men jeg skal for sikkerhets skyld teste ammoniakk ganske snart, for å forsikre meg om at det fortsatt er null av dette.
Jeg er like fascinert over ancistruslek hver eneste gang det skjer (og ancistuser er leksvillige, så det er ganske ofte). I dag er det ingen tvil om hva som er på gang igjen. Først og fremst er de andre store hannene fryktelig innpåslitne, og har veldig lyst til å overta hula til Bart. For det andre er det visst en viss Madammen som er alvorlig eggsprengt. Hun lå først og trykket 10 cm fra huleåpningen. Deretter regelrett brøytet hun seg inn i hula. Hun er en velvoksen dame, så hun gjorde vei i vellinga, og greide faktisk å bryte seg vei inn. Bart så litt molefonken ut da hun hadde kommet seg inn, og han lurte alvorlig på hva han skulle finne på nå. Han har foreløpig ikke bestemt seg helt, og ligger halvveis inne i hula - altså ikke helt inni, slik han gjør hvis han har tenkt at det skal skje noe spennende. Tidligere har det jo vært han som har bestemt om damen får slippe inn, men nå var det ei viss ei som tok seg til rette.

Det har vært litt liv hos mine L-144 i det siste også. Jeg tror ikke at det blir noe før jeg ser det, da det er leeenge siden sist de lekte, 1 1/2 for å være nøyaktig. De har bare lekt to ganger, disse fiskene. Men her en dag var det et større basketak mellom de to voksne hannene mine. Jeg så først en veldig sandsprut, og skjønte at det enten betød slåsskamp eller stelling av hjem. Og denne gangen var det altså slåsskamp. Og de holdt på så lenge jeg så på dem - jeg så sanda fyke veggimellom gang på gang. Sugemaller er ikke akkurat forsiktige når de slåss! Men jeg liker aggressive fisker, jeg. Så lenge ingen tar skade av det, så er det utrolig flott å se dem i en slik utfoldelse (og jeg tror faktisk det er første gangen jeg ser dem virkelig slåss, på de 3-4 årene jeg har hatt dem). Virkelig flotte dyr! Det er bare umulig å ikke la seg imponere av fullvoksne sugemaller.
Nå er det bartekamp i pestkaret igjen. Testosteronet flyter tydeligvis fritt i vannet. Først var det Bart og enten Bartolomeus eller Bartesnoppen. Nå er det de evige kamphanene Bartolomeus og Bartesnoppen som kriger igjen. At de to tullingene aldri blir enige om hvem som er størst og sterkest av dem? Og akkurat nå mens jeg skriver dette, kom jammen Bart ut fra hula si, føk bort til dem, og blandet seg i slåsskampen. Det er første gang jeg ser tre ancistruser i kamp samtidig. Det forbauser meg også at Bart i det hele tatt forlater hula si nå, så innpåslitne som de andre hannene har vært hele dagen.

Jeg begynner faktisk å lure på om de to kamphanene slåss om den andre skiferhula??? Kampen foregår rundt hula, og én av dem rygget seg på plass i hula under en av de korte pausene. Det hadde vært veldig kjekt om Bartesnoppen hadde fått seg kone og barn igjen. Men jeg hverken vet om det er det de slåss om, og hvem som evt. vinner. De er jevnstore og jevnsterke, de to hannene. Og der kom jammen Bart og blandet seg nok en gang! Og han sjekket også ut hula. Det er ett eller annet rart som skjer der i kveld ja!
Da har jeg fått unnagjort litt fiskeflytting. Det har altså flyttet to SAE (fra hvert sitt kar) inn i pestkaret. Dit har det også flyttet inn to killihanner av unkjent art.
Nå i dag har jeg flyttet trioen med haralder inn til den gamle kvartetten jeg hadde, så nå tenker jeg at det er jubel i huset. I hvert fall når de har fått roet seg litt. Det ble en temmelig stressende affære å fange inn de tre. Stakkars fisker. Jeg har jo en lite håp om at jeg kanskje får se haraldene mine litt mer, nå som de har blitt en skikkelig stim - hele 7 stykker. Det burde i hvert fall hjelpe på trygghetsfølelsen deres. Jeg har sett noen av dem sammen allerede, da jeg så 4 stykker svømme på rekke og rad. De nye er nok allerede innlemmet i flokken.

Da gjenstår bare å få flyttet min L-182 til pestkaret, og å finne ut hvor jeg skal gjøre av loxoene. Så langt har jeg ikke peiling på hvor jeg vil flytte dem. Ned til atroene er jo alltids en mulighet, men aller helst vil jeg beholde atroene i artskar. Jeg får gruble litt på dette.
Under gårsdagens ville haraldjakt (det var et mareritt å forsøke å få tak i dem. De kom ikke akkurat frivillig) kjente jeg plutselig en malinglukt dukke opp. Jeg skjønte ikke helt hva det kunne være, og tenkte at naboen sikkert holdt på med et eller annet. I dag oppdaget jeg med et sjokk hva som hadde hendt: Termometeret i karet hadde fått seg en smekk under den ville jakta, og den hadde knust nederst. Heldigvis ser det ut til at det har gått bra med fiskene mine, men jeg har i hvertfall tatt et krisevannbytte nå, og skal ta et i morgen også. Jeg hadde aldri ventet at det skulle lukte maling av et knust termometer, og det gjør meg skikkelig nervøs. Løsemidler og fisker er en dårlig blanding.

Jeg har fått se litt til haraldene mine i dag, etter flyttingen. Jeg håper det varer (at jeg får se dem, altså). De er normalt veldig sky, men jeg håper at det kan endre seg litt nå. Ikke det at jeg tror de kommer til å bli veldig sosiale, men de kan i hvert fall bli litt mindre sky...håper jeg...
Det er lett å forstå at det kan være tøft å være ancistrushann: Man skal sjefe over de andre hannene, man skal passe egg og unger, og det blir lite mat når det er barnepass. Men det er visst ikke bare-bare å være ancistrushunn heller. For det første så sprenger det nok på når man er eggtung. I tillegg så går det visst ganske så hardt for seg under lek. Madammen har fått tømt egglageret igjen, og har en ganske så slunken mage. Akkurat nå sitter hun sugd fast på frontglasset, så jeg får en skikkelig god utsikt til hvordan hun ser ut på undersiden. I tillegg til den slunkne magen, er hun stygt oppskrapet under der. Og det er ikke første gang jeg ser noe slikt hos henne like etter lek. Så det er visst ikke bare en lek å leke...

De to killihannene som jeg flyttet til pestkaret, tror visst at de har kommet til himmelen. Etter å ha bodd trangt i et lite kar hele livet, har de nå fått flytte til et 180-liters kar. De farter rundt og virkelig fryder seg.
Fôringstid er aggresjonstid hos ancistrusene. I dag har jeg for første gang sett to damer barke sammen i slagsmål. Kampen var betydelig kortere enn det hannene presterer, men aggresjonen var der. Jeg ser samtidig at jeg nå er nødt til å rydde litt opp blant ancistrusene. Det har gjennom tiden levd opp en og annen ancistrus, så de begynner å bli altfor mange. "Barna" begynner jo å bli voksne etterhvert også. Det er ikke veldig mange som har levd opp, men i utgangspunktet var det ikke plass til flere ancistruser før de begynte å leve opp heller. Men det er ikke like morsomt å skulle fange inn mine kjære, og sende dem videre til andre eiere. De som lever opp her er nemlig skikkelige tøffinger; overlevere, rett og slett. I det siste har det begynt å overleve flere enn det gjorde i begynnelsen også. Og jeg har mine sterke mistanker hvorfor. Etter at jeg fjernet Juwel-pumpa, så har jeg latt filterhuset stå igjen. Jeg har ikke orket å styre med å fiske den ut. Dessuten har jeg ikke noe bakgrunn å sette opp der filterhuset har stått. Filterhuset er et strålende gjemmested for småtasser som ikke vil bli spist, så jeg antar at det er det som er grunnen til at de blir flere. Det er det sikkert også massevis av deilige alger å knaske på. Ellers i karet er det jo fullstendig blåst for alger, ettersom det er så mange algespisermunner å mette der.

Og som alltid ved fôringstid hos ancistrusene, kjenner jeg hvor utrolig glad jeg er i dem. Så utrolig flotte fisker med herlig personlighet!

For noen uker siden døde den utrolig flotte paletthannen min - han som hadde så utrolig mange prikker på rygg- og halefinne. Men hunnen har gått videre i livet, og er nå altså på sin mann nr. 5. Den dama er en seiglivet sak!
Tre nye killier har ankommet huset i dag. Det er ingen ny art, bare flere av de jeg allerede har. De er ikke voksne ennå, så de blir fordelt ut i to corykar, og ikke til karet der deres mor for øyeblikket holder til. Det er meningen at det skal være et artskar, det karet der hunnen for øyeblikket lever alene. Men jeg måtte flytte hannen etter at han fikk problemer pga. at han endte i filteret, og han er fortsatt på besøk i det karet han flyttet til. Han skal få flytte hjem igjen om en drøy uke (jeg har ingen mulighet til å overvåke situasjonen skikkelig før om en ukes tid, så jeg venter med flyttinga til jeg kan følge med på om det går bra mellom han og hunnen). De nye killiene er ennå såpass små at jeg ikke tar sjansen til å sette dem sammen med en voksen killi. Størstemann er kanskje stor nok til å unngå å bli spist, men de mindre er det en viss sjanse for at kan ende som killimat, og det vil jeg selvsagt ikke. Derfor blir de altså fordelt ut i andre kar, der de skal få vokse seg store nok til å ikke være fristende killimat. Killier tar nemlig ikke hensyn til om maten skulle være deres egne barn. Er det lite nok (og det betyr ganske stort) til å stappe inn i den digre kjeften, så forsvinner det inn der. Og killier har digre munner i forhold til størrelsen på resten av fisken. Dere skulle se en killi gjepe!
De nye killiene har nå fått flytte ut av posene, og inn i sine nye hjem. De to største flyttet inn i et kar der det allerede gikk en halvvoksen kar. Av de nye, var én større og én mindre enn den jeg allerede hadde der. Det er enten 3 hanner, eller 2 hanner og en hunn. Den minste er det vanskelig å bestemme kjønnet på ennå. Nå fyker det to største rundt og viser seg for hverandre. De spiler opp finnene og fyker fram og tilbake ved siden av hverandre. Det er liksom både aggressivt og ikke-aggressivt. Det er vanskelig å forklare. Det er nok en liten maktkamp, men jeg tror ikke det blir noen slåsskamp av det. Det virker som om de greier å finne ut av dette på en noenlunde fredelig måte. Og det er helt tydelig at de liker å ha blitt flere. Jeg tror disse killiene trenger å bo i grupper, og ikke bare par. Den største av disse killiene er stor nok til å flytte sammen med foreldrene sine når jeg skal flytte hannen tilbake til hunnen i neste uke. Og det er ikke lenge før den jeg hadde fra før også kan gjøre det. De øvrige killibarna må vokse litt mer først.

Den tredje killien jeg fikk i dag var også den minste av dem. Den flyttet inn i et kar hvor det var en liten tass fra før (i tillegg til coryene selvsagt - alle killiene har flyttet inn i cory-kar). De var omtrent like store, og ser også ut til å like å ha fått selskap. Jeg tror jeg kommer til å se dem konstant sammen så lenge de bor der. De virker i hvert fall svært lykkelige over å ha funnet hverandre.

Jeg gleder meg til å kunne flytte alle killibarna sammen i karet hos foreldrene (jeg har en liten en til, i et annet kar, som er enda mindre enn de to som nå har flyttet sammen). Da blir det en pen flokk. Dessverre ser det ut til å bli overvekt av hanner, men jeg tror det faktisk blir mindre bråk av det, enn om det bare hadde vært én av hvert kjønn.

Jeg bare elsker disse fiskene. Jeg har ikke angret et eneste sekund på at jeg kjøpte dem. De har et alldeles herlig temperament, og ser konstant ut som om de koser seg glugg ihjel. Lykkelige, muntre, kjappe, småhissige, storkjefta og eter det som er mulig å stappe inn i kjeften. Herlige fisker!
I dag har det blitt ett killimysterium mindre, mens et nytt et har dukket opp. Det har skjedd litt vel mye med disse killiene mine. Jeg hadde selv et par, da jeg skulle få Monas voksne par. Et par dager før jeg skulle hente hennes, forsvant hunnen i paret mitt. Den var søkk borte, og jeg har ikke sett den siden. Da jeg kom hjem med de nye killiene, var hannen min også borte. Og jeg fant en tørr fisk i et hjørne på gulvet, og regnet med at det var han. Det var i hvert fall en killi. Senere forsvant hannen i det nye paret, og han fant jeg igjen i pumpa. Han kom seg aldri helt etter fengselsoppholdet, så jeg medisinerte mot innvollsorm. Det fikk han til å begynne å spise igjen, men fruen hans var ikke snill med han, så jeg flyttet han til et annet kar, slik at han skulle kunne komme seg skikkelig igjen, uten å bli plaget av fruen. Og siden det har fruen altså bodd alene.

I dag tittet jeg inn til henne, og plutselig var de TO? Men hva i all verden? Hæh? Jeg måtte kikke flere ganger, og de var fortsatt to; en av hvert kjønn. Det er sånn delvis lett å tenke seg hva som har hendt: fisken som forsvant sporløst, må ha vært hannen, mens den som hoppet ut må ha vært hunnen. Men hvordan i alle dager kan en killli gjemme seg så fullstendig sporløst i så lang tid? Og disse killiene har ikke for vane å gjemme seg bort! Så har jeg altså fått løst problemet med killien som forsvant så totalt. Men jeg har fått et nytt mysterium med killien som har vært fraværende så lenge. Hvor i alle dager har den vært? Og akkkurat nå oppfører den seg som en killihann skal gjøre: holder seg hele tiden ved sin kones side.
Jeg har nå i et helt døgn gått og grublet på hvor den killihannen kan ha oppholdt seg, og det er fortsatt et fullstendig mysterium. Men jeg er jo selvsagt glad for at han har stått opp fra de døde. Jeg har det visst med å ha mirakelfisk, jeg.
Vel hjemme igjen, etter en ukes ferie i Bergen. Med meg har jeg en bråte reker, som jeg har fått av en snill akvarist. Jeg har ikke all verdens erfaring med å få til reker (jeg har ikke prøvd så mange ganger heller, for å være ærlig), men jeg forsøker igjen. Jeg har nå fått kirsebærreker, blå reker og en sort jeg ikke husker navnet på akkurat nå. De skal fordeles ut i 3 akvarier i morgen tidlig. Det er litt for seint på kvelden til å akklimatisering nå. Dessuten vil jeg gjerne få gjort vannbytter før jeg slipper dem ut i sine nye hjem.

Nå skal jeg fôre sultne fisker, og så er det rett til sengs. En bedre oppdatering får heller komme i morgen.
Rekene har nå flyttet inn i sine nye hjem. De rakk knapt å lande i karet, før de var i gang med å spise. Ivrige, små tasser.

I forbindelse med at jeg skulle gi rekene sine nye hjem, var jeg nødt til å flytte på ikke mindre enn 4 killier, pluss at jeg også må flytte på en 5. killi, for å unngå at han spiser noen av de mindre som skal flytte inn nettopp der han bor. Så langt har killiene virkelig vært greie å fange inn. Det har gått i første forsøk på alle fire! Jeg tror det kommer av at de er svært lite redd for oss mennesker.

Tordenværet i kveld har hatt innvirkning på coryene. Jeg tror at trionalisene enten leker, eller er veldig nære ved å leke. Det er så vanskelig å se med dem, for de er veldig sky. Ikke er det noen vits å gå på eggleting heller, da eggene er helt umulige å finne. De er knøttsmå og temmelig blanke, og dette er i et godt beplantet kar. Og disse fiskene legger ingen egg på glassruten! Spiser sine egne egg gjør de forresten også. Men de siste gangene har det overlevd noen få yngel av seg selv. Jeg har faktisk ikke visst at de har lekt - det har bare dukket opp noen småtasser. Jeg får la det bli slik denne gangen også. Jeg tror det er/blir lek, og så får jeg finne ut av det dersom det dukker opp noen småtasser.

Det er også en annen cory som viser opphisselse i kveld. Jeg tror egentlig ikke det blir noe, men jeg håper. Jeg tør ikke å si hvem det gjelder ennå, men det er en cory som ikke har lekt hos meg før. Dessverre bor de sammen med mange eggspisere, så jeg bør plukke egg dersom de skulle leke. For jeg lar ikke en slik sjanse gå fram meg, hvis det skulle skje noe spennende. Jeg krysser fingrene.
Så bra rekene har vett til å jobbe for føden
Rekene du fikk med deg som du ikke husket navnet på er disse:

Ser det står at de trives i temperaturer mellom 25 og 30 grader, så da er det jo ikke sikkert du trenger å senke tempen i det hele tatt?
Da jeg fikk mine -og de første generasjonene etter hadde noen av rekene disse fotte tigerstripene. Dessverre ser det ut til at det brune genet har overtatt, så de nå er brune med mindre tydelige striper...

Jeg som hadde kameraet i lomma da dere var innom, og tenkte å knipse et gruppebilde av de fine hundene våre som herjet ute på plenen - hva tenkte jeg egentlig? De sto jo ikke stille et sekund Fikk dette "praktbildet" av Kajsa... og dett var dett...

Så da får jeg heller legge ved et av Viktor der han poser for kameraet. Det er visst mye enklere å ligge stille når man ikke har søte damehunder på besøk!
...og så glemte jeg bildene

Bilde 1 "Hodeløse" Kaisa
Bilde 2 Viktor leker kjekk kar
Det er helt normalt at Kaisa er hodeløs. Hun er en smule ukonsentrert, for å si det sånn. I tillegg er hun ikke lenge nok i ro til å få tatt bilder av.

Viktor leker ikke kjekk kar, han er kjekk.

Rekene jobber så absolutt. De sitter rundt omkring og spiser og spiser. Jeg håper særlig at kirsebærrekene skal gjøre en god jobb. Det har blitt en algeoppblomstring i karet jeg har sluppet dem ut i (noe som er grunnen til at rekene ble sluppet ut nettopp i det karet).

Jeg har nå fanget inn killien som har vært på besøk i et annet kar for å feite seg opp. Jeg var veldig spent på hvordan han ville se ut etter en uke uten mat. Men han har ikke slanket seg, og det er godt å se. Han er tydeligvis klar for å flytte hjem igjen. Og det skal han altså få gjøre i dag. Dessverre ser det ut som om de fleste killibarna blir hanner. Det betyr at jeg får en betydelig overvekt av hanner, og det er ikke heldig. Jeg krysser fingrene for at de aller minste skal utvikle seg til å bli hunner. Jeg er ganske sikker på at i det minste én av dem er en hunn.
Tilfeldig bekjentskap
© Johnny Jensen
Reklame for plussmedlemskap