Kan ikke huske at jeg har blitt grineklar av fiskedød, men syns fortsatt det er tøft de gangene jeg må avlive fisk. DET er en kjip jobb (som følge av en enda kjipere erkjennelse av at jeg ikke kan redde det individet det er snakk om). Men da er det en avgjørelse jeg tar, som etterfølges av en kjapp død.

Derimot har jeg blitt lei meg de gangene jeg har "blitt tvunget til" å selge fisk jeg er knyttet til... Det ligger en slags resignasjon i at jeg ikke kan gi dem det de trenger lenger for å ha det best mulig, så da sørger jeg vel litt over både dem og meg... Får tid til å si hadet før kjøper kommer, på en måte. Var et par ganger hvor jeg omtrent stod på nippet til å ringe kjøper og avlyse... :oP

Henger det på greip? :oP

Cleo, den gule Guppy-hunnen min døde i dag og da tuta jeg som en unge. Hehe, er så sentimental

Her i huset gråter vi ikke når en fisk dør, men det blir alltid en litt stille dag. Særlig hvis det er litt "spessielle" fisker. Og er enig med de her som sier at det er mye verre hvis man å avlive en fisk selv. Det verste var et par dager etter at vi fikk 400l (som vi kjøpte med masse fisk) Hadde heldigvis ikke fått noe særlig forhold enda til fiskene oppi der, men det var veldig kjedelig å oppdage at den største guramien (ca 13cm) hadde bukvannsott, så her var det bare å ta hammeren fatt. Etter flere diskusjoner om jeg eller sambo skulle ta den, så endte det med at stefaren min måtte komme og avlive fisken. Ingen av oss hadde avlivet så stor akvariefisk før, så vi hadde overhode ikke lyst å gjøre det nu heller...
Og når vi en morra for et par uker sia sto opp til massedød i 200l (mista 14 fisk det døgnet) da var klumpen i halsen stor...

Jeg blir ikke spesielt knyttet til fiskene mine. Jeg valgte dem fordi jeg liker dem, men føler meg ikke noe særlig knyttet til dem. Dersom ildhalen min hadde dødd hadde jeg nok blitt litt trist, men ikke så mye at jeg hadde grått. De andre ville jeg ikke brydd meg noe særlig om, og ville vel tenkte 'jaja, kan kjøpe en ny'.

Noen fisker har jeg blitt mer knyttet til enn andre så det kommer absolutt helt an på hvilke fisker det er snakk om. Hans og Grete (Scalareparet) "prater" jeg jo med hver eneste dag. Tror det hadde blitt virkelig krise i hjemmet hvis jeg skulle miste en av dem. Er også fryktelig glad i Praktbotiaene, Barry (Golden Nugget) og Sjokoladesebraplecoen, og for ikke å glemme ancistrusene og Corydorasene. Mange av fiskene har jeg jo hatt helt siden jeg startet opp, så de betyr jo litt ekstra av den grunn.
Den første gangen jeg måtte avlive en fisk var jo helt fryktelig. Jeg hadde lenge prøvd å overtale ham jeg bor sammen med uten å lykkes.Det var forresten en platyhann som hadde vært syk i lengre tid. Til slutt måtte jeg bare gjøre det selv, og må nok bare innrømme at tårene rant en stund ja:p

Det kommer ann å hvor lang tid man har hatt fiskene og hvordan fisk det er.
Jeg hadde en gang sykdom og ente med at mange fisker døde, jeg var veldig lei meg di neste dagene, Hadde knyttet en del band til noen av guppyene.
Så det var innmari trist å se i akvarie og at ikke dem var dær

eg ble ganske deppa når det maller for 3-4000 kroner daua for 6 måneders tid siden! det va kansje trist for eg ville prøve på oppdrett på ein avlsgruppe som eg hadde men alt daua over natten!

R.I.P mallene mine!

Bare hvis det er litt spesiell fisk.
Dør en kardinal fra stimen på 20, blir jeg ikke så veldig trist, men å miste sommerfuglciklider (som jeg har fått yngel på)
p.g.a. Hexamita... da blei jeg lei meg da.
Eller når jeg en vinter mistet hele Kardinalstimen og mange andre fisker fordi varmekolben sviktet, da sippet jeg nok litt.
Lærte en veldig viktig lekse om å ha reserve utstyr i bakhånd.

Jeg gråter ikke når det er en fisk som dør. Jeg tenker bare at slik er det. Folk blir født og folk dør det samme gjelder fisk . Det er ingen ting vi kan gjøre med ein død fisk. Dødt er dødt.
Jeg blir seføligeli trist når en fisk dør men det er som sakt ingen ting å gjøre me det.
Men vi får høpe at fisker kommer til himmelen for får eit godt liv der og.

Sipper heller ikke når en fisk dør. Men når det er på grunn av en feil som du kunne ha avverget er det litt klump i halsen. Det er jo naturen sin gang. Men vis jeg hadde hatt en gruppe med flotte VF altum scalarer eller VF discus som hadde fått masse yngel hos meg hadde jeg nok vært deppa i noen dager.

jeg har ikke hatt store døden i mine kar, kun platyene å 2 pber som ikke har klart seg...
avlivningen av de 2 pbene gjorde at jeg fikk en jævlig følelse inni meg.... jeg så at den så på meg med så utrolig søtt blikk, før jeg tok den i halen å slå den i bordkanten, da var det en helt jævlig krampe, før jeg slo igjen, å da stoppa det... å da kom det skikkelige tårer, for pber er noen skikkelig kule og merkelige skapninger som man får en viss kjærlighet til
men den dagen en av mine største tilapias dør, kommer det til å bli sorg, for dem stoler veldig på deg, jeg håndforer dem iblant, å da snakker vi fysisk kontakt med huet over vann:O
så tårer kommer det, men det gjør det jo om hunder og katter dør også det, katten min kom hjem etter en skikkelig katteslåsskamp engang, han overlevde, men det var nære på, å det er virkelig tøft å stå ved siden av som støtte for katten når han hadde så mye skader som det kan hadde:O

Kommer ann på hvilken fisk det er. Nå ser det ut til at Max, sommerfuglcikliden min, tar kvelden om ikke lenge. Håper i det lengste at jeg skal klare og redde han, men det ser mørkt ut.
Det er ikke en god følelse. Var samme da jeg måtte ta ene plecoen min for en stund siden. Den fikk store kuler på kroppen, og så ikke ut. Tilslutt avlivet jeg den, og da var jeg på gråten. Han var da ca 5 år gammel..

hehe.. ja faktisk så var hele familien i sorg her i sommer.. en kjempe stor, gammel slørhale døde, og jeg fikk min bedre halvdel til å hive den ut før barna så den, men han hadde bare hivd den ut i skrånina bak huset.. og neste morgen lå den på kjøkken gulvet (sånn går det når man har katt såm har egen luke) og runt fisken sto to små å gråt så utrøstelig..

Nei, jeg sipper ikke når fisk dør. Hvis det er en spesielt dyr/sjelden fisk eller jeg har hatt den lenge synes jeg det er trist/dumt, men er ikke så knyttet til dem at jeg blir deppa.

Griner ikke, men blir skikkelig sår, frustrert, avmaktet og helt rar. Det kommer selvfølgelig an på hvilken fisk jeg mister.

Ikke gråting nei. Blir jo på en måte litt trist da, er jo ikke noe morsomt at de dør heller. Men gråter ikke