Inger Annes akvarieprosjekt (side 14)

Har sendt deg en mail for noen dager siden Inger Anne ,bare lurte på om du har fått den ?
Svar er sendt, Sølvi.

Jeg fikk meg nettopp en aldri så liten overraskelse. Jeg stod og byttet vann i karet der concolorene og loxoene bor. Jeg var egentlig ferdig, og skulle bare legge på dekkglasset igjen. "Men så inn i...hæh?" Egg på frontglasset? I det karet?

For det første er jeg overrasket over at det har vært lekt der. For det andre er jeg enda mer overrasket over at ikke alle eggene har blitt spist opp. Concolorene er rå eggtyver. Men hvem er de skyldige? Jeg har jo bare to arter det kan være, men jeg vet ikke hvem av de som har gjort det. Jeg har ikke peiling. Det var 6 egg på glasset, og jeg bestemte meg for å plukke dem ut, selv om det blir litt kluss i forhold til ferie, hvis det skulle bli små. Eggene var ikke klebrige, så de var ikke nettopp lagt. Jeg synes ikke de så befruktede ut, men jeg skal ikke avskrive dem helt med det samme. Jeg bestemte meg også for å se om jeg kunne finne noen flere. Å finne coryegg i en windelløv, kan man bare glemme. Det er rett og slett umulig. Men det var en liten dott javamose der også, og der fant jeg jammen noen egg til. Alt i alt har jeg plukket ca. 20 egg. Jeg synes egentlig at ingen av dem ser særlig lovende ut - de ser temmelig ubefruktede ut hele gjengen. Men jeg skal gi dem en ærlig sjanse før jeg kasserer dem. Det hadde vært gøy med småtasser, kanskje særlig fordi jeg da ville finne ut hvem som har lekt. Men aller mest fordi jeg ikke har hatt oppdrett på concolor eller loxoer ennå.

Det ser ut som om det kan bli rekebarn på meg også. For det første så jeg nettopp en kirsebærrekehunn med massevis av rogn. Nå er det ikke akkurat verdens mest spennende nyhet at kirsebærreker formerer seg, men for meg er det spennende. Jeg har nemlig ikke fått til reker før. Jeg håper virkelig det blir mer enn bare rogn... Enda mer gledelig er det at det er minst to hunner med rogn hos de rekene jeg fortsatt ikke husker navnet på - rekene som fikk flytte inn til sebraplecoene mine. Det er visstnok disse som skal være vanskeligst av de tre rekeartene jeg fikk med fra Bergen. Og hvis de greier å formere seg og bli flere, så skal jeg revurdere min manglende tro på at jeg får til reker.
Der var du jo ,begynte å bli litt bekymret nå Inger Anne

Spennende med eggene da ,håper de klekkes så nysgjerrigheten kan stilles

Lykke til med rekene også. Har dessverre mistet alle kirsebærrekene mine på et eller annet vis. Dvs. jeg fant 2 stk. som jeg trodde var hanner helt til den ene fikk flekk på ryggen . Den ser ut som en albinoreke ,helt gjennomsiktig og fargeløs ? Jaja mye rart ,nå henger det ihvertfall egg under magen på den he he
Ja, det har vært så som så med energien i det siste, og da blir jeg litt fraværende.

En titt på eggene i dag, og de ser ikke særlig lovende ut. Det ser ikke ut som noen av dem er befruktet. Men det var jo heller ingen overraskelse. Jeg skal likevel la min optimisme få råde: jeg lar eggene stå til jeg er helt bombesikker på at det ikke kan bli noe utav dem.

En av multiene mine fikk meg nettopp til å le. Jeg ble litt bekymret for dem i morges, da de ikke føk i skjul da jeg tittet på dem. Jeg måtte faktisk pirke borti glasset før de reagerte. Men jeg antar at de rett og slett var litt morgentrøtte. For nå oppfører de seg normalt igjen. En av dem fant ut at den skulle gjemme seg under et bittelite blad nå. Faktisk et knøttlite blad. Og en multi er ikke akkurat noen småcory. Det så rett og slett innmari komisk ut når den digre fisken forsøkte å gjemme seg bort under et bland som var langt, langt mindre enn den selv.
Av akvariene på soverommet, er det særlig ett som får mesteparten av oppmerksomheten min. Det er perfekt plassert midt i reolen, jeg ser rett på det når jeg ligger på senga, det er ganske ok sånn rent aquascapemessig (og det er de færreste av karene mine) og det inneholder fisk jeg elsker å se på. Hovedsaklig er det coryene der jeg ser på: trionalisene og haraldene. Vanligvis er det trionalisene som fanger blikket mitt. De er egentlig ikke så veldig billedskjønne, grå som de er. Men jeg finner dem vakre likevel. Det er et eller annet ved dem som jeg elsker, uten at jeg vet hva det er. Jo, selvfølgelig elsker jeg den ploginga som de gjør bortover i sanda. Ingen av de andre coryene mine gjør det på samme måte. Men i kveld var det faktisk haraldene som fikk hovedoppmerksomheten. Etter at de ble flere, har jeg sett langt mer til dem. Tidligere var de nesten alltid i skjul. Nå popper det alltid fram én eller flere hvis de ikke vet at jeg er i rommet. Nå, etter at lyset er slukket for natta, kom de fram, nesten hele gjengen. De svømte rolig rundt i karet, og så ut til å ha det ganske bra. De er merkelig opptatte av det som foregår i de øvre vannlag. Ikke det at de ikke er bunnfisk også, men de svømmer en del oppe i vannet også, gjerne langs glasset, uten at det på noen måte er noen vrimling.

Siden karet over haraldene inneholder den store gruppen min med sterbai, får jeg studert forskjellene mellom disse to svært så like artene. Haraldene virker litt lettere i fargen, trolig pga. forskjellen i mønsteret i ansiktet (sterbai har lyse prikker på mørk bunn, haraldene har det omvendt). Haraldene er også langsnutede coryer, så det er også en forskjell. Jeg synes også at haraldene virker slankere enn sterbaiene. Om de ser slankere ut pga. forskjellene i farge og den lange snuten, eller om det bare er at de største sterbaidamene mine er noen feite dundrer, vet jeg ikke. Men jeg synes at sterbaiene virker kraftigere enn haraldene. Jeg elsker sterbaiene mine, men jeg elsker jammen haraldene også. Flotte fisker! Men særlig villige til å la seg avbilde er de ikke...

Eggene jeg plukket er definitivt ikke noe å ta vare på. De har allerede mugnet, hele gjengen, i tillegg til at de fortsatt ser like ubefruktede ut. Jeg får bare innse at det ikke kommer noen småtasser ut av disse eggene.
Jeg tror mer og mer på at det var concolorene som avleverte eggene. Jeg har sett det som mest sannsynlig hele tiden, og nå viser de små tegn på leksforberedelser. Veldig små tegn, riktignok, med de er der.

De er egentlig litt rare concolorene mine. Den opprinnelige gruppa, og de 3 som jeg kjøpte i vinter er ganske så forskjellige. Veldig forskjellige, faktisk. Når man ser dem sammen, skulle man tro at det var to forskjellige arter. Den opprinnelige gruppa er mye lysere enn de "nye". De "nye" har også noen helt fantastiske ryggfinner. De gamle har bare antydning til disse høye ryggfinnene som concolorer har. Men jeg vet at de opprinnelige er concolor, altså. Da jeg kjøpte dem som ganske små, hadde de også den fargen som de "nye" nå har. De har bleknet med tiden, og er nå nesten kobberfarget. Nydelige er de! Men det er jammen de "nye" også! Ryggfinnene deres har faktisk ennå ikke stoppet å vokse. De er helt vanvittig høye nå!

Den opprinnelige concolorgruppen har hele tiden vært sky, både mens de bodde sammen med trillene og duplicareusene, og etter at de flyttet til eget kar. Så flyttet de "nye" inn, og det virket som om de ikke skjønte at de var samme art. De gamle forble sky, mens de "nye" på ingen måte var det. Så flyttet loxoene og haraldene inn. De gamle forble sky. Haraldene har siden flyttet ut. Men plutselig en dag be rollene byttet. Loxoene ser jeg nesten ikke lenger, mens concolorene nå ligger framme hele tiden. De tusler bare i skjul når jeg kommer for å titte på dem. Det virker også som om de gamle og nye concolorene endelig har fortstått at de er samme art, for nå holder de sammen. Og jeg så nettopp en av de opprinnelige hannene forsiktig gjøre tilnærmelser til en fra den yngre garde. Det virket som om de yngre fiskene rett og slett måtte nå sånn noenlunde voksenstørrelse før de ble inkludert i flokken av den opprinnelige gruppen min. Og nå som de skjønner at gruppen er litt større, så er de altså blitt litt mindre sky.
Det har vært noen triste ting i det siste, og i dag var det en til: jeg fant c. lortetihunnen (kulefisk) min død. Jeg skjønte noe var galt da hun ikke stod og tigget mat ved glasset da jeg stod foran reolen. Lortetiparet mitt er blant kulene som alltid kommer fram når jeg er i nærheten. I dag var det bare hannen der. Hva som har skjedd vet jeg ikke, men det er nærliggende å tro at hannen har drept henne. Dette er temmelig aggressive kuler, men skal være mulig å holde i par. Man må likevel være forberedt på å måtte skille dem. Men det ser ut til at hannen kom meg i forkjøpet denne gangen. Hvis det nå er det som har skjedd. Dødsfallet var i hvert fall uten forvarsel. Hun har ikke sett syk ut på noen måte. Jeg kommer nok til å anskaffe en ny hunn med tiden, men definitivt ikke før sommerferien er over. Skal det introduseres en ny ektemake til hannen, vil jeg være i nærheten og overvåke det hele.

Er det noen som har lyst til å vedde mot meg på om schultzeiene kommer til å strø egg utover glasset i morgen? Jeg har nettopp hatt en seriøs filterrens der, og det skal ikke mer til for å trigge disse eggmaskinene. Typisk nok er det disse coryene jeg ikke vil ha egg på...

I kveld er Bart uhyre aggressiv. Det er faktisk lenge siden sist jeg så han så hissig. Han passer ikke på noe hula, så jeg vet ikke hvorfor han er så sinna. Det er riktignok fôringstid, og det blir det alltid aggresjon av, men i kveld har det tatt fullstendig av. Han jager de andre hannene, han dæljer til dem med hodet, han stritter med alle barter og pigger, og er utrolig flott å se på! Han har bare en fantastisk flott barteprakt, den gutten! Forresten ser jeg at han også jager hunnene. Men det ser ut til at han lar andre sugemaller være sånn noenlunde i fred. Han har i hvert fall latt mine L-128 være, men de er jammen fisker som ikke lar seg pille på nesen, de heller.
Dessverre var det ingen som ville vedde mot meg, og det var synd...for meg. Det var som ventet egg på glasset i dag, men heldigvis var det ikke mange. Faktisk var det forbausende få. Men jeg er bare glad for det jeg da.
He he bra for deg ja ,tenker du er litt redd for få over 600 egg igjen

Synd med kulefisken din ,håper du får en ny som blir aksepert.
Åh, jeg må virkelig skaffe meg C. concolor igjen en dag! Blir helt betatt bare av å lese beskrivelsene dine om dem, og husker plutselig da hvor flotte de var! Aner ikke hvorfor jeg solgte mine egentlig.
Jeg syns faktisk C. concolor er den peneste coryen av dem alle! Skal jeg en gang sette opp et Sør Amerika-kar kommer jeg garantert til å skaffe meg disse.

Jeg fulgte lenge med på en gruppe som gikk på Oslo City. Jeg fattet bare ikke at det tok så lang tid for å få dem solgt, så flotte som de var! Jeg tror jeg la ut reklame for dem her på akvaforum også hehe. Absolutt de peneste coryene jeg har sett

Etter endret: joda, her har jeg skrevet om dem i min gamle personlige tråd
Ja, jeg skal ha barn på concolorene en dag. De har jo allerede lekt minst én gang, og muligens to, men det ble bare ubefruktede egg av det. Men det er kanskje ikke så rart, da de samlet opp egg i noen år før de endelig lekte.

Det ser ut til at multiene mine har fått litt sunnere matvett. Såvidt jeg kan se, har de begynt å spise discusgranulat, og jeg tror faktisk også at de spiser de fleste tablettene i malletablettblandingen min. Helt 100 % sikker kan jeg riktignok ikke være, da det også bor 2 store sewellia sp. der, og det kan være at de spiser restene. Jeg har faktisk sett en sewelliane ved to anledninger nå, og den ene gangen var ved fôringstid. Akkurat de fiskene tror jeg har godt næringsvett. Men jeg synes det også ser ut som om multiene viser mer interesse for det de får servert. I kveld var det myggiser på menyen - det eneste jeg vet med 100 % sikkerhet at multiene liker godt - og nå så jeg nettopp flokken av multier barte rundt i karet. Det er et sjeldent syn, det! Men det er så hyggelig å se dem gjøre det! Jeg begynner å tro at det er som Mona foreslo: at de har hatt vanskelig for å forstå at tørrfôr faktisk er mat, siden de tross alt er VF og ikke vant med sånn kost. Når de da i tillegg er ganske sky, går de ikke akkurat av skaftene for å få seg en matbit.

Barts aggresjon kom virkelig til uttrykk i morges: han og en av de andre store hannene (Bartesnoppen eller Bartolomeus - jeg mistenker mest den siste) smalt sammen i et durabelig basketak. Jeg vet ikke hvor lenge de slåss, men mistenker at det var lenge. De holdt på så lenge jeg satt ved siden av karet og så på. Det er ikke til å komme utenom at det er et vanvittig flott syn å se to fullvoksne ancistrushanner slåss! Så hissige, og alt stritter på dem. Jeg liker temperamentsfulle fisker, jeg, så lenge de ikke bare er sure, slik mystusen i sin tid var. Og Bart er en usedvanlig staselig albino ancistrushann (dette er trolig den eneste fiskearten der jeg synes at de albino individene er flotte. Jeg er ellers ingen fan av albino fisker eller andre dyr, for den saks skyld). Laaange, flotte gule barter som stritter, krokene vrengt ut på maks, lynraske og meget hissige bevegelser, og en voldsom dæljing med hodet mot den andre hannen. Det er som om fiskene er forvandlet til bare muskler og testosteron. Man kan nesten kjenne spenningen og temperamentet selv, når man ser på dem. Jeg bare elsker dem! De er blant de kjæreste fiskene jeg har. Et godt eksempel på at fisker hverken trenger å være dyre, sjeldne eller eksotiske for at man skal sette stor pris på dem.
Concolorene har vært helt utrolig kamerasky. De har ligget pent i ro, helt til jeg har forsøkt å snike kameraet opp foran glasset. Da har de styrtet i skjul. Og denne leken har vi holdt på med lenge. Men nå har jeg endelig fått knipset noen halvgode bilder av dem. Flotte fisker, ikke sant?

[External Image]

[External Image]

[External Image]
Jeg må bare legge ut noen rekebilder også. Dette er de som nå bare går under navnet "de jeg ikke husker navnet på".

[External Image]

[External Image]
Inger Anne
Concolorene har vært helt utrolig kamerasky. De har ligget pent i ro, helt til jeg har forsøkt å snike kameraet opp foran glasset. Da har de styrtet i skjul. Og denne leken har vi holdt på med lenge. Men nå har jeg endelig fått knipset noen halvgode bilder av dem. Flotte fisker, ikke sant?


Utrolig flotte!!
Men den høye ryggfinna, er den naturlig for dem eller avlet fram?
Jeg tror det er naturlig for dem, men det er store variasjoner har jeg funnet ut. Fiskebasen skriver dette: "Hannene utvikler høy ryggfinne, og på enkelte eksemplarer blir den svært imponerende. "
Gruppen min består egentlig av individer fra to forskjellige kjøp. Den første gruppen min ble kjøpt som små for noen år siden, og så kjøpte jeg 3 nye i vinter, for å utvide gruppen min. Alle sammen er oppdrettscoryer. Det er stor forskjell mellom fiskene fra de to forskjellige kjøpene mine. De "gamle" er lysere, og de har ikke i nærheten så høyreiste ryggfinner som de "nye" har. De "nye" har derimot disse utrolig flotte ryggfinnene. Det virket som om de ikke forstod at de var samme art i begynnelsen, men nå har de endelig funnet sammen.
Paletter er rare. De kan finne seg de merkeligste steder å vurdere å legge eggene sine. I helga ble jeg lei av at svampbiten jeg hadde på innsuget til filteret gitt tett, så jeg tok den av. Men av en eller annen merkelig grunn lot jeg den ligge igjen i akvariet. Nå har den flytt opp til overflaten, med åpningen ned. Og der inni har palettene styret i dag. De har flydd ut og inn, både hannen og hunnen. Skulle de legge eggene sine der, kan det bli litt problematisk. jeg vil jo gjerne få plukket svampen ut snart. Dessuten kommer den vel også til å synke igjen også. Og blir det barn, er ikke veien lang ned til det nå ikke-tildekkede filterinnsuget.
Sterbaiungdommene mine (de er vel ca. et halvt år gamle nå) er helt spinnville for tiden. De lar seg ikke affisere av varmen i huset, men er i full fart hele tiden. De vrimler noen voldsomt absolutt hele tiden. De er langt fra kjønnsmodne ennå, så dette er ikke noe leksatferd. De er bare rett og slett hypre hele gjengen.

Det hender jeg har akvaristiske drømmer om natta, og den jeg hadde i natt er verdt å nevne: jeg drømte at multiene lekte (fikk til og med se T-stillingen). Trøste og bære for mengder egg de la igjen. Det var ikke snakk om å plukke ut ett og ett egg, men jeg tok hele håndfuller av gangen. ;-D Tenk om jeg hadde vært sanndrømt...
Jeg er spent på om det har blitt rekebarn på meg nå. En hunn av de jeg ikke husker navnet på, stilte seg i går opp rett foran glasset, og begynte å vifte noe veldig med bakbeina, akkurat der hun holdt en diger klase med egg. Hun står det faktisk fortsatt og vifter, og nå er det bare to egg igjen. Siden det er første gang jeg ser dette hos reker, vet jeg ikke helt hva jeg skal forvente. Men jeg regner med at det tar en stund før jeg kan se småtassene hvis de er der. Eggene er jo så knøttsmå, så smårekene kan jo ikke være særlig store, de heller.

Skalldyrenes skallskifte gir meg som vanlig litt fnatt. Det er ikke noe morsomt å finne skallet av en reke på bunnen av akvariet. Den brøkdelen av et sekund det tar før jeg ser at skallet er tomt, gir meg et lynkjapt "Fillern - en død reke"!
Du fikk ikke tilfeldigvis filmet seansen, det hadde nemlig vørt kjempekult og se.
Selv om det ikke virker som man ser så mye.
Tilfeldig bekjentskap
© Bettina Fossen
Reklame for plussmedlemskap